Svetlana Aleksijevitsj. Foto Peter Groth. CC BY 3.0.

. fri

Svetlana Aleksijevitsj er en hviterussisk journalist og forfatter som skriver på russisk. Hun er særlig kjent for sine dokumentariske bøker om sovjettiden, blant annet krøniken om Tsjernobyl-ulykken, Bønn for Tsjernobyl. Aleksijevitsj er en av verdens mest sentrale forfattere av sakprosa og vant i 2015 Nobelprisen i litteratur.

Aleksijevitsj ble født 31. mai 1948 i byen Stanislav (nå Ivano-Frankivsk) i sovjetrepublikken Ukraina. Hennes far var hviterusser og moren ukrainsk. Etter at faren hadde blitt demobilisert fra hæren, flyttet de til Den hviterussiske sovjetrepublikken (se Hviterussland), hvor hun vokste opp. Hun utdannet seg til journalist ved Det hviterussiske statsuniversitetet i Minsk. Etter endt utdanning jobbet hun en periode som lærer og journalist før hun ble redaktør for sakprosa i det litterære tidsskriftet Neman.

Aleksijevitsj’ litterære karriere ble sterkt påvirket av landsmannen Ales Adamovitsj’ dokumentariske bøker fra andre verdenskrig. Adamovitsj skrev bøkene i samarbeid med andre forfattere og baserte dem i stor grad på muntlige kilder. Han brukte ulike sjangerbetegnelser på sin prosa: «fellesromaner», «oratorieromaner» eller «vitnesbyrdromaner». Som et resultat av dette er Aleksijevitsj’ bøker preget av enkeltindividers vitnesbyrd fra historien. 

Aleksijevitsj debuterte med Krigen har intet kvinnelig ansikt i 1985. Boken møtte motstand i det sovjetiske sensurapparatet fordi den utfordret kommunistpartiets idealiserte bilde av sovjetiske kvinners krigsinnsats. Boka består av monologer fra kvinner som forteller sider ved andre verdenskrig som aldri hadde kommet fram tidligere. Den ble etter hvert en stor suksess og nådde et opplag på to millioner. Siden har den blitt oversatt til mer enn ti språk. 

Krigen har intet kvinnelig ansikt inngår i syklusen «Utopiens stemmer», sammen med De siste vitnene (om barns erfaring med krigen, 1985), Kister av sink (om Sovjetunionens krigføring i Afghanistan, 1991), Bønn for Tsjernobyl (1996) og Slutten for det røde mennesket. Tiden second hand (om hvordan sovjetmennesket taklet Sovjetunionens oppløsning, 2013).

Bønn for Tsjernobyl har blitt hennes største suksess. Den er en krønike over følgene av Tsjernobyl-katastrofen, som ikke interesserer seg nevneverdig for de tekniske eller storpolitiske sidene ved katastrofen, men som tar for seg det Aleksijevitsj kaller «Tsjernobyl-verdenen».

Boka er basert på forfatterens intervjuer med mennesker som på den ene eller andre måten ble berørt av katastrofen, enten direkte ved at de eller noen av deres nærmeste ble syke eller døde av strålinga, eller indirekte ved at de måtte flytte fra hjemmene sine. Monologene er uavhengige av hverandre, med utgangspunkt i forskjellige steder, med forskjellig tidshorisont og ulike fortellerstemmer. Samtidig danner de et hele og gir et både bredt og detaljert innblikk i livet til de ulike hovedpersonene. 

Bønn for Tsjernobyl krysser sjangre. Den er møysommelig belagt dokumentarisk, basert på over 500 intervjuer. Samtidig er dette materialet behørig organisert av forfatteren i henhold til de to sjangrene monologer og kor. Disse utgjør en polyfon helhet i den forstand at de ikke smeltes sammen til et enhetlig perspektiv, men får stå som representanter for seg selv og sitt verdenssyn. Boken er dessuten organisert i tre hovedkapitler som tar for seg fortid, nåtid og framtid og på den måten skaper en dynamisk utvikling i teksten. 

Materialet er dessuten språklig bearbeidet. Selv om teksten er basert på intervjuer, er forfatterens tilstedeværelse redigert bort, slik at stemmene framstår som rene og leseren får inntrykk av å lese de levde liv. Både Aleksijevitsj’ organisering av materialet og den språklige bearbeidinga gir krøniken en litterær verdi som overgår det man vanligvis forbinder med dokumentarsjangeren.

Aleksijevitsj gikk fra å stille spørsmål ved sovjetsamfunnets ideologiske sannheter til å havne i opposisjon til Aleksandr Lukasjenkos regime i det uavhengige Hviterussland, og på 2000-tallet tilbrakte hun flere år i utlandet for å få fred for regimets trakassering. I 2011 returnerte hun til Minsk.

Aleksijevitsj er også kontroversiell blant sine forfatterkolleger i hjemlandet. Enkelte har problemer med å anerkjenne at hun, som skriver på russisk, tilhører den hviterussiske litteraturen. I forlengelsen av dette pekes det også på at hun hyller den russiske kulturarven, og hun har blitt beskyldt for å gjøre dette på bekostning av hviterussisk kultur. Samtidig er hun tydelig på at hennes viktigste læremestre er de hviterussiske forfatterne Ales Adamovitsj og Vasil Bykaw.

Svetlana Aleksijevitsj har oppnådd stor internasjonal anerkjennelse, og hun har vunnet litterære priser i Russland, Tyskland, USA og Sverige. Hun har også besøkt flere norske litteraturfestivaler. Hun ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2015.

Krigen har intet kvinnelig ansikt. Originalutgave i 1985. Norsk oversettelse ved Alf B. Glad i 2014. Kagge Forlag. 

Et utdrag fra denne boka ble oversatt og publisert i samlingen Kvinner. Moderne kvinnelige sovjetiske forfattere. Oversettelse og utvalg ved Falken Forlag og Raguda forlag i 1988.

Kister av sink. Sovjetiske stemmer fra krigen i Afghanistan. Originalutgave i 1991. Norsk oversettelse ved Alf B. Glad utgis i 2015. Kagge Forlag. 

Bønn for Tsjernobyl. Originalutgave 1996. Norsk oversettelse ved Hege Susanne Bergan i 2014. Solum forlag. 

Slutten for det røde mennesket. Tiden second hand (2013). Norsk oversettelse ved Dagfinn Faldøy. Kagge Forlag.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

9. oktober 2015 skrev Lars Nygaard

Bibliografien mangler for det meste angivelse av forlag.

9. oktober 2015 svarte Kjell-Olav Hovde

Hei Lars. Godt poeng! Har fikset. Du er hjertelig velkommen til å legge inn endringsforslag direkte i artikkelen.

14. desember 2015 skrev Jan Olesen

Det er angitt 2 forskjellige årstall for Krigen har intet... 1985 i teksten, og 1984 i bibliografi

16. desember 2015 svarte Martin Paulsen

Takk for innspill. Jeg forstår at det kunne være litt forvirrende og har endret til 1985 i bibliografien.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.