Swazi-folket er etterkommere både etter innvandrende bantu-folk fra Sentral-Afrika og en relativt ny sosial og politisk gruppering. Arkeologiske funn viser at mennesker har hatt tilhold i Swaziland i minst 250 000 år. Det er funnet spor etter mineralutvinning ca. 42 000 år tilbake, et av de eldste eksempler på enkel gruvedrift og handel i verden. For om lag 20 000 år siden holdt forfedrene til san- og khoikhoitalende folk til i landet.

For ca. 2000 år siden innvandret grupper av bantu-talende folk (nguni, sotho, tswana) sør for Limpopo-elven, etablerte bofast jordbruk med husdyrhold, og utvant jern. Disse gruppene dannet flere samfunn og statsdannelser, også i det senere Swaziland, hvor Dlamini-klanen, tilhørende nguni-folket, etter hvert kom til makten. Etter å ha slått seg ned ved dagens Maputo (Mosambik), vandret dlaminiene sørover midt på 1700-tallet. Ca. 1770 etablerte kong Ngwane 3 kjernen i hva som ble swazinasjonen. Utsatt for press fra andre dominerende folk i regionen, særlig ndwandwe og zulu, ble et swazi-kongedømme opprettet som en enhetlig stat ved inngangen til 1800-tallet, under Sobhuza 1. Den baserte sin makt på en sterk militær organisering og aktivt diplomati. Dlamini-riket ble i Mswati 2s regjeringstid (1840–68) sterkt utvidet. Det var under hans regime at nasjonen fikk sitt navn – Mswatis folk, Mswazi, som ble til Swaziland. I kong Sobhuza 1s regjeringstid (1818–38) ble nye områder innlemmet i Swaziland, som mot slutten av 1800-tallet var om lag dobbelt så stort som dagens stat.

I andre halvdel av det 19. århundre ble kongedømmets territorium redusert, som følge av tiltagende press fra boerrepublikken Transvaal og britiske interesser. Swaziland tok imot et stort antall europeere, som fikk konsesjoner for leting etter mineraler og for jakt, hvilket førte til at landet langt på vei ga avkall på sin selvstendighet. I 1875 garanterte Transvaal Swazilands selvstendighet. I Pretoriakonvensjonen mellom Storbritannia og Transvaal-republikken fra 1881 ble både dennes og Swazilands selvstendighet anerkjent, men samtidig ble halvparten av kongedømmets landareal underlagt Transvaal, og Swaziland redusert til dagens størrelse. Som følge av en avtale mellom Sør-Afrika og Storbritannia ble Swaziland i 1894 et protektorat under Sør-Afrika, og regjeringen i Transvaal overtok i 1895 administrasjonen av Swaziland. Med Transvaals selvstyre i 1906 ble Swaziland underlagt Storbritannias høykommissær for Sør-Afrika, på linje med Basutoland og Bechuanaland. Under arbeidet med å etablere Sør-Afrika-unionen (1910) ble det forutsatt at de tre territoriene skulle innlemmes i unionen. Selv om flere sørafrikanske regjeringer forfulgte saken overfor Storbritannia, og gjorde krav på Swaziland, forble Swaziland utenfor unionen og den senere republikken Sør-Afrika.

Kongehuset fungerte på tradisjonelt vis under britisk styre, og kong Sobhuza 2 ble innsatt i 1921, selv om hans styre ble anerkjent av Storbritannia først i 1967. Britisk styre neglisjerte den sosiale og økonomiske utvikling i Swaziland, til årene oppunder selvstendigheten. En grunnlov fra 1963 åpnet for indre selvstyre, og et styrende råd og en lovgivende forsamling ble nedsatt. I valgene i 1967 vant det kongetro, konservative parti Imbokodvo National Movement (INM) alle 24 seter i den nye nasjonalforsamlingen; det mer radikale Ngwane National Liberatory Congress (NNLC) ble den ofiisielle opposisjon.

Kongedømmet Swaziland ble formelt proklamert 25. april 1967, og kongens posisjon som monark, som under britisk styre var redusert til en øverste høvding, ble gjenopprettet. 6. september 1968 ble Swaziland selvstendig med Sobhuza 2 som statsoverhode. Han tilegnet seg mer og mer makt, erklærte seg eneveldig i 1973 og satte grunnloven til side. Kongen forbød all partipolitisk aktivitet, og Swaziland ble en «ikke-parti»-stat. Sobhuza oppløste samtidig parlamentet, og det parlamentariske demokrati har siden ikke blitt gjeninnført i Swaziland, selv om landet har en indirekte valgt nasjonalforsamling. Heller ikke den nye grunnloven fra 2006 åpnet for partipolitisk virksomhet.

Kong Sobhuzas død i 1982 førte til en flerårig maktkamp innad i kongehuset, og først i 1986 ble en ny konge innsatt; Mswati 3. Han markerte raskt at han ville opprettholde monarkiets sterke stilling og at det ikke ville bli innført demokratisk styresett. Krav om fri politisk virksomhet og flerpartistyre vokste i 1990-årene, støttet av flere generalstreiker, og flere politiske organisasjoner ble etablert, i strid med landets lov. Disse har dermed ikke kunnet stille ved valg til nasjonalforsamling, der bare enkeltpersoner kan stille som kandidater. Gjennom den nye grunnloven som trådte i kraft i 2006 ble organisasjonsfrihet innført, men politiske partier forble forbudt. Det toneangivende (illegale) partiet er People's United Democratic Movement (Pudemo). Partiets leder, Mario Masuku, ble i 2008 tatt i forvaring mistenkt for delaktighet i et mislykket bombeattentat mot det kongelige slott; løslatt 2009. Ved valget til ny nasjonalforsamling i 2008 stilte uavhengige kandidater, opposisjonen boikottet valget.

Kong Mswati er møtt med tiltagende kritikk, nasjonal og internasjonalt, både for sin motstand mot demokrati og for omfattende pengebruk på jubileumsfeiringog flykjøp i en tid hvor Swaziland har vært inne i en alvorlig økonomisk krise, ytterligere forsterket av aids-epidemien.

Swaziland har, i tråd med sin politikk for øvrig, ført en konservativ og vestligorientert utenrikspolitikk, med tette relasjoner særlig til Storbritannia og USA, og et i hovedsak godt forhold til sine naboland.

Forholdet til Sør-Afrika er sentralt for Swaziland. Sør-Afrika gjorde lenge krav på Swaziland, og ønsket å innlemme landet som en swazi-«bantustan», men dette ble forhindret av Storbritannia. Swaziland har på sin side gjort krav på områder i Sør-Afrika, som tidligere tilhørte kongedømmet. I 1982 inngikk de to landene en avtale om tilbakeføring av landområder som tidligere hadde tilhørt Swaziland, deriblant den sørafrikanske bantustan KaNgwane. Sør-Afrika avviste i 1996 et krav fra Swaziland på landområder i Mpumalanga-provinsen (tidligere Øst-Transvaal). Selv om kong Sobhuza ga politisk støtte til den sørafrikanske frigjøringsorganisasjonen African National Congress (ANC), pleide Swaziland forbindelser med apartheid-regimet, og i 1984 inngikk Swaziland en hemmelig sikkerhetsavtale med Sør-Afrika. Formelle diplomatiske forbindelser med Sør-Afrika ble opprettet i 1993. Forholdet til Sør-Afrika har også vært godt etter regimeskiftet der, selv om Sør-Afrikas regjering har søkt å påvirke en demokratisk utvikling i Swaziland.

Forholdet til det andre nabolandet, Mosambik, har også vært godt, selv om det har vært kontroverser rundt utnyttelsen av vannet fra Komati-elven. USA markerte i 1990-årene sin misnøye med manglende demokratisk utvikling gjennom å trekke tilbake sine Peace Corps-deltakere og flytte sitt regionkontor for bistandsorganisasjonen USAID til Botswana. Storbritannia er en sentral bidragsyter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.