Portrett av Svennik Høyer av Epp Lauk. Gjengitt med tillatelse

Svennik Høyer (1931–2017) var medieforsker ved Universitetet i Oslo. Han var en pioner i oppbyggingen av presseforskning og medievitenskap i Norge, Norden og i de baltiske stater.

Allerede som student var Høyer involvert i planleggingen av Institutt for presseforskning ved Universitetet i Oslo, i det han i 1954 deltok i en forprosjektgruppe som ledet opp mot etableringen i 1958. Per Torsvik, som også var med i prosjektgruppen, ble instituttets første leder, ved instituttet som skulle bli Høyers arbeidssted ti år senere.

Svennik Høyer tok magistergraden i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo i 1959. Med magisteravhandlingen tegnet han en faglig profil med interesse for demokrati og pressespørsmål i en samfunnsvitenskapelig tradisjon, med utspring i den tidlige valgforskningen i Norge.

Han var stipendiat under Arne Næss ved Fridtjof Nansen-stiftelsen 1960-61, vitenskapelig assistent ved Chr. