Syrias nyere historie innledes med 400 års innlemmelse i Det osmanske riket, fra 1516 til 1918. Det fulgte nærmere 1000 år med vekslende islamsk styre og voksende arabisk innflytelse, men også perioder med tyrkisk invasjon. Både forut for og under den osmanske epoken var det nær kontakt mellom Syria og Egypt, som tidvis ble styrt som én stat, noe som igjen ble forsøkt som et panarabisk eksperiment etter selvstendigheten.

Den første verdenskrig førte til nederlag for Tyrkia og oppløsning av Det osmanske riket. Dette førte til at det moderne Midtøsten med dagens statsdannelser ble til. Først etter to tiår under fransk mandatstyre ble Syria selvstendig stat i 1946 og en sentral aktør i regional politikk, ikke minst i konflikten med Israel, men også i nabolandet Libanon. Både Libanon og Palestina var tidligere del av det historiske Syria. Forholdet til Israel har i vesentlig grad påvirket moderne syrisk politikk og historie og ført til tre kriger mellom de to land.

Etter en periode med manglende politisk stabilitet etter selvstendigheten 1946 fikk Baath-partiet makten 1963. Fra 1970 er landet styrt av et autoritært regime ledet av al-Assad-familien, først med Hafez al-Assad som president, fra 2000 av sønnen Bashar al-Assad. Forventninger om politisk liberalisering ble ikke møtt, men Baath-partiets stilling ble svekket til regimet i 2011 ble utfordret av folkelige protester. Disse utviklet seg i 2012 til full borgerkrig med store ødeleggelser.

De 400 årene med osmansk styre i Syria ble innledet da sultan Selim I bekjempet mamelukkene i slaget ved Marj Dabiq i 1516. Deretter ble det historiske Syria innlemmet i Det osmanske riket, og dagens Syria var i hele perioden en integrert del av dette, styrt fra Istanbul (Konstantinopel) med noen grad av lokalt selvstyre. Etter hvert som sentralstyret ble svekket, fikk Syria i praksis selvstyre. Under osmanene besto «Stor-Syria» av Syria, Libanon, Palestina og Transjordan, og var delt i de tre provinsene (vilayet) Aleppo, Beirut (senere også Tripoli og Saida) og Damaskus, hver styrt av en guvernør, samt det selvstendige distriktet (sandsjak) Jerusalem. Inndelingen vedvarte til Det osmanske rikets oppløsning i 1918.

Fremmedstyret innebar først og fremst at osmansk lov gjaldt og at skatteinnkreving fant sted. Innenfor disse rammene var det rom for lokal skikk og styring, herunder religiøse grupperinger. Syria forble økonomisk viktig også som produsent og eksportør av landbruksvarer og som regionalt handelssentrum; særlig Aleppo. Fra 1700-tallet ble Det osmanske riket svekket, også i Syria. Det førte til større selvstyre ved sterke familier som rådde over egen militærmakt, særlig i Damaskus og Saida. Samtidig ble Akko en viktig handelsby. Fra 1888 og fram til oppløsningen av riket, var det tre administrative enheter (provinser) i Syria: Aleppo, Beirut og Damaskus.

Den osmanske sultan Mahmut 2 (1808–1839) lovte Syria til den egyptiske pasja Muhammad Ali, men nektet å oppfylle løftet. Dette førte til egyptisk erobring av Syria i 1831–1833 ledet av Muhammad Alis sønn Ibrahim pasja, og fornyet sentralisert styre. Etter et opprør i 1840 grep stormaktene inn på sultanens side, og en britisk-ottomansk-østerriksk styrke gikk i land på Syria-kysten hvoretter Muhammad Ali oppga kravet på Syria. Etter dette gjorde de europeiske stormakter seg mer gjeldende i Syria, blant annet gjennom handel og misjon; et fransk og et amerikansk universitet ble grunnlagt i Beirut.

