Syrias nyere historie

Syrias nyere historie er i stor grad preget av Hafez al-Assad, som var landet statssjef i årene 1971–2000, og som ble etterfulgt av sin sønn Bashar al-Assad.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.5
Kartet viser Frankrike og Storbritannias foreslåtte fordeling av det osmanske riket etter første verdenskrig, der Syria (sammen med blant annet dagens Libanon) inngår i det franske området, som er markert med blått.
Syrias president Hafez al-Assad (til høyre) med forsvarsminister Mustapha Tlas på Golanfronten under Oktoberkrigen i 1973.

Syrias nyere historie omfatter her perioden fra Syrias innlemmelse i Det osmanske riket i 1516, og frem til 2000. Syria var en del av Det osmanske riket i 400 år, fra 1516 til 1918. Før dette hadde Syria opplevd nærmere tusen år med vekslende islamsk styre og voksende arabisk innflytelse, men også perioder med tyrkisk invasjon. Både forut for og under den osmanske epoken var det nær kontakt mellom Syria og Egypt, som tidvis ble styrt som én stat, noe som på ny ble forsøkt som et panarabisk eksperiment etter selvstendigheten i 1946.

Første verdenskrig førte til oppløsning av Det osmanske riket, og det moderne Midtøsten, med dagens statsdannelser, ble til. Etter to tiår under fransk styre ble Syria selvstendig stat i 1946. Syria ble da en sentral aktør i regional politikk, ikke minst i konflikten med Israel, men også i nabolandet Libanon. Både Libanon og Palestina var del av det historiske Syria. Forholdet til Israel har i vesentlig grad påvirket moderne syrisk politikk og historie, og førte til tre kriger mellom de to land.

Etter en periode med manglende politisk stabilitet etter 1946 fikk Baath-partiet makten i 1963. Fra 1970 er landet styrt av et autoritært regime ledet av Assad-familien, først med Hafez al-Assad som president, fra 2000 av sønnen Bashar al-Assad. Forventninger om politisk liberalisering ble ikke møtt, og regimet ble i 2011 ble utfordret av folkelige protester. Disse utviklet seg i 2012 til borgerkrig og deretter til krigen i Syria med internasjonal deltakelse.

Osmansk styre

Aleppo har i mange hundreår vært et handelssentrum i Syria og Levanten, inklusive under osmansk styre. Bildet viser citadellet i gamle Aleppo rundt 1920.
Av .

Det osmansk styret ble innledet da sultan Selim I bekjempet mamelukkene i slaget ved Marj Dabiq i 1516. Deretter ble det historiske Syria innlemmet i Det osmanske riket, og dagens Syria var i hele perioden en integrert del av dette, styrt fra Konstantinopel (Istanbul), med delvis selvstyre. «Stor-Syria» besto under osmanerne av Syria, Libanon, Palestina og Transjordan, og var delt i de tre provinsene (vilayet) Aleppo, Beirut (senere også Tripoli og Saida) og Damaskus, samt det selvstendige distriktet (sandsjak) Jerusalem. Inndelingen vedvarte til Det osmanske rikets oppløsning i 1918.

Fremmedstyret innebar at osmansk lov gjaldt og at det ble krevd inn skatter. Innenfor disse rammene var det rom for lokal skikk og styring, og for ulike religiøse grupperinger.

Syria forble økonomisk viktig som produsent og eksportør av landbruksvarer, med særlig Aleppo som handelssentrum. Fra 1700-tallet ble det lokale selvstyret styrket ved sterke familier som rådde over egen militærmakt, særlig i Damaskus og Saida. Samtidig ble Akko en viktig handelsby. Fra 1888 og fram til oppløsningen av Det osmanske riket var det tre administrative enheter (provinser) i Syria: Aleppo, Beirut og Damaskus.

Den osmanske sultan Mahmut 2 lovte Syria til den egyptiske pasja Muhammad Ali, men oppfylte ikke løftet. Dette førte til en egyptisk erobring av Syria i 1831–1833, ledet av Muhammad Alis sønn Ibrahim pasja, og fornyet sentralisert styre. Etter et opprør i 1840 grep stormaktene inn på sultanens side, og en britisk-ottomansk-østerriksk styrke gikk i land på Syria-kysten hvoretter Muhammad Ali oppga kravet på landet. Etter dette gjorde de europeiske stormakter seg mer gjeldende i Syria.

I Libanon utspant det seg på 1800-tallet maktkamp mellom de religiøse gruppene drusere og maronitter. Stormaktene hadde også interesser i konfliktene, særlig Frankrike som beskytter av maronittene, og som sendte militære styrker til Libanon. Kampene der i 1860 spredte seg til Damaskus hvor kristne ble massakrert av muslimer. Tidlig på 1900-tallet økte motsetningene mellom tyrkere og arabere. Samtidig vokste nasjonalistiske bevegelser fram i Syria. Deres krav om selvstendighet i 1918 vant imidlertid ikke fram, og Syria kom under en ny fremmed makt: Frankrike.

Mandatperioden

Tyrkia gikk med i første verdenskrig i 1914, og endte på den tapende side. Britiske styrker nedkjempet de osmanske som under tysk ledelse rykket fram mot Suez i 1915. Britene gikk deretter, sammen med en fransk kontingent, inn i Palestina fra Egypt i 1916; derfra inn i Libanon og Syria. En arabisk styrke ledet av prins Feisal, sønn til Sharif Husain, hersker over Hijaz, støttet britenes framrykking mot Damaskus og inntok byen i oktober 1918. Franskmennene tok kontroll over kysten, med Beirut som sentrum; britene tok Palestina. Ved krigens slutt innsatte britene en arabisk administrasjon i Damaskus under ledelse av Feisal, men holdt seg til Sykes–Picot-avtalen og overlot Syria til Frankrike til tross for Feisals protester.

Franks styre

I tråd med Sykes–Picot-avtalen skulle Syria (inklusive Libanon og deler av dagens Tyrkia og Irak) bli en fransk interessesfære. Storbritannia brøt dermed avtalen med araberne om å støtte kravet om selvstendighet. Feisal deltok i fredskonferansen i Paris i 1919 og fremmet krav om anerkjennelse av Syrias selvstendighet.

Den arabiske befolkningen ble spurt om regionens framtid, men ble i liten grad hørt. Arabiske nasjonalister hadde før krigen agitert for selvstendighet innenfor et forent Stor-Syria, som omfattet Palestina og Transjordan – og ble langt på vei støttet av Storbritannia. Med grunnlag i Sykes–Picot-avtalen ble det i 1918 opprettet en midlertidig fransk administrasjon over deler av Syria, og parlamentsvalg ble holdt i 1919.

Høsten 1919 kom det til væpnede sammenstøt mellom arabiske og franske styrker i Bekaa-dalen, og alawitter aksjonerte mot ilandsetting av franske tropper på kysten. Det franske styret ble ytterligere utfordret da det syriske parlamentet i 1920 utropte kongedømmet Syria, inkludert Libanon og Palestina, og kronet Feisal 1 som konge.

Ved San Remo-konferansen i 1920 ble Syria og Libanon fransk mandatområde. Kong Feisal aksepterte ikke Frankrikes krav om å oppløse det syriske kongedømmet, nasjonalforsamlingen og hæren – og å anerkjenne det franske mandatet. Franske styrker inntok Damaskus i juli, etter å ha slått en mindre arabisk styrke i slaget ved Maysaloun. Feisal ble forvist til Palestina for å bli konge over Irak i 1921. Mandatområdet ble delt i fire: Libanon, Den syriske republikk og distriktene Latakia og Jebel Druse. I 1922 valgte Frankrike å samle tre provinser i en føderasjon; bare Jebel Druse opprettholdt selvstyre.

Folkeforbundet bekreftet det franske mandatet over Syria og Libanon i 1922, og ga Frankrike ansvaret for å opprette en administrasjon og styre området, og forberede selvstendighet.

