Synnøve Solbakken

Synnøve Solbakken forteller historien om Torbjørn Granliens oppvekst på den skyggefulle gården Granlien, og senere hans reise derfra til den solrike gården Solbakken, hvor han vinner den jevnaldrende Synnøves hjerte. Til tross for tittelen er det altså Torbjørn som står i sentrum for handlingen. Det er han som innledningsvis står i vinduet på Granlien og drømmer om livet på Solbakken, og han som avslutningsvis sitter i vinduet på Solbakken og ser tilbake på Granlien.

Boken er inndelt i ni kapitler, men handlingen leses gjerne som en dannelsesfortelling i tre deler à tre kapitler, som markerer Torbjørns utvikling fra barndom via ungdom til voksen. Fortelleren opplyser tidlig at eldstesønnen på Granlien gjennom generasjoner vekselsvis har båret navnene Torbjørn og Sæmund, men at lykken ikke har tilfalt dem som het Torbjørn. I et forsøk på å omgå denne «skjebnestenen» går Sæmund inn for å oppdra Torbjørn med hard hånd. Selv dras Torbjørn mellom lyset på Solbakken og et indre mørke som særlig trigges av gårdsgutten Aslak.

Selv om Sæmund etter hvert sørger for å fordrive Aslak fra gården og Torbjørn gjennom oppveksten knytter nære bånd til Synnøve, representerer Torbjørns stridige natur og hang til å slåss en vedvarende trussel i fortellingen. Handlingen kulminerer under en bryllupsfest på gården Nordhaug, hvor Torbjørn blir livstruende skadd i en slåsskamp. Mens Torbjørn svever mellom liv og død, synger Synnøve sørgmodig: «Nu Tak for Alt ifra vi var smaa / og legte sammen i Skog og Lage. / Jeg tænkte Legen skulde gaa / oppi de graanende Dage». Torbjørn får imidlertid helsen tilbake og viser at han har vokst av seg villskapen. Til slutt beslutter Sæmund at tiden er moden for å ta sønnen med til Solbakken for å be om Synnøves hånd.

Synnøve Solbakken lar seg ikke uten videre plassere sjangermesssig. Den kan beskrives som en kort roman, eller en lang novelle. Bjørnson bruker selv betegnelsen «fortelling», nærmere bestemt bondefortelling – som også er foreslått som en egen sjanger. Ifølge litteraturforsker Sigurd Aa. Aarnes kjennetegnes denne sjangeren ved 1) den sceniske, kommentarfrie fortellerteknikken, 2) de innlagte sangene og drømmene, og 3) dannelsesromanens ytre utforming. Et kjent eksempel på den sceniske fortellerteknikken finnes i den såkalte «sekkebæringsscenen» i slutten av tredje kapittel, mens Synnøves sang til Torbjørn – samt en rekke rim og regler med klare allusjoner til folkediktningen – representerer lyriske innslag.

På 1850-tallet skrev Bjørnson vekselsvis bondefortellinger og historiske skuespill. Dette «vekselbruket» inngikk i Bjørnsons nasjonale program, hvor hensikten var å gi nordmenn et historisk og litterært anegalleri samt en nasjonalkarakter i den idealiserte norske bonden. Mens bondefortellingenes fortellerteknikk og skjebnemotiv kan leses som lån fra den norrøne sagalitteraturen, lå Bjørnson i forkant i sin tid med skildringen av bonden som bærer av nasjonens demokratiske ideal. Det norske nasjonsbyggingsprosjektet gjenspeiles dessuten i Synnøve Solbakkens utgivelseshistorie, hvor språket gradvis fornorskes i utgavene fra 1857 til 1872, da Bjørnson for første gang utga bondefortellingene samlet. 1872-utgaven ligger også til grunn for Francis Bulls «standardutgave» i Bjørnsons samlede verker (1919–1920).

Synnøve Solbakken har opp gjennom årene utkommet i en rekke utgaver og har et samlet opplagstall på nærmere 600 000 bare i Norge. I tillegg har verket hatt mange lesere både i Sverige og Danmark. I innledningen til en dansk skoleutgave fra 1945 opplyser utgiveren Niels Nielsen at ingen forfatter – unntatt H. C. Andersen – har blitt lest av flere danske ungdommer enn Bjørnson. I Sverige har verket en egen filmhistorie med tre innspillinger (John Brunius, 1919; Tancred Ibsen, 1934; Gunnar Hellström, 1957). Synnøve Solbakken er ellers oversatt til 18 ulike språk, flere allerede i Bjørnsons egen levetid. Verket har også hatt mange amerikanske lesere, spesielt blant etterkommerne av norske utvandrere i Midtvesten.

Til tross for den urokkelige posisjonen Synnøve Solbakken har i norsk litteraturhistorie har leserne blitt færre de senere årene. Foruten en tekstkritisk utgave ved Sigurd Aa. Aarnes i anledning verkets 150-årsjubileum i 2007, samt ulike samleutgaver av Bjørnsons verk, er Synnøve Solbakken kun trykt i skole- og studieutgaver i årene etter 1950, hvor den siste utkom i 1990. Dette kan indikere at fortellingen om Torbjørn og Synnøve i dag fremstår utdatert for mange lesere. Samtidig er det også tegn til at verket har fornyet relevans blant norske skoleelever med minoritetsbakgrunn. I forbindelse med en jubileumsutstilling om Synnøve Solbakken på Nasjonalbiblioteket i 2010 ble fem elever fra Haugenstua skole i Oslo, alle med minoritetsbakgrunn, intervjuet om verket. Her ga de både uttrykk for at de kjente seg igjen i fremstillingen av barneoppdragelse og kjønnsroller, og at plotet var velkjent fra filmer fra foreldrenes hjemland – selv om språket i fortellingen opplevdes lite moderne.

• Bjørnstjerne Bjørnson
• Norges litteraturhistorie

• Synnøve Solbakken hos Bokselskap
• Filmklipp fra Synnøve Solbakken (1919), regi John W.Brunius
• Nasjonalbibliotekets nettutstilling om Bjørnson
• NRK: Bjørnson aktuell for minoriteter

• Andersen, Per Thomas 2001. Norsk litteraturhistorie. Universitetsforlaget. Oslo
• Bull, Francis 1958. Norges litteratur. Fra februarrevolusjonen til første verdenskrig. Fjerde bind, annen del i Norsk litteraturhistorie (red. Bull, Paasche, Winsnes og Houm), Aschehoug. Oslo
• Fidjestøl, Bjarne m.fl. 1994. Norsk litteratur i tusen år. Teksthistoriske linjer. Cappelen Akademisk Forlag. Oslo
• Ommundsen, Åse Marie 2013. «En roman for vår tid? Synnøve Solbakken i det flerkulturelle klasserommet», i Den engasjerte kosmopolitt. Nye Bjørnson-studier. Novus Forlag. Oslo
• Tvinnereim, Audun (red.) 1970. Vurderinger av Synnøve Solbakken. Universitetsforlaget. Oslo
• Undheim, Inga H. 2013. «Til seters – Synnøve Solbakken som nasjonalroman», i Den engasjerte kosmopolitt. Nye Bjørnson-studier. Novus Forlag. Oslo
• Øyslebø, Olaf 1982. Bjørnsons «bondefortellinger». Kulturhistorie eller allmennmenneskelig diktning. Gyldendal Norsk Forlag. Oslo
• Aarnes, Asbjørn Aa. 2007. «Resepsjonshistorie», i Synnøve Solbakken. Aschehoug. Oslo