I Libanon utspant det seg maktkamp mellom religiøse grupper - drusere og maronitter - på 1800-tallet. Stormaktene hadde også interesser i disse konfliktene, ikke minst Frankrike, som var en beskytter av maronittene, og sendte militære styrker til Libanon. Kampene der 1860 spredte seg også til Damaskus hvor kristne ble massakrert av muslimer. Tidlig på 1900-tallet, og etter ungtyrkernes opprør i Tyrkia i 1908, økte motsetningene mellom tyrkere og arabere, samtidig som det vokste fram nasjonalistiske bevegelser i Syria. Deres krav om selvstendighet etter Det osmanske rikets fall og oppløsning i 1918 vant imidlertid ikke fram, og Syria kom under en ny fremmed makt: Frankrike.

Tyrkia gikk med i første verdenskrig i 1914 - med Tyskland og mot Frankrike og Storbritannia. Landet var derfor på den tapende side, og følgelig gikk Det osmanske riket i oppløsning ved krigens slutt i 1918. Ved utbruddet av krigen besto riket av - foruten Tyrkia - Syria og Libanon, Palestina, Transjordan og deler av Irak. Selv om den osmanske sultan fortsatt hadde innflytelse som religiøs leder, kalif, i et sunni-dominert område, var den arabiske selvbevisstheten styrket, men oppfordringen til hellig krig førte ikke fram.

Britiske styrker nedkjempet de osmanske styrkene som under tysk ledelse rykket fram mot Suez i 1915. De gikk deretter, sammen med en fransk kontingent, inn i Palestina fra Egypt i 1916; deretter inn i Libanon og Syria. Under ledelse av general Edmund Allenby inntok britene Jerusalem uten kamp i 1917; året etter ble Syria tatt. En arabisk styrke ledet av prins Feisal, sønn til Sharif Husain, hersker over Hejaz, støttet Allenbys framrykking mot Damaskus og inntok byen i oktober 1918. Franskmennene tok kontroll over kysten, med Beirut som sentrum; britene tok Palestina. Ved krigens slutt innsatte britene en arabisk administrasjon i Damaskus under ledelse av Feisal, men holdt seg til Sykes-Picot-avtalen og overlot Syria til Frankrike til tross for Feisals protester.

Under krigen utformet Frankrike og Storbritannia den hemmelige Sykes–Picot-avtalen, som delte Midtøsten inn i respektive interessesfærer. I avtalen fra 1916 var Syria (inklusive Libanon og deler av dagens Tyrkia og Irak) tenkt å bli fransk interessesfære; Transjordan og dagens Irak britisk; Palestina var opprinnelig tenkt å være under internasjonal kontroll. Det ble trukket en nesten rett linje fra Akko ved Middelhavet til Kirkuk nær den persiske grensen i det senere Irak.

Den franske interessesfæren var i den nordlige delen (den ’blå sonen’), den britiske i sør (den ’røde sonen’). Begge de europeiske stormaktene hadde ambisjoner i Midtøsten, og det pågikk en utstrakt tautrekking mellom dem om framtidig innflytelse i regionen, etter hvert også påvirket av at det ble gjort store oljefunn blant annet i Mosul. Britiske styrker hadde rykket inn i Mesopotamia (det senere Irak), fra Basra til Baghdad og Kirkuk. Storbritannias statsminister David Lloyd George ønsket 1918 å sikre seg Mosul og Palestina og om nødvendig holde Frankrike ute av Syria. Britene hadde organisert kampanjen mot osmanene i Syria og stilt de største styrkene - støttet av arabiske avdelinger. De hadde derfor gode forhandlingskort på hånden, og Frankrikes statsminister Georges Clemenceau ga etter for britiske krav i Mesopotamia for å få kontroll over Syria.

Storbritannia imøtekom Frankrike og brøt dermed avtalen med araberne om å støtte deres krav om selvstendighet. USA sendte en kommisjon til området. Den fant ikke å kunne anbefale et fransk mandat over hele Syria, men foreslo et amerikansk mandat for et forent Syria og Palestina, med Feisal som statsoverhode. Feisal deltok under fredskonferansen i Paris i 1919 og fremmet krav om anerkjennelse av Syrias selvstendighet.

