Faktaboks

Sverre Riisnæs

Sverre Parelius Riisnæs

Født
6. november 1897, Vik i Sogn
Død
21. juni 1988, Oslo
Virke
Jurist og NS-politiker
Familie

Foreldre: Overrettssakfører, senere politimester Harald Johan Riisnæs (1864–1946) og Petra Hansine Rasmussen (1859–1937).

Gift i 1921 med Aslaug («Pernille») Welle (1898–1980), datter av landhandler Anders Welle (1870–1962) og hustru Marta (1871–1906).

Sverre Riisnæs
Sverre Riisnæs, justisminister under Vidkun Quisling og Josef Terboven
Sverre Riisnæs
Av /Arkivverket.

Sverre Riisnæs var en norsk jurist og politiker for Nasjonal Samling (NS). Under andre verdenskrig var han justisminister i NS-regjeringene ledet av Vidkun Quisling, og en sentral pådriver i deportasjonen av de norske jødene høsten 1942. Han var også hovedmannen bak nyordningen av rettsvesenet med sær- og folkedomstoler.

Riisnæs ble fengslet i mai 1945. Det ble reist straffesak mot ham for meget alvorlige forbrytelser under okkupasjonen, men han ble i 1948 erklært sinnssyk og unngikk dermed straff. Han var innlagt på Reitgjerdet sykehus til 1960 og levde deretter tilbaketrukket fram til han døde på Hovseter eldresenter i Oslo den 21. juni 1988. Da saken mot ham ble erklært foreldet i 1973, flyttet Riisnæs det påfølgende året til Sicilia der han fikk tilhold i et kloster etter å ha konvertert til katolisismen. Her bodde han et års tid og flyttet så til Wien, der han ble boende fram til han vendte hjem til Norge helt på slutten av sitt liv.

Bakgrunn

Riisnæs vokste opp i Sogn i en nasjonalsinnet og tyskvennlig familie. Etter examen artium som privatist i 1915 studerte han jus ved Universitetet i Kristiania og ble cand.jur. i 1919. Deretter fulgte tre år som dommerfullmektigSunnmøre og i Sogn, og tolv år som politifullmektig, først i Kristiansund og fra 1925 i Oslo.

I 1934 ble han statsadvokat i Buskerud og Oppland. I den forbindelse var han i 1936 aktor mot en gjeng NS-gutter som hadde brutt seg inn hos den sovjetiske revolusjonslederen Lev Trotskij, som levde i eksil i Norge. Saken endte med utvisning av Trotskij, mens Riisnæs selv utviklet et angstfylt forhold til NS, som han mente ville hevne seg.

Andre verdenskrig

Quisling og NS-regjeringen

Vidkun Quisling og flere av ministrene i hans regjering, fotografert i 1942 eller 1943. Første rekke fra venstre: Quisling, Albert Viljam Hagelin, Kjeld Stub Irgens, Ragnar Skancke og Tormod Hustad. Bakre rekke fra venstre: Sverre Riisnæs, Jonas Lie, Axel Stang, Johan Andreas Lippestad og Eivind Blehr.

Av /Riksarkivet.
Sverre Riisnæs under rettssaken
Under landssvikoppgjøret ble Riisnæs erklært sinnssyk og unngikk dermed straff.
Sverre Riisnæs under rettssaken
Av .

Etter den tyske invasjonen av Norge i 1940 brøt Riisnæs’ redsel for Quislings hevn ut for fullt. Han forsøkte å flykte, men valgte etter en stund å tilby sine tjenester for NS. Han meldte seg inn i partiet i juli 1940, og ved nyordningen 25. september gikk han inn i det «kommissariske» styret som statsråd i Justisdepartementet. Fra september 1941 og frem til krigens slutt hadde han tittel som justisminister.

Som statsråd/minister var Riisnæs ansvarlig for en rekke av NS-regimets forsøk på å omskape det norske samfunnet, ikke minst gjennom nazifisering av rettsapparatet. Høsten 1940 provoserte han Høyesteretts medlemmer til å trekke seg, og han utnevnte en ny, lojal Høyesterett. Samme høst opprettet han Folkedomstolen, og senere under krigen var han hovedmannen bak Politiets særdomstol. Særdomstolen ble opprettet i forbindelse med saken mot Gunnar Eilifsen, som endte med at Eilifsen ble henrettet den 16. august 1943. Riisnæs grep ved flere tilfeller inn i rettspleien med særlover og la seg stadig ut med sakførerne og Norsk Sakførerforening.

Både før og under aksjonen mot jødene høsten 1942 (se holocaust i Norge) var Riisnæs en pådriver. Han var selv overbevist antisemitt og viste i det hele tatt en sterk ideologisk orientering under krigen. Mens hans tidligere, omfattende skribentvirksomhet stort sett hadde dreid seg om juridiske og kriminaltekniske emner, skrev han i løpet av krigen artikler og bøker som vitnet om en nyvunnet nasjonalsosialistisk overbevisning. I Nasjonalsosialistens livssyn tilkjennegir han et klart pangermanistisk ståsted.

Riisnæs ble også en drivkraft og ideologisk leder i Germanske SS Norge og ivret sterkt for norsk frivillig deltakelse på Østfronten. Han var selv ved fronten en tid, og de frivillige kunne regne ham som sin fremste talsmann og venn. I januar 1944 foreslo han å mobilisere 75 000 norske unggutter til innsats i Finland (fortsettelseskrigen), men etter at det var blitt lekket ut av Riisnæs’ sekretær, nådde forslaget hjemmefronten som brukte det for hva det var verdt i holdningskampen. Da sjefen for Statspolitiet, Karl A. Marthinsen, ble henrettet av hjemmefronten i et attentat den 8. februar 1945, gikk Riisnæs inn for harde represalier. Han deltok også selv aktivt under de påfølgende henrettelsene, der han egenhendig avfyrte skudd mot de dødsdømte med sin pistol.

Ved frigjøringen i mai 1945 befant Riisnæs seg sammen med Jonas Lie og Henrik Rogstad (1916–1945) på Skallum gård i Bærum, omringet av hjemmefronten. De tre inngikk en selvmordspakt som Lie og Rogstad gjennomførte, men som Riisnæs brøt fordi han – etter eget utsagn – fikk et tegn fra Gud. Som person hadde Riisnæs alltid vært eksaltert og eksentrisk, karaktertrekk som bare forsterket seg i løpet av krigen.

Landssviksaken mot Riisnæs

Da landssviksaken mot Riisnæs kom opp i 1947, var det mye som tydet på at han ikke var tilregnelig – i det minste mente rettspsykiaterne det. Resultatet var at han ble erklært sinnssyk, og rettssaken mot Riisnæs ble stilt i bero fram til saken mot ham ble foreldet i 1973. Kort tid før han døde ble Riisnæs intervjuet av en journalist fra NRK, og ga da fortsatt til kjenne beundring for den norske NS-føreren Vidkun Quisling.

Utgivelser

Et utvalg

  • Fire års krig mot spritsmuglingen (sammen med Reidar Sveen), artikkelserie i Aftenposten 13. og 20. februar, 20. og 27. mars og 3. april 1926
  • Rusdrikkloven eller lov om innførsel av brennevin, vin, fruktvin, mjød og øl (sammen med Reidar Sveen), Oslo/Halden 1926 (revidert utgave 1928 og 1932)
  • Den nye rettsstat på nasjonalsosialistisk grunn (sammen med Jørgen Nordvik), 1941
  • Nasjonal Samling og lovverket, 1942
  • Fram for frivillig norsk våpeninnsats. Taler (sammen med Jonas Lie), 1942
  • Nasjonalsosialismens livssyn. Vårt grunnlag og vår kamp med naturlovene. Foredrag ved Germanske SS Norges kurser på Kongsvinger, 1943
  • En ny rettsorden, i Det nye Norge, bind 2, 1943

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Østerberg, Erling (1952): biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 11
  • Nansen, Odd (1970): «En samtale med Quislings justisminister», i d.s.: Langs veien
  • Ustvedt, Yngvar (1974): Verdensrevolusjonen på Hønefoss
  • Ringdal, Nils Johan (1987): Mellom barken og veden: Politiet under okkupasjonen
  • Ringdal, Nils Johan (1989): Gal mann til rett tid. Sverre Riisnæs – en psykobiografi
  • Sørensen, Øystein (1989): Hitler eller Quisling: Pangermanske og nasjonale strømninger i NS 1940–1945
  • De Figueiredo, Ivo: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
  • Ringdal, Nils Johan (1995): biografi i Norsk krigsleksikon (NKrL)

Faktaboks

Sverre Riisnæs
Historisk befolkningsregister-ID
pf01036716001848

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg