Syrias nyere historie innledes med 400 års innlemmelse i Det osmanske riket, fra 1516 til 1918. Det fulgte nærmere tusen år med vekslende islamsk styre og voksende arabisk innflytelse, men også perioder med tyrkisk invasjon. Både forut for og under den osmanske epoken var det nær kontakt mellom Syria og Egypt, som tidvis ble styrt som én stat, noe som igjen ble forsøkt som et panarabisk eksperiment etter selvstendigheten.

Første verdenskrig førte til oppløsning av Det osmanske riket. Deretter ble det moderne Midtøsten med dagens statsdannelser til, og etter to tiår under fransk styre ble Syria en selvstendig stat i 1946. Syria ble en sentral aktør i regional politikk, ikke minst i konflikten med Israel, men også i nabolandet Libanon. Både Libanon og Palestina var del av det historiske Syria. Forholdet til Israel har i vesentlig grad påvirket moderne syrisk politikk og historie, og førte til tre kriger mellom de to land.

Etter en periode med manglende politisk stabilitet etter 1946 fikk Baath-partiet makten i 1963. Fra 1970 er landet styrt av et autoritært regime ledet av Assad-familien, først med Hafez al-Assad som president, fra 2000 av sønnen Bashar al-Assad. Forventninger om politisk liberalisering ble ikke møtt, og regimet ble i 2011 ble utfordret av folkelige protester. Disse utviklet seg i 2012 til borgerkig og deretter til krigen i Syria med internasjonal deltakelse.

Aleppo har i mange hundreår vært et handelssentrum i Syria og Levanten, inklusive under osmansk styre. Bildet viser citadellet i gamle Aleppo rundt 1920.

Gamle Aleppo. av Ukjent fotograf. Falt i det fri (Public domain)

Det osmansk styret ble innledet da sultan Selim I bekjempet mamelukkene i slaget ved Marj Dabiq i 1516. Deretter ble det historiske Syria innlemmet i Det osmanske riket, og dagens Syria var i hele perioden en integrert del av dette, styrt fra Istanbul (Konstantinopel), med delvis selvstyre. «Stor-Syria» besto under osmanerne av Syria, Libanon, Palestina og Transjordan, og var delt i de tre provinsene (vilayet) Aleppo, Beirut (senere også Tripoli og Saida) og Damaskus, samt det selvstendige distriktet (sandsjak) Jerusalem. Inndelingen vedvarte til Det osmanske rikets oppløsning i 1918.

Fremmedstyret innebar at osmansk lov gjaldt og at det ble krevd inn skatter. Innenfor disse rammene var det rom for lokal skikk og styring, herunder religiøse grupperinger. Syria forble økonomisk viktig som produsent og eksportør av landbruksvarer og særlig Aleppo som handelssentrum. Fra 1700-tallet ble det lokale selvstyret styrket ved sterke familier som rådde over egen militærmakt, særlig i Damaskus og Saida. Samtidig ble Akko en viktig handelsby. Fra 1888 og fram til oppløsningen av Det osmanske riket var det tre administrative enheter (provinser) i Syria: Aleppo, Beirut og Damaskus.

Den osmanske sultan Mahmut 2 lovte Syria til den egyptiske pasja Muhammad Ali, men oppfylte ikke løftet. Dette førte til en egyptisk erobring av Syria i 1831–1833, ledet av Muhammad Alis sønn Ibrahim pasja, og fornyet sentralisert styre. Etter et opprør i 1840 grep stormaktene inn på sultanens side, og en britisk-ottomansk-østerriksk styrke gikk i land på Syria-kysten hvoretter Muhammad Ali oppga kravet på landet. Etter dette gjorde de europeiske stormakter seg mer gjeldende i Syria, blant annet med handel og misjon; et fransk og et amerikansk universitet ble grunnlagt i Beirut.

I Libanon utspant det seg på 1800-tallet maktkamp mellom de religiøse gruppene drusere og maronitter. Stormaktene hadde også interesser i konfliktene, ikke minst Frankrike som var en beskytter av maronittene, og som sendte militære styrker til Libanon. Kampene der i 1860 spredte seg til Damaskus hvor kristne ble massakrert av muslimer. Tidlig på 1900-tallet økte motsetningene mellom tyrkere og arabere. Samtidig vokste nasjonalistiske bevegelser fram i Syria. Deres krav om selvstendighet i 1918 vant imidlertid ikke fram, og Syria kom under en ny fremmed makt: Frankrike.

Tyrkia gikk med i første verdenskrig i 1914, og endte på den tapende side, og Det osmanske riket gikk i oppløsning ved krigens slutt i 1918. Britiske styrker nedkjempet de osmanske styrkene som under tysk ledelse rykket fram mot Suez i 1915. De gikk deretter, sammen med en fransk kontingent, inn i Palestina fra Egypt i 1916; deretter inn i Libanon og Syria. En arabisk styrke ledet av prins Feisal, sønn til Sharif Husain, hersker over Hedsjas, støttet britenes framrykking mot Damaskus og inntok byen i oktober 1918. Franskmennene tok kontroll over kysten, med Beirut som sentrum; britene tok Palestina. Ved krigens slutt innsatte britene en arabisk administrasjon i Damaskus under ledelse av Feisal, men holdt seg til Sykes–Picot-avtalen og overlot Syria til Frankrike til tross for Feisals protester.

Kartet viser Frankrike og Storbritannias foreslåtte fordeling av det osmanske riket etter første verdenskrig, der Syria (sammen med blant annet dagens Libanon) inngår i det franske området, som er markert med blått.

Kart, Syces–Picot-avtalen av ukjent. Falt i det fri (Public domain)

Under krigen utformet Frankrike og Storbritannia Sykes–Picot-avtalen. Syria (inklusive Libanon og deler av dagens Tyrkia og Irak) var tenkt å bli en fransk interessesfære. Denne var i den nordlige delen, den britiske i sør. Begge stormaktene hadde ambisjoner i Midtøsten, og det pågikk en tautrekking mellom dem om innflytelse i regionen. Frankrikes statsminister Georges Clemenceau ga etter for britiske krav i Mesopotamia for å få kontroll over Syria.

Storbritannia imøtekom Frankrike og brøt dermed avtalen med araberne om å støtte deres krav om selvstendighet. USA sendte en kommisjon til området. Den kunne ikke anbefale et fransk mandat over hele Syria, men foreslo et amerikansk mandat for et forent Syria og Palestina, med Feisal som statsoverhode. Feisal deltok under fredskonferansen i Paris i 1919 og fremmet krav om anerkjennelse av Syrias selvstendighet.

Den arabiske befolkningen ble spurt om regionens framtid, men ble i liten grad hørt. Arabiske nasjonalister hadde før krigen agitert for selvstendighet innenfor et forent Stor-Syria, som også omfattet Palestina og Transjordan – og ble langt på vei støttet av Storbritannia. Med Sykes–Picot-avtalen som grunnlag ble det i 1918 opprettet en midlertidig fransk administrasjon over deler av Syria; parlamentsvalg ble holdt 1919.

Høsten 1919 kom det til væpnede sammenstøt mellom arabiske og franske styrker i Bekaa-dalen, og alawitter aksjonerte mot ilandsetting av franske tropper på kysten. Det franske styret ble ytterligere utfordret da det syriske parlamentet i mars 1920 utropte kongedømmet Syria, inkludert Libanon og Palestina, og kronet Feisal 1 som konge. Storbritannia fordømte kroningen og erklærte hans regime som ukonstitusjonelt.

Ved San Remo-konferansen i 1920 ble Syria og Libanon fransk mandatområde. Kong Feisal aksepterte ikke Frankrikes krav om å oppløse det syriske kongedømmet, nasjonalforsamlingen og hæren – og om å anerkjenne det franske mandatet. Franske styrker inntok Damaskus i juli etter å ha slått en mindre arabisk styrke i slaget ved Maysaloun. Feisal ble forvist til Palestina for å bli konge over Irak i 1921. Mandatområdet ble delt i fire: Libanon, Den syriske republikk og distriktene Latakia og Jebel Druse. Samtidig ble minoritetene alawitter og drusere i praksis anerkjent, med senere konsekvenser i syrisk historie. I 1922 valgte Frankrike å samle tre provinser i en føderasjon; bare Jebel Druse opprettholdt selvstyre.

Folkeforbundet bekreftet det franske mandatet over Syria og Libanon i 1922, og ga Frankrike ansvaret for å opprette en administrasjon og styre området, og forberede selvstendighet. De franske myndighetene var også pålagt å bidra til økonomisk utvikling. Blant annet ble infrastrukturen bygd ut, og det ble etablert et universitet i Damaskus.

Misnøye med det franske styret, spesielt knyttet til spørsmålet om selvstyre og senere selvstendighet, førte til opprør i 1925, som ikke ble slått ned før i 1927. Opprøret begynte i de drusiske fjellområdene Jebel Druse og ble støttet av nasjonalister i Damaskus. Konflikten spredte seg til store deler av mandatområdet, og Frankrike sendte tropper til Syria og bombet Damaskus. Frankrike møtte særlig det drusiske opprøret med hard hånd i 1925. Fransk militær overlegenhet førte til at hele opprøret ble slått ned. Det ble holdt valg til en lovgivende forsamling i 1928, som ble vunnet av nasjonalistene som derette dannet regjering.

Den franske guvernøren nektet å godta den nye grunnloven og oppløste forsamlingen 1930, noe som ytterligere forverret forholdet mellom Frankrike og syrerne. Forhandlingene etter det nye valget i 1932 førte heller ikke til enighet, men i 1936 ble det undertegnet en avtale som i prinsippet anerkjente Syrias rett til selvstendighet, samtidig som Frankrike fikk beholde to militærbaser i landet. Frankrike ratifiserte imidlertid ikke avtalen, begrunnet blant annet med frykt for at Syria skulle komme under tysk innflytelse. Nasjonalisten Hashim al-Atassi ble valgt til president. Da den franske administrasjonen i 1939 avga det syriske området Alexandretta til Tyrkia, medførte det ytterligere misnøye. Samme år gikk den syriske president og regjering av, og grunnloven ble suspendert.

Etter Frankrikes kapitulasjon i 1940 anerkjente de franske myndighetene i Syria Vichy-regjeringen – som åpnet Syria for aksemaktene og beholdt kontrollen over de franske styrkene, Armée du Levant, med om lag 37 000 soldater. Blant annet fikk tyske fly mellomlande og tanke på vei til Irak, og den britiske statsminister Winston Churchill fryktet at Tyskland ville ta kontroll over Syria og Irak – blant annet gjennom en invasjon østfra så snart Sovjetunionen var beseiret.

I mai 1941 bombet britene de viktigste flystriper i Syria og ødela tyske fly, samtidig med at Tyskland inntok Kreta. Britene fryktet tysk spionasje mot Palestina fra baser i Syria, samtidig som italienske (deretter tyske) styrker rykket fram i Libya, i retning det britisk-kontrollerte Egypt. Dette foranlediget en alliert innmarsj av Syria i juni–juli 1941, kjent som Syria-Libanon-kampanjen, ledet av britiske og andre styrker fra Samveldet og støttet av frie franske styrker. Damaskus ble inntatt i juni 1941, og hele landet kom under alliert kontroll i juli. Derfra og til selvstendigheten i 1946 var Syria okkupert av britiske og franske styrker i fellesskap.

For å støtte opp under den allierte invasjonen og det nye franske styret, proklamerte øverstkommanderende for de frie franske styrker, general Georges Catroux, i september 1941 Syrias (og Libanons) selvstendighet på vegne av den franske regjering. Storbritannia støttet dette blant annet for å demme opp for arabisk misnøye i Palestina. Selvstendigheten var reelt sett ikke større enn selvstyret Syria hadde under mandatstyret. Valget i 1943 ble vunnet av de syriske nasjonalistene, som dannet regjering med Shukri al-Quwatli som president.

Frankrike beholdt reell makt og overlot ikke fullt ut kontrollen til regjeringen, hvilket førte til politiske konfrontasjoner og en krise i 1945, som endte med at Frankrike bombet Damaskus, støttet av en britisk intervensjon. Aksjonen førte til enda større motstand mot det franske styret – og til at Frankrike mistet sin innflytelse i Syria. Etter drøftinger i FNs sikkerhetsråd ble det oppnådd enighet om britisk og fransk tilbaketrekning fra Syria, fullført i april 1946. Da hadde Syria, som selvstendig stat, allerede vært med på å grunnlegge både De forente nasjoner og Arabiske liga.

Syrias selvstendigheten proklameres, 17. april 1946, av landets første president, Shukri al-Quwatli. Dette markerte den formelle selvstentendigheten, og slutten på det franske mandatstyret.

Syrias selvstendighetserklæring. av Ukjent fotograf. Falt i det fri (Public domain)

Med fortsatt fransk tilstedeværelse og ennå delvis kontroll ved slutten av andre verdenskrig, kunne syrerne styre sitt eget land fra 1946; tre år etter den formelle selvstendigheten og fem år etter at selvstendigheten først var blitt utropt. Dagen da de siste franske soldater forlot landet, 17. april 1946, blir feiret som Syrias nasjonaldag.

Etter den britisk-franske tilbaketrekningen gjennomgikk Syria en periode med politisk ustabilitet og en rekke statskupp, tre i 1949 alene. Et nytt militærkupp fulgte i 1951, dernest i 1954, og på ny i 1961, 1962 og 1963.

En lengre periode med større stabilitet ble innledet ved Baath-partiets maktovertakelse i 1963, og enda mer: Etter at Hafez al-Assad kom til makten i 1970. Under ham ble Syrias posisjon i regionen styrket, Baath-partiets posisjon i Syria forsterket – og alawittenes stilling i det syriske samfunn ble også styrket. Et viktig middel for Baath-regimet var utviklingen av en politistat. Utviklingen etter selvstendigheten ble i vesentlig grad preget også av konflikten som fulgte etableringen av Israel i 1948, med flere kriger og senere forsøk på fredsløsninger. Parallelt var det en rivalisering mellom arabiske land og regimer om lederposisjonen i den arabiske verden og den panarabiske bevegelse, og en maktkamp særlig mellom Baath-partiene og lederne i Syria og Irak.

Den nye syriske republikken var langt mindre enn det gamle Stor-Syria, men fortsatt ikke etnisk og religiøst homogen. Syria var i all hovedsak arabisk, men besto av flere trosretninger innen islam, så vel som kristne og jødiske minoriteter. Sunni-retningen i islam dominerer, men med betydelige innslag av alawitter og drusere, som under fransk styre hadde hatt indre selvstyre. Ved selvstendigheten ble de selvstyrte regionene innlemmet i ett Syria. Samtidig var det sosiale spenninger og regionale motsetninger som bidro til en utvikling som førte til en serie med irregulære maktovertakelser.

Det første statskuppet fant sted i mars 1949 da regjeringen til Shukri al-Quwatli ble styrtet av oberst Husni al-Za'im. Han ble så avsatt i et kupp i august, ledet av oberst Sami al-Hinnawi, som ble styrtet av oberst Adib al-Shishakli i desember. Et fjerde palasskupp fulgte i 1951, før Shishakli selv ble fjernet i enda et kupp, i 1954, ledet av oberst Hashim al-Atasi, som gjeninnsatte parlamentet. De militære lederne var ikke ideologisk forankret, men representerte en arabisk nasjonalisme som ble styrket i hele regionen etter opprettelsen av Israel og som følge av det arabiske nederlaget i den første arabisk-israelske krig i 1948. Syria deltok i denne, og inngikk i 1949 en våpenstillstandsavtale med Israel. Fortsatt er det ikke inngått noen fredsavtale.

Egyptisk frimerke fra 1958 som viser den nye statsdannelsen Forente arabiske republikk, som besto av Egypt og Syria.

U.A.R.-frimerke. av Egyptiske postverk. Falt i det fri (Public domain)

Merket (logoen) til det syriske Baath-partiet.