Den arabiske befolkningen ble spurt om regionens - og dermed: sin egen - framtid, men ble i liten grad hørt. Deres ønsker ble ofte ofret i den europeiske stormaktspolitikken. Arabiske nasjonalister hadde allerede før verdenskrigen agitert for selvstendighet innenfor et forent Stor-Syria, som også omfattet Palestina og Transjordan - og ble langt på vei støttet av Storbritannia. Med Sykes–Picot-avtalen som grunnlag ble det i 1918 opprettet en midlertidig fransk administrasjon over deler av Syria; parlamentsvalg ble holdt 1919.

Allerede høsten 1919 kom det til væpnede sammenstøt mellom arabiske og franske styrker i Bekaa-dalen, og alawitter aksjonerte mot ilandsetting av franske tropper på kysten. Det franske styret ble ytterligere utfordret da det syriske parlamentet i mars 1920 utropte kongedømmet Syria, inkludert Libanon og Palestina, og kronet Feisal 1 som konge. Storbritannia fordømte kroningen og erklærte hans regime som ukonstitusjonelt - og i strid med Frankrikes interesser i Midtøsten.

Under San Remo-konferansen i april 1920 ble Syria og Libanon fransk mandatområde. Kong Feisal aksepterte ikke Frankrikes krav om å oppløse det syriske kongedømmet, nasjonalforsamlingen og hæren - og om å anerkjenne det franske mandatet. Franske styrker inntok Damaskus i juli etter å ha slått en mindre arabisk styrke i slaget ved Maysaloun. Feisal ble forvist til Palestina for så å bli konge over Irak i 1921. Mandatområdet ble delt i fire: Libanon, Den syriske republikk og distriktene Latakia og Jebel Druse. Samtidig ble de to minoritetene alawitter og drusere i praksis anerkjent, med senere konsekvenser i syrisk historie.

I 1922 valgte Frankrike å samle tre provinser i en føderasjon; bare Jebel Druse opprettholdt selvstyre. Folkeforbundet bekreftet det franske mandatet over Syria og Libanon i 1922 og ga Frankrike ansvaret for å opprette en administrasjon og styre området - og for å forberede selvstendighet. Flere lokalstyrte områder ble etablert, deriblant områder med henholdsvis alawittisk og drusisk dominans. De franske myndighetene var også pålagt å bidra til økonomisk utvikling. Blant annet ble infrastrukturen bygd ut, og det ble etablert et universitet i Damaskus.

Misnøye med det franske styret, spesielt knyttet til spørsmålet om selvstyre og senere selvstendighet, førte til opprør i 1925, som ikke ble slått ned før i 1927. Opprøret begynte i de drusiske fjellområdene Jebel Druse og ble støttet av nasjonalister i Damaskus. Konflikten spredte seg til store deler av mandatområdet, og Frankrike sendte tropper til Syria og bombet Damaskus to ganger. Frankrike møtte særlig det drusiske opprøret med hard hånd i 1925, og fransk militær overlegenhet førte til at hele opprøret ble slått ned. Det ble avholdt valg til en lovgivende forsamling i 1928 som ble vunnet av nasjonalistene som dannet regjering.

Den franske guvernøren nektet å godta den nye grunnloven og oppløste forsamlingen 1930, noe som ytterligere forverret forholdet mellom Frankrike og syrerne. Heller ikke forhandlingene etter det nye valget i 1932 førte til enighet, men i 1936 ble det undertegnet en avtale som i prinsippet anerkjente Syrias rett til selvstendighet, samtidig som Frankrike fikk beholde to militærbaser i landet. Frankrike ratifiserte imidlertid ikke avtalen, begrunnet blant annet med frykt for at Syria skulle komme under tysk innflytelse. Nasjonalisten Hashim al-Atassi ble valgt til president. Da den franske administrasjonen i 1939 avga det syriske området Alexandretta til Tyrkia, medførte det ytterligere misnøye. Samme år gikk den syriske president og regjering av, og grunnloven ble suspendert.

Etter Frankrikes kapitulasjon som fulgte Nazi-Tysklands invasjon i 1940, anerkjente de franske myndighetene i Syria Vichy-regjeringen - som åpnet Syria for aksemaktene og beholdt kontrollen over de franske styrkene der, Armée du Levant, med om lag 37 000 soldater. Blant annet fikk tyske fly mellomlande og tanke på vei til Irak, og den britiske statsminister Winston Churchill fryktet at Tyskland ville ta kontroll over Syria og Irak - blant annet ved en invasjon østfra så snart Sovjetunionen var beseiret.

I mai 1941 bombet britene de viktigste flystriper i Syria og ødela tyske fly, samtidig med at Tyskland inntok Kreta. Britene fryktet også tysk spionasje mot Palestina fra baser i Syria - samtidig som italienske (og senere tyske) styrker rykket fram i Libya, i retning det britisk-kontrollerte Egypt. Dette foranlediget en alliert innmarsj av Syria i juni–juli 1941, kjent som Syria-Libanon-kampanjen, ledet av britiske og andre styrker fra Samveldet og støttet av frie franske styrker. Damaskus ble inntatt i juni 1941, og hele landet kom under alliert kontroll i juli. Derfra og til selvstendigheten i 1946 var Syria okkupert av britiske og franske styrker i fellesskap.

For å støtte opp under den allierte invasjonen og det nye franske styret, proklamerte øverstkommanderende for de frie franske styrker, general Georges Catroux i september 1941 Syrias (og Libanons) selvstendighet på vegne av den franske regjering. Storbritannia støttet dette blant annet for å demme opp for arabisk misnøye i Palestina. Selvstendigheten var reelt sett ikke større enn det selvstyre Syria hadde hatt under mandatstyret. Valget i 1943 ble vunnet av de syriske nasjonalistene, som dannet regjering med Shukri al-Kuwatli som president.

Frankrike beholdt reell makt og overlot ikke fullt ut kontrollen til regjeringen, hvilket førte til politiske konfrontasjoner og en krise i 1945, som endte med at Frankrike bombet Damaskus, støttet av en britisk intervensjon. Aksjonen, som resulterte i betydelige tap av menneskeliv og materielle ødeleggelser, førte til enda større motstand mot det franske styret - og til at Frankrike mistet sin innflytelse i Syria. Etter drøftinger i det nyetablerte FNs sikkerhetsråd ble det oppnådd enighet om britisk og fransk tilbaketrekning fra Syria, og denne var fullført i april 1946. Da hadde Syria, som selvstendig stat, allerede vært med på å grunnlegge både De forente nasjoner og Arabiske liga.

Med fortsatt fransk tilstedeværelse og ennå delvis kontroll ved slutten av andre verdenskrig, kunne syrerne først fullt og helt styre sitt eget land fra 1946; tre år etter den formelle selvstendigheten og fem år etter at selvstendigheten først var utropt. Dagen da de siste franske soldater forlot landet, 17. april 1946, blir feiret som Syrias nasjonaldag. Etter den britisk-franske tilbaketrekningen gjennomgikk Syria en periode med politisk ustabilitet og en rekke statskupp, tre i 1949 alene. Et nytt militærkupp fulgte i 1951, dernest i 1954, og på ny i 1961, 1962 og 1963.

En lengre periode med større stabilitet ble innledet ved Baath-partiets maktovertakelse i 1963, og enda mer: Etter at Hafez al-Assad kom til makten i 1970. Under ham ble Syrias posisjon i regionen styrket, Baath-partiets posisjon i Syria ble styrket - og alawittenes stilling i det syriske samfunn ble styrket. Et viktig middel var utviklingen av en politistat, med parallelle maktstrukturer til de offisielle, politiske og legale myndigheter. Den politiske utviklingen etter selvstendigheten er også i vesentlig grad preget av konflikten som fulgte etableringen av staten Israel i 1948, med flere kriger og senere forsøk på fredsløsninger. Parallelt var det en rivalisering mellom arabiske land og regimer om lederposisjonen i den arabiske verden og den panarabiske bevegelse og en maktkamp særlig mellom Baath-partiene og lederne i Syria og Irak.

Den nye syriske republikken var langt mindre enn det gamle Stor-Syria, men fortsatt ikke etnisk og religiøst homogen. Den nye staten var i all hovedsak arabisk, men besto av flere trosretninger innen islam, så vel som kristne og jødiske minoriteter. Sunni-retningen i islam dominerer, men med betydelige innslag av alawitter og drusere, som under fransk styre hadde hatt indre selvstyre. Ved selvstendigheten ble de selvstyrte regionene innlemmet i ett Syria. Samtidig var det sosiale spenninger og regionale motsetninger som bidro til en utvikling som innebar en serie med irregulære maktovertakelser. Ett som dominerte syrisk politikk allerede ved selvstendigheten var panarabisme, som ble fremmet av flere stater; først Irak og Saudi-Arabia, fra 1952 også Egypt - og Syria. Panarabismen bidro til splittelse av regjeringspartiet Bloc National. Samtidig vokste Baath-partiet, etablert 1940, med oppslutning fra blant annet alawittene - og innen hæren.

Det første av mange statskupp fant sted i mars 1949 da regjeringen til Shukri al-Kuwatli ble styrtet av oberst Husni al-Za'im. Han ble så avsatt i et kupp i august, ledet av oberst Sami al-Hinnawi, som ble styrtet av oberst Adib al-Shishakli i desember. Et fjerde palasskupp fulgte i 1951, før al-Shishakli selv ble fjernet i enda et kupp, i 1954 ledet av oberst Hashim al-Atasi, som gjeninnsatte parlamentet. De militære lederne var ikke ideologisk forankret, men representerte en arabisk nasjonalisme som ble styrket i hele regionen etter opprettelsen av Israel og som følge av det arabiske nederlaget i den første arabisk-israelske krig i 1948. Også Syria deltok i denne, og inngikk i 1949 en våpenstillstandsavtale med Israel. Fortsatt er det ikke inngått noen fredsavtale.

Den politiske utviklingen etter selvstendigheten bar preg av kampen mellom de krefter som sto for en radikal, panarabisk politikk og den mer moderate, nasjonalistiske fløy. Den siste var dominert av sunni-eliten i de store byene, som tradisjonelt hadde styrt landet, men som ble utfordret i og med selvstendigheten. Brede lag av folket, både i by og bygd så etter partier og ledere som kunne gi selvstendigheten innhold, politisk så vel som økonomisk og sosialt. I dette bildet var også den gryende panarabismen som fikk næring særlig etter revolusjonen i Egypt i 1952, og med Gamal Abdel Nasser som inspirator - og med front mot Israel og sionismen. Med sterke panarabiske følelser også i Syria, gikk de to land i 1958 sammen i én stat, Den forente arabiske union, til denne ble opphevet igjen som følge av et kupp i Damaskus i 1961, hvorpå Syria igjen ble en selvstendig stat. Eksperimentet bidro til å styrke den syriske nasjonalfølelsen - uten å svekke den panarabiske visjonen. Syria ønsket imidlertid selv å lede den panarabiske bevegelsen, men kom snart i en rivalisering med Irak som hadde samme ambisjoner. Samtidig var Syria preget av betydelig kulturell og sosial ulikhet, med etniske og religiøse motsetninger. Langt den største del av befolkningen er arabere og muslimer. Mens de etniske minoritetene (kurdere, armenere, turkmenere, sirkassere) har spilt en mindre rolle i syrisk politikk, har motsetningene særlig mellom sunni-majoriteten og den religiøse minoriteten alawitter fått tiltagende betydning – tydeliggjort under den syriske borgerkrigen i 2012.

Under det tradisjonelle sunni-lederskapet i Syria ble alawittene langt på vei holdt utenfor, til de fikk økt innflytelse som følge av det historiske kuppet i 1963. En gruppe radikale offiserer, hvorav flere tilknyttet Baath-partiet, gjennomførte 8. mars 1963 et militærkupp som innledet en ny æra i syrisk historie. Under Baath-styret slo landet inn på en sosialistisk orientert politikk, og en korporativ stat under partiets ledelse vokste fram. Dermed var dominansen til sunni-eliten over, og andre grupper - som til da langt på vei var holdt utenfor det politiske liv og økonomiske arenaer - fikk økt innflytelse i politiske organisasjoner og de væpnede styrker. Offiserskorpset fikk et vesentlig større innslag av alawitter, drusere og ismailere - på bekostning av sunnier.

I den nye grunnloven 1964 ble Syria definert som en «demokratisk, sosialistisk republikk», og landet søkte allianser i Øst-Europa. Baath-partiet ble splittet i en moderat og en radikal fløy. Til den første hørte partiets grunnleggere, Michel Aflaq og Salah al-Din al-Bitar, og den mer urbane del av partiets tilhengere. Den radikale fløyen hadde støtte fra flere sosiale og religiøse grupper, og særlig offiserene som sto bak kuppet som brakte partiet til makten. Etter indre stridigheter sto en gruppe kalt ’neo-Baath’, ledet av Salah Jadid, fram. Etter et kupp 1966 kom denne radikale fraksjonen til makten. Den ledet Syria i krigen med Israel 1967 (Seksdagerskrigen), som påførte Syria et alvorlig nederlag, med tap av Golan. Utfallet av krigen, så vel som en radikal økonomisk politikk, førte til at Jadids fraksjon mistet oppslutning.

Maktkampen i partiet som fulgte etter krigen ble avgjort i november 1970 da general Hafez al-Assad ledet et kupp. Hans fraksjon i Baath-partiet satte arabisk samarbeid, uavhengig av ideologi, samt konfrontasjon med Israel, foran utvikling av sosialisme i Syria. Kuppet kom også som følge av en mislykket syrisk militær intervensjon i Jordan 1970 (Svart september) hvor palestinske grupper kjempet med jordanske styrker - og som al-Assad hadde motsatt seg.

Med al-Assads maktovertakelse 13. november 1970 ble en ny epoke innledet: al-Assad-familien tok politisk kontroll, og alawittene fikk økt innflytelse - og større anseelse. Fra å ha vært langt nede på den sosiale rangstigen, fikk alawittene anledning til å nå høyere posisjoner, særlig i de militære rekker samt i andre deler av sikkerhetsapparatet – som under al-Assad fikk stor betydning som et instrument for å holde regimet ved makten.

Hafez al-Assad ble den første alawittiske statssjef da han ble president 1971; til da hadde posisjonen vært forbeholdt sunnier. Han befestet sin posisjon ved å fjerne opposisjon i partiet og ved ytterligere å styrke sin kontroll over statens maktapparat. Han utviklet Syria til en politistat, med fravær av politisk frihet og med hyppige brudd på menneskerettighetene. Han viste også vilje til å bruke makt for å slå ned opposisjon.

Andre politiske partier enn Baath var tillatt, men det var ikke frihet til å etablere verken partier eller andre organisasjoner; de som fantes skulle være tilsluttet Den nasjonale progressive front, en paraplyorganisasjon kontrollert av regimet. De første årene av al-Assads styre var en oppgangsperiode for Syria, med økonomisk vekst og politisk stabilitet da landet også styrket sin politiske posisjon i den arabiske verden og i regionen. Syria bedret forholdet til nabolandene Irak og Jordan, til Egypt og Saudi-Arabia, og posisjonerte seg for innflytelse i Libanon. Motivet var særlig å etablere en front mot Israel.

Etter Seksdagerskrigen var Israel hovedanliggendet for al-Assad, som med sovjetisk hjelp bygde opp en sterk militærmakt. Sammen med Egypt gikk Syria 1973 til angrep på Israel. Etter egyptisk-syrisk framgang de første dagene av Oktoberkrigen lykkes det Israel å slå tilbake og vinne krigen. Til tross for nederlaget hadde Syria vist araberverdenen vilje til å stå opp mot Israel som ble ansett for å være en aggressiv stat og en trussel mot Syria. Samtidig valgte al-Assads regime en mer aktiv politikk til støtte for den palestinske frigjøringsbevegelsen, blant annet ved å tillate flere fraksjoner å operere fra Syria og den palestinske frigjøringshær å etablere seg der. Syria søkte å øve innflytelse over den palestinske bevegelsen og grep flere ganger inn i indre stridigheter – også blant palestinske grupper i Libanon.

Under al-Assad grep Syria både politisk og militært inn i indre forhold i Libanon. Etter at borgerkrigen brøt ut der 1975, sendte Syria styrker til landet 1976, og disse ble stående til 2000. Syria og Israel utkjempet til dels sitt mellomværende i Libanon ved å støtte forskjellige grupper der. Under Israels invasjon av Libanon 1982 kom det til luftkamper mellom Israel og Syria - over Libanon. Etter at Egypt inngikk en bilateral fredsavtale med Israel 1979, ble Syria stående igjen som selve frontlinjestaten i kampen mot Israel - og bidro til å isolere Egypt i den arabiske verden. Når det ikke lyktes al-Assad å bygge en sterkere front mot Israel, skyldtes det blant annet rivaliseringen med Irak. Begge land ble styrt av fraksjoner i det panarabiske Baath-partiet, men trakk hver sin vei – og hadde begge ambisjoner om å være ledestjerne.

Personlige motsetninger mellom Hafez al-Assad og Saddam Hussein, som kom til makten i Irak 1979, bidro til splittelsen. Da Irak angrep Iran 1980, brøt Syria definitivt med Irak og støttet det persiske, sjiittiske Iran. Etter Egypts fredsavtale med Israel, Syrias brudd med Irak og Israels invasjon av Libanon la al-Assad opp en ny strategi og søkte – ved hjelp av sovjetiske våpenleveranser – militær jevnbyrdighet med Israel. Slik skulle Syria kunne stå opp mot Israel alene, enten for å forsvare seg mot en eventuell invasjon eller for selv å angripe. Selv om Syria kom langt i sin opprusting, ble strategien oppgitt - i en erkjennelse av at jevnbyrdighet måtte nås også på andre samfunnsområder, ikke kun det militære, noe Syria ikke hadde grunnlag for.

På midten av 1970-tallet opplevde Syria økonomiske tilbakeslag som følge av synkende oljepriser, som førte til redusert bistand fra Gulfen og pengeoverføringer fra syriske fremmedarbeidere der. Posisjonen til al-Assad ble utfordret 1976 som følge av intervensjonen i Libanon, med en maktkamp blant alawittene, også i offiserskorpset. Samtidig ble motsetninger mellom alawitter og sunnier forsøkt utnyttet, og frykt for borgerkrig som i Libanon ble skapt. Baath-regimet ble utfordret av et opprør igangsatt av Det muslimske brorskap 1976, med attentat mot medlemmer av regimet og ledende alawitter. Det rettet seg mot den økonomiske politikken, den økende innflytelsen til alawittene og regimets sekulære innretting. Opprøret fikk størst oppslutning i Aleppo, Hama og Homs.

Etter sammenstøt 1980 ble Aleppo og Hama omringet og gjennomsøkt av sikkerhetsstyrker; flere ble drept. Situasjonen ble forverret med et attentatforsøk mot al-Assad i juni 1980 og drap på flere hundre fengslede brødre som svar. Flere sunni-grupper gikk sammen i en islamsk front mot Baath-regimet; Brorskapet oppfordret til jihad, hellig krig. Opprøret ble slått ned etter en konfrontasjon i Hama, med kamper gjennom februar 1982, som krevde flere tusen menneskeliv og forårsaket store ødeleggelser. Maktbruken i Hama bidro til å fjerne åpen opposisjon, men mindre grupper organiserte seg illegalt – uten å få noen posisjon. Baath-partiet beholdt makten uten lovlig opposisjon; Hafez al-Assad forble president uten motkandidat ved valgene i 1978, 1985, 1991 og 1998. 

En maktkamp mellom Hafez al-Assad og hans bror Rifaat al-Assad truet med militær konfrontasjon 1984, men kulminerte 1985 da sistnevnte dro i eksil. Hafez al-Assad døde 2000 og ble etterfulgt av sin sønn Bashar al-Assad. Presidentens eldste sønn Bassel al-Assad var utpekt til etterfølger, men han døde i en ulykke 1994. Broren vendte da tilbake til Syria for å forberede seg på å ta over. Bashar ble valgt av nasjonalforsamlingen; valget ble bekreftet i en folkeavstemning i juli 2000, og igjen 2007 – uten motkandidat.

Syria utviklet seg under Baath-partiet og Hafez al-Assad til en politistat hvor flere sikkerhetstjenester (mukhabarat) overvåket befolkningen og sto for overgrep. Syria ble kritisert for brudd på menneskerettighetene og ble av blant annet USA også beskyldt for å støtte terrorisme. Minoriteten alawittene dominerte dette maktapparatet, som under oppstanden 2011–2012 derfor ble identifisert ikke bare med regimet, men også med denne folkegruppen. Like fullt er ikke Baath-regimet alawittisk, men sekulært. Motstanden mot regimet kom særlig fra sunniene og den sunni-dominerte handelsstanden som opplevde sin posisjon truet blant annet ved at sentrale posisjoner i statsapparatet ble tatt over av alawitter og drusere. Sunniene dominerte også byborgerskapet, som gjerne så ned på folk fra landsbyene - uavhengig av religion.

Reell politisk opposisjon ble ikke tolerert under den eldre al-Assad. Da Bashar tok over etter sin far, var det forventninger til demokratisering, både sett i lys av signaler som var oppfattet og av utviklingen andre steder i den arabiske verden så vel som politisk press utenfra. Formelt er flere partier tillatt; de fleste har gått sammen med Baath-partiet gjennom paraplyorganisasjonen Nasjonal Progressiv Front (NPF) og utgjør ingen reell opposisjon. NPF har sikret seg klart flertall ved valgene hvor uavhengige kandidater også har stilt – men uten å stå i virkelig motsetning til regimet. Parlamentsvalget 2007 ble vunnet av Baath-partiet og dets allierte, som tok 172 av i alt 250 seter; de øvrige gikk til uavhengige kandidater. En konstellasjon av opposisjonelle partier gikk 2003 sammen i Nasjonal Demokratisk Samling, men boikottet parlamentsvalget fordi det ble ansett som udemokratisk.

De to presidentene al-Assad har ført en pragmatisk innenrikspolitikk, med vekt på å holde regimet ved makten. Krav om liberalisering tiltok etter at Bashar al-Assad overtok, og det var i 2000 en åpning for friere politisk meningsutveksling og håp om genuin endring. Det ble også gjennomført enkelte reformer, men liberaliseringen skjedde mer innenfor økonomien enn i politikken.

  • Ziadeh, Radwan (2013). Power and Policy in Syria. I.B. Tauris.
  • George, Alan (2003). Syria: Neither Bred nor Freedom. Zed Books.
  • Hitti, Philip K. (2002). History of Syria. Gorgias Press.
  • Zisser, Eyal (2001). Assad's Legacy. Hurst & Company.
  • Rabinovich, Itamar (1998). The Brink of Peace. Princeton University Press.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.