Sverre Wilberg

Wilberg begynte som elev hos den anerkjente skuespilleren Ingolf Schanche og var en periode statist på Nationaltheatret, før han reiste til London og fikk solid utdannelse ved Royal Academy of Dramatic Art i 1953–1955.

Han debuterte på Trøndelag Teater i 1955, der han var fast ansatt frem til 1958. Her gjorde han seg bemerket i så forskjellige roller som den hissige og slagferdige statsadvokaten i Axel Kiellands Herren og hans tjenere (1956) og den selvopptatte, belærende ektemannen i lystspillet Fire unge mennesker av amerikanske Samson Raphaelson (1957). I 1958–1971 arbeidet Wilberg som frilanser på Chat Noir, Den Nationale Scene, Folketeatret, Oslo Nye Teater, Riksteatret og en periode på Det Norske Teatret, før han ble fast ansatt der i 1971.

Sverre Wilberg var en personlighetsskuespiller, preget av britisk humor og eleganse, som mestret alle sjangere. Spennvidden viste han alt i åpningssesongen på Det Norske Teatret, der han fremstilte både Lensmannen i Bør Børson jr. og Lord Salisbury i Johann utan land av Friedrich Dürrenmatt. Han skapte troverdige figurer av Sjefen i Heinrich Henkels Rør (1973), Montague i Romeo og Julie (1975) og Ordføraren i Kjell Aukrusts Dobbelsats og freske fraspark (1976). I flere roller viste han også sin sans for Bertolt Brechts Verfremdungsteknikk, blant annet som Snikkar Lin To i Det gode mennesket frå Sezuan (1975) og Dommaren i Herr Puntila og drengen hans Matti (1987).

Den skjelmske humoristen utfoldet seg i et bredt spekter av komedier: en elegant og infam Baron Nilus i musikalversjonen av Ludvig Holbergs Jeppe på Berget (1976), en frodig Pære i William Shakespeares Ein midtsommarnattsdraum (1980), Doktoren i Oskar Braatens Ungen (1981), Lundjordet i Trost i taklampa (1984), ellevilt spill i flere roller i Holbergs Ulysses von Ithacia (1983), Corfitz i Barselstuen (1990), Pappa Langstrømpe i Pippi Langstrømpe (1992) og Jan Westermann i Oscar Wennerstens Brørne Østermanns Huskors (1992).

Myndig og kraftfullt behersket han også den klassiske tragedien som Kreon i Medea (1982) og Korføraren i Antigone (1991). Han fremstilte en fascinerende direktør i Stiftelsen av Antonio Buero Vallejo (1979). Høydepunktet som karakterskuespiller nådde han i 1980-årene med tre roller i Stein Winges nyskapende regi: Gud i Johann Wolfgang von Goethes Faust (1985), Bamboula i Pantagleize av Michel de Ghelderode (1986) og kong Claudius i Hamlet (1987).

Sverre Wilberg var også en populær filmskuespiller. Han debuterte i 1959 som Hovmesteren i Nils-Reinhardt Christensens 5 loddrett, spilte Skuespilleren i Kåre Bergstrøms Klokker i Måneskinn (1964), Mandrake i Bo Hermanssons Mannen som ikke kunne le (1968), Bilhandleren i Sus og dus på by’n (1968), Dommeren i Ken Annakins Når villdyret våkner (1972), Zolen i både Bør Børson jr. (1974) og Bør Børson II (1976), Fotografen i Nils R. Müllers Min Marion (1975), Kelneren i Grete Salomonsens Kamilla og tyven (1988) og Konrad Cupman i Jungeldyret (1994). Dessuten var han berømt for sin eminente fremstilling av den pedantiske og lojale, men mislykkede kriminalbetjent Hermansen i 11 Olsenbanden-filmer.

For NRK Fjernsynet arbeidet Wilberg blant annet med det nyskapende programmet Kunden har alltid rett, der hans galante engelske humor kom til sin rett. Den sonore røsten hans ble mye brukt både i Radioteatret og til opplesninger. I løpet av 30 år leste han inn over 100 bøker for Blindeforbundets lydbibliotek, og i 1993 ble han hedret med Innleserprisen av Blindeforbundet for denne enestående innsatsen.

Sverre Wilberg var en dyktig organisasjonsmann. Han var medlem av styret og forhandlingskomiteen i Norsk Skuespillerforbund i 1972–1976, formann i Skuespillerforeningen av 1978 i perioden 1988–1991 og medlem i Forhandlingskomiteen for denne foreningen fra 1978. Han mottok Statens kunstnerstipend fra 1979.

• norsk teaterhistorie
• norsk film
• Olsenbanden
• komedie

• O. Øisang: Trøndelag Teater gjennom 25 år, Trondheim 1962
• L. Mæhle (red.): Det Norske Teatret 75 år. 1963–1988, 1988
• Kunnskapsforlagets teater og filmleksikon, 1991
• Hvem Er Hvem 1994
• L. T. Braaten, J. E. Holst og J. H. Kortner: Filmen i Norge. Norske kinofilmer gjennom 100 år, 1995
• Norsk biografisk leksikon, 2. utgave