Baath-merke av Baath-partiet. Falt i det fri (Public domain)

Den politiske utviklingen etter selvstendigheten bar preg av kampen mellom de krefter som sto for en radikal, panarabisk politikk og den mer moderate, nasjonalistiske fløy. Den siste var dominert av sunni-eliten i de store byene, som tradisjonelt hadde styrt landet, men som ble utfordret i og med selvstendigheten. Brede lag av folket, både i by og bygd, så etter partier og ledere som kunne gi selvstendigheten innhold, politisk så vel som økonomisk og sosialt. I dette bildet var også den gryende panarabismen som fikk næring særlig etter revolusjonen i Egypt i 1952, og med Gamal Abdel Nasser som inspirator – og med front mot Israel og sionismen. Med sterke panarabiske følelser også i Syria, og etter syrisk initiativ, gikk de to land i 1958 sammen i én stat, Forente arabiske republikk, til denne ble opphevet igjen som følge av et kupp i Damaskus i 1961, hvorpå Syria igjen ble en selvstendig stat. Eksperimentet bidro til å styrke den syriske nasjonalfølelsen – uten å svekke den panarabiske visjonen. Syria ønsket selv å lede den panarabiske bevegelsen, men kom snart i en rivalisering med Irak som hadde samme ambisjoner.

Samtidig var Syria preget av betydelig kulturell og sosial ulikhet, med etniske og religiøse motsetninger. De etniske minoritetene (kurdere, armenere, turkmenere, sirkassere) har ikke spilt noen stor rolle i syrisk politikk. Det har derimot motsetningene særlig mellom sunni-majoriteten og den religiøse minoriteten alawitter, tydeliggjort under borgerkrigen i 2012.

Under det tradisjonelle sunni-lederskapet i Syria ble alawittene langt på vei holdt utenfor, til de fikk økt innflytelse som følge av det historiske kuppet i 1963. En gruppe radikale offiserer, hvorav flere tilknyttet Baath-partiet, gjennomførte 8. mars 1963 et kupp som innledet en ny æra i syrisk historie. Under Baath-styret slo landet inn på en sosialistisk orientert politikk, og en korporativ stat under partiets ledelse vokste fram. Dermed var dominansen til sunni-eliten over, og andre grupper fikk økt innflytelse både i politiske organisasjoner og de væpnede styrker. Offiserskorpset fikk et vesentlig større innslag av alawitter, drusere og ismailere – på bekostning av sunnier.

I den nye grunnloven fra 1964 ble Syria definert som en «demokratisk, sosialistisk republikk», og landet søkte allianser i Øst-Europa. Baath-partiet ble splittet i en moderat og en radikal fløy. Til den første hørte partiets grunnleggere, Michel Aflaq og Salah al-Din al-Bitar, og den mer urbane del av partiets tilhengere. Den radikale fløyen hadde støtte fra flere sosiale og religiøse grupper, og særlig offiserene som sto bak kuppet som brakte partiet til makten. Etter indre stridigheter sto en gruppe kalt ’neo-Baath’, ledet av Salah Jadid, fram. Etter et kupp 1966 kom denne radikale fraksjonen til makten. Den ledet Syria i krigen med Israel 1967 (Seksdagerskrigen), som påførte Syria et alvorlig nederlag, med tap av Golan. Utfallet av krigen, så vel som en radikal økonomisk politikk, førte til at Jadids fraksjon mistet oppslutning.

Maktkampen i partiet etter krigen ble avgjort i november 1970 da general Hafez al-Assad ledet et kupp. Hans fraksjon satte arabisk samarbeid, uavhengig av ideologi, samt konfrontasjon med Israel, foran utvikling av sosialisme i Syria. Kuppet kom også som følge av en mislykket syrisk militær intervensjon i Jordan 1970 (Svart september) hvor palestinske grupper kjempet med jordanske styrker – og som Assad hadde motsatt seg.

Syrias president Hafez al-Assad (til høyre) med forsvarsminister Mustapha Tlas på Golanfronten under Oktoberkrigen i 1973.

Assad ved fronten. av Ukjent fotograf. Falt i det fri (Public domain)

Med Assads maktovertakelse 13. november 1970 ble en ny epoke innledet: Assad-familien tok politisk kontroll, og alawittene fikk økt innflytelse – og større anseelse. Fra å ha vært langt nede på den sosiale rangstigen fikk alawittene anledning til å nå høyere posisjoner, særlig i de militære rekker samt i andre deler av sikkerhetsapparatet.

Hafez al-Assad ble den første alawittiske statssjef da han ble president i 1971; til da hadde posisjonen vært forbeholdt sunnier. Han befestet sin posisjon ved å fjerne opposisjon i partiet og ved ytterligere å styrke sin kontroll over statens maktapparat. Han utviklet Syria til en politistat, med fravær av politisk frihet og med hyppige brudd på menneskerettighetene. Han viste også vilje til å bruke makt for å slå ned opposisjon.

Andre politiske partier enn Baath var tillatt, men det var ikke frihet til å etablere verken partier eller andre organisasjoner; de som fantes skulle være tilsluttet Den nasjonale progressive front, en paraplyorganisasjon kontrollert av regimet. De første årene av Assads styre var en oppgangsperiode, med økonomisk vekst og politisk stabilitet hvor landet styrket sin politiske posisjon i den arabiske verden og regionen. Syria bedret forholdet til nabolandene Irak og Jordan, til Egypt og Saudi-Arabia, og posisjonerte seg for innflytelse i Libanon. Motivet var særlig å etablere en front mot Israel.

Etter Seksdagerskrigen var forholdet til Israel hovedanliggendet for Assad, som med sovjetisk hjelp bygde en sterk militærmakt. Sammen med Egypt gikk Syria 1973 til angrep på Israel. Etter egyptisk-syrisk framgang de første dagene av Oktoberkrigen lykkes det Israel å slå tilbake og vinne krigen. Til tross for nederlaget hadde Syria vist araberverdenen vilje til å stå opp mot Israel som ble ansett for å være en aggressiv stat og en trussel mot Syria. Samtidig valgte Assads regime en mer aktiv politikk til støtte for den palestinske frigjøringsbevegelsen, blant annet ved å tillate flere fraksjoner å operere fra Syria. Assad søkte å øve innflytelse over den palestinske bevegelsen og grep flere ganger inn i dens indre stridigheter – også blant palestinske grupper i Libanon.

Under Assad grep Syria både politisk og militært inn i libanesisk politikk. Etter at borgerkrigen brøt ut der i 1975, sendte Syria styrker til landet i 1976, og disse ble stående til 2000. Syria og Israel utkjempet til dels sitt mellomværende i Libanon ved å støtte forskjellige grupper. Under Israels invasjon i 1982 kom det til luftkamper mellom Israel og Syria – over Libanon. Etter at Egypt inngikk en bilateral fredsavtale med Israel i 1979 ble Syria stående igjen som selve frontlinjestaten i kampen mot Israel, og bidro til å isolere Egypt i den arabiske verden. Når det ikke lyktes Assad å bygge en sterkere front mot Israel, skyldtes det blant annet rivaliseringen med Irak. Begge land ble styrt av fraksjoner i Baath-partiet, men trakk hver sin vei.

Personlige motsetninger mellom Hafez al-Assad og Saddam Hussein, som kom til makten i Irak 1979, bidro til splittelsen. Da Irak angrep Iran i 1980, brøt Syria definitivt med Irak og støttet det persiske, sjiittiske Iran. Etter Egypts fredsavtale med Israel, Syrias brudd med Irak og Israels invasjon av Libanon la Assad opp en ny strategi og søkte – ved hjelp av sovjetiske våpenleveranser – militær jevnbyrdighet med Israel. Slik skulle Syria kunne stå opp mot Israel alene, enten for å forsvare seg mot en eventuell invasjon eller for selv å angripe. Selv om Syria kom langt i sin opprusting, ble strategien oppgitt, i en erkjennelse av at jevnbyrdighet måtte nås også på andre samfunnsområder, ikke kun det militære, noe Syria ikke hadde grunnlag for.

På midten av 1970-tallet opplevde Syria økonomiske tilbakeslag. Posisjonen til Assad ble utfordret som følge av intervensjonen i Libanon, med en maktkamp blant alawittene. Samtidig ble motsetninger mellom alawitter og sunnier forsøkt utnyttet, med frykt for en borgerkrig som i Libanon. Baath-regimet ble utfordret av et opprør igangsatt av Det muslimske brorskap i 1976. Opprøret fikk størst oppslutning i Aleppo, Hama og Homs.

Etter nye sammenstøt i 1980 ble Aleppo og Hama omringet og gjennomsøkt av sikkerhetsstyrker; flere ble drept. Situasjonen ble forverret med et attentatforsøk mot Assad i juni 1980 og drap på flere hundre fengslede brødre som svar. Flere sunni-grupper gikk sammen i en islamsk front mot Baath-regimet; Brorskapet oppfordret til jihad, hellig krig. Opprøret ble slått ned etter en konfrontasjon i Hama i 1982, med kamper gsom krevde flere tusen menneskeliv og forårsaket store ødeleggelser. Maktbruken der bidro til å fjerne åpen opposisjon. Baath-partiet beholdt makten uten lovlig opposisjon; Assad forble president uten motkandidat ved valgene i 1978, 1985, 1991 og 1998.

En maktkamp mellom Hafez al-Assad og hans bror Rifaat al-Assad truet med militær konfrontasjon i 1984, men kulminerte i 1985 da sistnevnte dro i eksil. Hafez al-Assad døde i 2000 og ble etterfulgt av sin sønn Bashar al-Assad. Presidentens eldste sønn Basil al-Assad var utpekt til etterfølger, men han døde i en ulykke i 1994. Bashar al-Assad ble valgt av nasjonalforsamlingen; valget ble bekreftet i en folkeavstemning i juli 2000, og igjen i 2007 og 2014 – uten motkandidat.

Syria utviklet seg under Baath-partiet og Hafez al-Assad til en politistat hvor flere sikkerhetstjenester (mukhabarat) overvåket befolkningen og sto for overgrep. Syria ble kritisert for brudd på menneskerettighetene og ble av blant annet USA også beskyldt for å støtte terrorisme. Minoriteten alawittene dominerte dette maktapparatet. Like fullt er ikke Baath-regimet alawittisk, men sekulært. Motstanden mot regimet kom særlig fra sunniene og den sunni-dominerte handelsstanden som opplevde sin posisjon truet blant annet ved at sentrale posisjoner i statsapparatet ble tatt over av alawitter og drusere. Sunniene dominerte også byborgerskapet, som gjerne så ned på folk fra landsbyene – uavhengig av religion.

Reell politisk opposisjon ble ikke tolerert under den eldre Assad. Da Bashar tok over var det forventninger til demokratisering, men dette skjedde i liten grad. Paraplyorganisasjonen Nasjonal Progressiv Front (NPF) sikret seg klart flertall ved valgene hvor uavhengige kandidater også har stilt, men uten å stå i virkelig motsetning til regimet. En konstellasjon av opposisjonelle partier gikk 2003 sammen i Nasjonal Demokratisk Samling, men boikottet parlamentsvalget fordi det ble ansett som udemokratisk.

De to presidentene Assad har ført en pragmatisk innenrikspolitikk, med vekt på å holde regimet ved makten. Krav om liberalisering tiltok etter at Bashar al-Assad overtok, og det var i 2000 en åpning for friere politisk meningsutveksling og håp om genuin endring. Det ble også gjennomført enkelte reformer, men liberaliseringen skjedde mer innenfor økonomien enn i politikken.

  • Ziadeh, Radwan (2013). Power and Policy in Syria. I.B. Tauris.
  • George, Alan (2003). Syria: Neither Bred nor Freedom. Zed Books.
  • Hitti, Philip K. (2002). History of Syria. Gorgias Press.
  • Zisser, Eyal (2001). Assad's Legacy. Hurst & Company.
  • Rabinovich, Itamar (1998). The Brink of Peace. Princeton University Press.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.