Misnøye med det franske styret, spesielt knyttet til spørsmålet om selvstyre og senere selvstendighet, førte til opprør i 1925, som ikke ble slått ned før i 1927. Det begynte i de drusiske fjellområdene Jebel Druse og ble støttet av nasjonalister i Damaskus. Konflikten spredte seg til store deler av mandatområdet, og Frankrike sendte tropper til Syria og bombet Damaskus. Fransk militær overlegenhet førte til at hele opprøret ble slått ned. Det ble holdt valg til en lovgivende forsamling i 1928, som ble vunnet av nasjonalistene som deretter dannet regjering.

Den franske guvernøren nektet å godta grunnloven, og oppløste nasjonalforsamlingen 1930. Forhandlingene etter det nye valget i 1932 førte ikke til enighet, men i 1936 ble det undertegnet en avtale som i prinsippet anerkjente Syrias rett til selvstendighet, samtidig som Frankrike fikk beholde to militærbaser i landet. Frankrike ratifiserte imidlertid ikke avtalen, begrunnet blant annet med frykt for at Syria skulle komme under tysk innflytelse. Nasjonalisten Hashim al-Atassi ble valgt til president. Da den franske administrasjonen i 1939 avga det syriske området Alexandretta til Tyrkia, medførte det ytterligere misnøye. Samme år gikk den syriske president og regjering av, og grunnloven ble suspendert.

Andre verdenskrig

Syria ble krigsskueplass under andre verdenskrig, da de franske myndighetene der sluttet seg til Vichy-regjeringen, og allierte styrker gikk inn i landet. Bilder viser australske soldater med tilfangetatte franske piloter og deres fly.
Av .

Etter Frankrikes kapitulasjon i 1940 anerkjente de franske myndighetene i Syria Vichy-regjeringen – som åpnet Syria for aksemaktene og beholdt kontrollen over de franske styrkene, Armée du Levant. Blant annet fikk tyske fly mellomlande og tanke på vei til Irak, og den britiske statsminister Winston Churchill fryktet at Tyskland ville ta kontroll over Syria og Irak så snart Sovjetunionen var beseiret.

I mai 1941 bombet britene de viktigste flystriper i Syria og ødela tyske fly, samtidig med at Tyskland inntok Kreta. Britene fryktet tysk spionasje mot Palestina fra baser i Syria, samtidig som italienske (deretter tyske) styrker rykket fram i Libya. Dette foranlediget en alliert innmarsj av Syria i juni–juli 1941, kjent som Syria-Libanon-kampanjen. Damaskus ble inntatt i juni 1941, og hele landet kom under alliert kontroll i juli. Derfra og til selvstendigheten i 1946 var Syria okkupert av britiske og franske styrker i fellesskap.

For å støtte opp under den allierte invasjonen og det nye franske styret, proklamerte øverstkommanderende for de frie franske styrker, general Georges Catroux, i september 1941 Syrias (og Libanons) selvstendighet på vegne av den franske regjering. Storbritannia støttet dette blant annet for å demme opp for arabisk misnøye i Palestina. Selvstendigheten var reelt sett ikke større enn selvstyret under mandatstyret. Valget i 1943 ble vunnet av de syriske nasjonalistene, som dannet regjering med Shukri al-Quwatli som president.

Frankrike beholdt reell makt og overlot ikke fullt ut kontrollen til regjeringen, hvilket førte til politiske konfrontasjoner og en krise i 1945. Den førte til at Frankrike bombet Damaskus, støttet av en britisk intervensjon. Aksjonen førte til enda større motstand mot det franske styret og at Frankrike mistet sin innflytelse i Syria. Etter drøftinger i FNs sikkerhetsråd ble det oppnådd enighet om britisk og fransk tilbaketrekning, fullført i april 1946. Da hadde Syria, som selvstendig stat, allerede vært med på å grunnlegge De forente nasjoner og Arabiske liga.

Selvstendigheten

Syrias selvstendigheten proklameres, 17. april 1946, av landets første president, Shukri al-Quwatli. Dette markerte den formelle selvstentendigheten, og slutten på det franske mandatstyret.

Tre år etter den formelle selvstendigheten og fem år etter at selvstendigheten først var blitt utropt ble Syria i 1946 reelt selvstendig . Dagen da de siste franske soldater forlot landet, 17. april 1946, feires som Syrias nasjonaldag.

Etter den britisk-franske tilbaketrekningen gjennomgikk Syria en periode med politisk ustabilitet og en rekke statskupp, tre i 1949 alene. Et nytt militærkupp fulgte i 1951, dernest i 1954, og på ny i 1961, 1962 og 1963.

En lengre periode med større stabilitet ble innledet ved Baath-partiets maktovertakelse i 1963, og enda mer etter at Hafez al-Assad kom til makten i 1970. Under ham ble Syrias posisjon i regionen styrket, Baath-partiets posisjon i Syria forsterket – og alawittenes stilling i det syriske samfunn styrket.

Utviklingen ble i vesentlig grad preget av konflikten som fulgte etableringen av Israel i 1948, med flere kriger og senere forsøk på fredsløsninger. Parallelt var det en rivalisering mellom arabiske land og regimer om lederposisjonen i den arabiske verden og den panarabiske bevegelse, og en maktkamp særlig mellom Baath-partiene og lederne i Syria og Irak.

Den nye syriske republikken var langt mindre enn det gamle Stor-Syria, men fortsatt ikke etnisk og religiøst homogen. Syria var i all hovedsak arabisk, men med flere trosretninger innen islam, og kristne og jødiske minoriteter. Ved selvstendigheten ble de selvstyrte regionene innlemmet i ett Syria.

Det første statskuppet fant sted i mars 1949 da regjeringen til Shukri al-Quwatli ble styrtet av oberst Husni al-Za'im. Han ble så avsatt i et kupp i august, ledet av oberst Sami al-Hinnawi, som ble styrtet av oberst Adib al-Shishakli i desember. Et fjerde palasskupp fulgte i 1951, før Shishakli selv ble fjernet i enda et kupp, i 1954, ledet av oberst Hashim al-Atasi, som gjeninnsatte parlamentet. De militære lederne var ikke ideologisk forankret, men representerte arabisk nasjonalisme som ble styrket i hele regionen etter opprettelsen av Israel og som følge av det arabiske nederlaget i den første arabisk-israelske krig i 1948.

Syria deltok i den arabisk-israelske krigen i 1948, og inngikk i 1949 en våpenstillstandsavtale med Israel. Fortsatt er det ikke inngått noen fredsavtale.

Baath-regimet

Egyptisk frimerke fra 1958 som viser den nye statsdannelsen Forente arabiske republikk, som besto av Egypt og Syria.
Av .
Merket (logoen) til det syriske Baath-partiet.
Av .

Den politiske utviklingen etter selvstendigheten bar preg av kampen mellom de krefter som sto for en radikal, panarabisk politikk og den mer moderate, nasjonalistiske fløy. Den siste var dominert av sunni-eliten i de store byene, som tradisjonelt hadde styrt landet. Brede lag av folket, både i by og bygd, så etter partier og ledere som kunne gi selvstendigheten innhold, politisk så vel som økonomisk og sosialt.

Den gryende panarabismen som fikk næring særlig etter revolusjonen i Egypt i 1952, og med Gamal Abdel Nasser som inspirator – og med front mot Israel og sionismen. Med sterke panarabiske følelser også i Syria, og etter syrisk initiativ, gikk de to land i 1958 sammen i én stat, Forente arabiske republikk, til denne ble opphevet igjen som følge av et kupp i Damaskus i 1961, hvorpå Syria igjen ble en selvstendig stat. Eksperimentet bidro til å styrke den syriske nasjonalfølelsen – uten å svekke den panarabiske visjonen. Syria ønsket selv å lede den panarabiske bevegelsen, men kom snart i en rivalisering med Irak som hadde samme ambisjoner.

Samtidig var Syria preget av kulturell og sosial ulikhet, med etniske og religiøse motsetninger. De etniske minoritetene (kurdere, armenere, turkmenere, sirkassere) har ikke spilt noen stor rolle i syrisk politikk. Det har derimot motsetningene mellom sunni-majoriteten og den religiøse minoriteten alawitter, tydeliggjort under borgerkrigen i 2012.

Under det tradisjonelle sunni-lederskapet ble alawittene langt på vei holdt utenfor, til de fikk økt innflytelse fra 1963: En gruppe radikale offiserer, hvorav flere tilknyttet Baath-partiet, gjennomførte 8. mars 1963 et kupp som innledet en ny æra i syrisk historie. Under Baath-styret slo landet inn på en sosialistisk orientert politikk, og en korporativ stat under partiets ledelse vokste fram. Dominansen til sunni-eliten tok slutt, og andre grupper fikk økt innflytelse. Offiserskorpset fikk et vesentlig større innslag av alawitter, drusere og ismailere – på bekostning av sunnier.

I den nye grunnloven fra 1964 ble Syria definert som en «demokratisk, sosialistisk republikk», og landet søkte allianser i Øst-Europa. Baath-partiet ble splittet i en moderat og en radikal fløy. Til den første hørte partiets grunnleggere, Michel Aflaq og Salah al-Din al-Bitar. Den radikale fløyen hadde støtte fra flere sosiale og religiøse grupper, og særlig offiserene som sto bak kuppet som brakte partiet til makten. Etter indre stridigheter sto en gruppe kalt ’neo-Baath’, ledet av Salah Jadid, fram. Etter et kupp 1966 kom denne radikale fraksjonen til makten. Den ledet Syria i Seksdagerskrigen mot Israel i 1967, som påførte Syria et alvorlig nederlag, med tap av Golan. Utfallet av krigen, så vel som en radikal økonomisk politikk, førte til at Jadids fraksjon mistet oppslutning.

Maktkampen etter krigen ble avgjort i november 1970 da general Hafez al-Assad ledet et kupp. Hans fraksjon satte arabisk samarbeid, uavhengig av ideologi, samt konfrontasjon med Israel, foran utvikling av sosialisme i Syria. Kuppet kom også som følge av en mislykket syrisk militær intervensjon i Jordan 1970 (Svart september).

Assad epoken

Med Hafez al-Assads maktovertakelse 13. november 1970 ble en ny epoke innledet: Assad-familien tok politisk kontroll, og alawittene fikk økt innflytelse – og større anseelse.

Som president fra 1971, ble Assad Syrias første alawittiske statssjef; til da hadde posisjonen vært forbeholdt sunnier. Assad utviklet Syria til en politistat, med fravær av politisk frihet og med hyppige brudd på menneskerettighetene.

Andre politiske partier enn Baath var tillatt, men det var ikke frihet til å etablere verken partier eller andre organisasjoner; de som fantes skulle være tilsluttet Den nasjonale progressive front, en paraplyorganisasjon kontrollert av regimet.

De første årene av Assads styre var en oppgangsperiode, med økonomisk vekst og politisk stabilitet hvor landet styrket sin politiske posisjon i den arabiske verden og regionen.

Etter Seksdagerskrigen var forholdet til Israel hovedsaken for Assad, som med sovjetisk hjelp bygde en sterk militærmakt. Sammen med Egypt gikk Syria 1973 til angrep på Israel. Etter egyptisk-syrisk framgang de første dagene av Oktoberkrigen lykkes det Israel å slå tilbake og vinne krigen. Til tross for nederlaget hadde Syria vist araberverdenen vilje til å stå opp mot Israel. Samtidig valgte Assads regime en mer aktiv politikk til støtte for den palestinske frigjøringsbevegelsen, blant annet ved å tillate flere fraksjoner å operere fra Syria.

Under Assad grep Syria politisk og militært inn i libanesisk politikk. Etter at borgerkrigen brøt ut der i 1975, sendte Syria styrker til landet i 1976. Syria og Israel utkjempet til dels sitt mellomværende i Libanon ved å støtte forskjellige grupper. Under Israels invasjon i 1982 kom det til luftkamper mellom Israel og Syria – over Libanon. Etter at Egypt inngikk en bilateral fredsavtale med Israel i 1979 ble Syria stående igjen som selve frontlinjestaten i kampen mot Israel, og bidro til å isolere Egypt i den arabiske verden. Når det ikke lyktes Assad å bygge en sterkere front mot Israel, skyldtes det blant annet rivaliseringen med Irak. Begge land ble styrt av fraksjoner i Baath-partiet, men trakk hver sin vei.

Personlige motsetninger mellom Hafez al-Assad og Saddam Hussein, som kom til makten i Irak i 1979, bidro til splittelsen. Da Irak angrep Iran i 1980, brøt Syria definitivt med Irak og støttet det persiske, sjiittiske Iran. Etter Egypts fredsavtale med Israel, Syrias brudd med Irak og Israels invasjon av Libanon la Assad opp en ny strategi og søkte – ved hjelp av sovjetiske våpenleveranser – militær jevnbyrdighet med Israel. Slik skulle Syria kunne stå opp mot Israel alene, enten for å forsvare seg mot en eventuell invasjon eller for selv å angripe.

På midten av 1970-tallet kom det økonomiske tilbakeslag. Posisjonen til Assad ble utfordret også med en maktkamp blant alawittene. Baath-regimet ble utfordret av et opprør igangsatt av Det muslimske brorskap i 1976. Opprøret fikk størst oppslutning i Aleppo, Hama og Homs.

Etter nye sammenstøt i 1980 ble Aleppo og Hama omringet og gjennomsøkt av sikkerhetsstyrker; flere ble drept. Situasjonen ble forverret med et attentatforsøk mot Assad i juni 1980 og drap på flere hundre fengslede muslimbrødre som svar. Flere sunni-grupper gikk sammen i en islamsk front mot Baath-regimet; Brorskapet oppfordret til hellig krig. Opprøret ble slått ned etter en konfrontasjon i Hama i 1982, med kamper som krevde flere tusen menneskeliv. Maktbruken bidro til å fjerne åpen opposisjon. Baath-partiet beholdt makten uten lovlig opposisjon. Assad forble president uten motkandidat ved valgene i 1978, 1985, 1991 og 1998.

En maktkamp mellom Hafez al-Assad og hans bror Rifaat al-Assad truet med militær konfrontasjon i 1984. Hafez al-Assad døde i 2000 og ble etterfulgt av sin sønn Bashar al-Assad. Presidentens eldste sønn Basil al-Assad var utpekt til etterfølger, men døde i en ulykke i 1994. Bashar al-Assad ble valgt av nasjonalforsamlingen; valget ble bekreftet i en folkeavstemning i juli 2000. Han ble gjenvalgt i 2007 og 2014 – uten motkandidat.

Syria utviklet seg under Baath-partiet og Hafez al-Assad til en politistat hvor sikkerhetstjenester (mukhabarat) overvåket befolkningen og sto for overgrep. Syria ble kritisert for brudd på menneskerettighetene og ble av blant annet USA også beskyldt for å støtte terrorisme. Minoriteten alawittene dominerte dette maktapparatet. Like fullt er ikke Baath-regimet alawittisk, men sekulært. Motstanden mot regimet kom særlig fra sunniene og den sunni-dominerte handelsstanden som opplevde sin posisjon truet blant annet ved at sentrale posisjoner i statsapparatet ble tatt over av alawitter og drusere.

De to presidentene Assad har ført en pragmatisk innenrikspolitikk, med vekt på å holde regimet ved makten. Krav om liberalisering tiltok etter at Bashar al-Assad overtok, og det var i 2000 en åpning for friere politisk virksomhet og håp om genuin endring. Det ble også gjennomført enkelte reformer under den såkalte Damaskus-våren, men liberaliseringen skjedde mer innenfor økonomien enn i politikken.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Ziadeh, Radwan (2013). Power and Policy in Syria. I.B. Tauris.
  • George, Alan (2003). Syria: Neither Bred nor Freedom. Zed Books.
  • Hitti, Philip K. (2002). History of Syria. Gorgias Press.
  • Zisser, Eyal (2001). Assad's Legacy. Hurst & Company.
  • Rabinovich, Itamar (1998). The Brink of Peace. Princeton University Press.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg