Eswatinis historie

Swazi-folket er etterkommere både etter innvandrende bantu-folk fra Sentral-Afrika og en relativt ny sosial og politisk gruppering. Arkeologiske funn viser at mennesker har hatt tilhold i Eswatini i minst 250 000 år. Det er funnet spor etter mineralutvinning ca. 42 000 år tilbake, et av de eldste eksempler på enkel gruvedrift og handel i verden. For om lag 20 000 år siden holdt forfedrene til san- og khoikhoitalende folk til i landet.

For rundt 2000 år siden innvandret grupper av bantu-talende folk (nguni, sotho, tswana) sør for Limpopo-elven, etablerte bofast jordbruk med husdyrhold, og utvant jern. Disse gruppene dannet flere samfunn og statsdannelser, også i det senere Eswatini, hvor Dlamini-klanen, tilhørende nguni-folket, etter hvert kom til makten. Etter å ha slått seg ned ved dagens Maputo (Mosambik), vandret dlaminiene sørover midt på 1700-tallet. Ca. 1770 etablerte kong Ngwane 3 kjernen i hva som ble swazinasjonen. Utsatt for press fra andre dominerende folk i regionen, særlig ndwandwe og zulu, ble et swazi-kongedømme opprettet som en enhetlig stat ved inngangen til 1800-tallet, under Sobhuza 1. Den baserte sin makt på en sterk militær organisering og aktivt diplomati. Dlamini-riket ble i Mswati 2s regjeringstid (1840–1868) sterkt utvidet. Det var under hans regime at nasjonen fikk sitt navn – Mswatis folk, Mswazi, som ble til Swaziland (fra 2018 Eswatini). I kong Sobhuza 1.s regjeringstid (1818–1838) ble nye områder innlemmet i Eswatini, som mot slutten av 1800-tallet var om lag dobbelt så stort som dagens stat.

I andre halvdel av det 19. århundre ble kongedømmets territorium redusert, som følge av tiltagende press fra boerrepublikken Transvaal og britiske interesser. Eswatini tok imot et stort antall europeere, som fikk konsesjoner for leting etter mineraler og for jakt, hvilket førte til at landet langt på vei ga avkall på sin selvstendighet. I 1875 garanterte Transvaal Eswatinis selvstendighet. I Pretoriakonvensjonen mellom Storbritannia og Transvaal-republikken fra 1881 ble både dennes og Eswatinis selvstendighet anerkjent, men samtidig ble halvparten av kongedømmets landareal underlagt Transvaal, og Eswatini redusert til dagens størrelse. Som følge av en avtale mellom Sør-Afrika og Storbritannia ble Eswatini i 1894 et protektorat under Sør-Afrika, og regjeringen i Transvaal overtok i 1895 administrasjonen av Eswatini. Med Transvaals selvstyre i 1906 ble Eswatini underlagt Storbritannias høykommissær for Sør-Afrika, på linje med Basutoland og Bechuanaland. Under arbeidet med å etablere Sør-Afrika-unionen (1910) ble det forutsatt at de tre territoriene skulle innlemmes i unionen. Selv om flere sørafrikanske regjeringer forfulgte saken overfor Storbritannia, og gjorde krav på Eswatini, forble Eswatini utenfor unionen og den senere republikken Sør-Afrika.

Kongehuset fungerte på tradisjonelt vis under britisk styre, og kong Sobhuza 2 ble innsatt i 1921, selv om hans styre ble anerkjent av Storbritannia først i 1967. Britisk styre neglisjerte den sosiale og økonomiske utvikling i Eswatini, til årene oppunder selvstendigheten. En grunnlov fra 1963 åpnet for indre selvstyre, og et styrende råd og en lovgivende forsamling ble nedsatt. I valgene i 1967 vant det kongetro, konservative parti Imbokodvo National Movement (INM) alle 24 seter i den nye nasjonalforsamlingen; det mer radikale Ngwane National Liberatory Congress (NNLC) ble den offisielle opposisjon.

Kongedømmet Swaziland (fra 2018 Eswatini) ble formelt proklamert 25. april 1967, og kongens posisjon som monark, som under britisk styre var redusert til en øverste høvding, ble gjenopprettet. 6. september 1968 ble Eswatini selvstendig med Sobhuza 2. som statsoverhode. Han tilegnet seg mer og mer makt, erklærte seg eneveldig i 1973 og satte grunnloven til side. Kongen forbød all partipolitisk aktivitet, og Eswatini ble en «ikke-parti»-stat. Sobhuza oppløste samtidig parlamentet, og det parlamentariske demokrati har siden ikke blitt gjeninnført i Eswatini, selv om landet har en indirekte valgt nasjonalforsamling. Heller ikke den nye grunnloven fra 2006 åpnet for partipolitisk virksomhet.

Kong Sobhuzas død i 1982 førte til en lang maktkamp innad i kongehuset. Først i 1986 ble en ny konge innsatt – Mswati 3. Han markerte raskt at han ville opprettholde monarkiets sterke stilling og at det ikke ville bli innført demokratisk styresett. Krav om fri politisk virksomhet og flerpartistyre vokste i 1990-årene, støttet av flere generalstreiker, og flere politiske organisasjoner ble etablert, i strid med landets lov. Disse har ikke kunnet stille ved valg til nasjonalforsamling, der bare enkeltpersoner kan stille som kandidater. Gjennom den nye grunnloven som trådte i kraft i 2006 ble organisasjonsfrihet innført, men politiske partier forble forbudt. Det toneangivende (illegale) partiet er People's United Democratic Movement (Pudemo). Partiets leder, Mario Masuku, ble i 2008 satt i forvaring, mistenkt for delaktighet i et mislykket bombeattentat mot det kongelige slott. Han ble løslatt i 2009. Ved valget til ny nasjonalforsamling i 2008 stilte uavhengige kandidater, opposisjonen boikottet valget.

På 40 år har Eswatini gått fra etter afrikanske forhold å være et velstående og godt fungerende land til å bli ett av kontinentets mest vanstyrte. Den økonomiske eliten har ikke lykkes med å modernisere et samfunn som er bundet av tradisjoner. De er i større og større grad blir en hemsko i møtet med globaliseringens mange og raske endringer. Siden politiske partier ble forbudt i 1983 har åpen protest og motstand med jevne mellomrom kommet til uttrykk.

Foreløpig høydepunkt i motstanden ble nådd i juni 2021. Da kom det til åpne gatekamper og plyndring som offisielt resulterte i 27 døde. I realiteten var det langt flere ofre. Regimemotstanderne har dannet et samordningsteam med bred representasjon fra ulike ikke-statlige grupper og organisasjoner. Uroen fortsatte utover høsten. Myndighetene har uten hell sett til Sør Afrika og tidligere president Thabo Mebeki for megling.

Økonomisk er landet også inne i en langvarig krise. Det har status som lavere middelinntektsland. Men om lag 60 prosent av befolkningen lever under den nasjonale fattigdomsgrensen og cirka 30 prosent under Verdensbankens grense for ekstrem fattigdom.

Uavhengig av regjeringen eksisterer en parallell maktstruktur: Det nasjonale rådet. Det er sammensatt av lederne for de største slektene og rår over 54 prosent av alt land. Samtidig forvalter det et stort investeringsfond Tibiyo TakaNgawane med betydelige interesser i industri, sukkerplantasjer og samferdsel. Regjeringen har liten innflytelse på fondet som tidvis har måttet dekke underskudd og tap på det nasjonale flyselskapet og innlandsstatens eneste rederi. Det betaler ikke skatt til staten og inntektene finansierer kongen, hans koner, barn og barnebarn og familiene til mer enn 200 brødre og søstre. Med utgangspunkt i folkets tradisjoner skulle det tjene nasjonen. men er i stedet blitt et eksempel på at kultur og tradisjoner blir brukt til å konsolidere elitens makt og ressurser. En moderne økonomi med institusjoner som skal gi folket makt og kontroll i et demokratisk samfunn finnes ikke. Det er ikke frie valg, og rettssystemet er svakt.

Mens Eswatini under den forrige kongen Sobhuza 2. kunne sies å være et opplyst enevelde, er livsstilen til den yngste sønnen som tok over tronen i 1986 – Mswati 3. – preget av flykjøp, mange og raske biler og kvinner. Feiringen av hans 40-årsdag i 2008 kostet 840 millioner kroner. Kong Mswati er møtt med tiltagende kritikk både nasjonalt og internasjonalt i en tid hvor Eswatini er i alvorlig økonomisk krise forsterket av manglende demokrati og aids-epidemien.

Drapet på menneskerettsjuristen og aktivisten Thulani Maseko 21, januar 2023 er bliit fordømt både nasjonalt, regionalt og internasjonalt. Maseko var leder for landets «Multi Stakeholder Forum» (MSF) basert på opposisjonelle politiske partier og sivilsamfunnsgrupper. Han sto fremst i kampen for demokrati i Eswatini. Maseko ble skutt gjennom vinduet i sitt hjem mens han så fjernsyn sammen med sin kone og sønn. MSF har fordømt drapet og bedt om at det nedsettes en uavhengig, regional granskningskommisjon (SADC). Det pekes på uttalelser samme dag fra kong Mswati om at «demoniske elementer som skaper disharmoni i landet» skal utryddes i det nye året.

Eswatini har, i tråd med sin politikk for øvrig, ført en konservativ og vestligorientert utenrikspolitikk, med tette relasjoner særlig til Storbritannia og USA og et i hovedsak godt forhold til sine naboland.

Forholdet til Sør-Afrika er sentralt for Eswatini. Sør-Afrika gjorde lenge krav på Eswatini, og ønsket å innlemme landet som en swazi-«bantustan», men dette ble forhindret av Storbritannia. Eswatini har på sin side gjort krav på områder i Sør-Afrika, som tidligere tilhørte kongedømmet. I 1982 inngikk de to landene en avtale om tilbakeføring av landområder som tidligere hadde tilhørt Eswatini, deriblant den sørafrikanske bantustan KaNgwane. Sør-Afrika avviste i 1996 et krav fra Eswatini på landområder i Mpumalanga-provinsen (tidligere Øst-Transvaal). Selv om kong Sobhuza ga politisk støtte til den sørafrikanske frigjøringsorganisasjonen African National Congress (ANC), pleide Eswatini forbindelser med apartheid-regimet, og i 1984 inngikk Eswatini en hemmelig sikkerhetsavtale med Sør-Afrika. Formelle diplomatiske forbindelser med Sør-Afrika ble opprettet i 1993. Forholdet til Sør-Afrika har også vært godt etter regimeskiftet der, selv om Sør-Afrikas regjering har søkt å påvirke en demokratisk utvikling i Eswatini.

Forholdet til det andre nabolandet, Mosambik, har også vært godt, selv om det har vært kontroverser rundt utnyttelsen av vannet fra Komati-elven. USA markerte i 1990-årene sin misnøye med manglende demokratisk utvikling gjennom å trekke tilbake sine Peace Corps-deltakere og flytte sitt regionkontor for bistandsorganisasjonen USAID til Botswana. Storbritannia er en sentral bidragsyter.

• Eswatinis politiske system
• Eswatinis befolkning
• Økonomi og næringsliv i Eswatini
• Sør-Afrikas historie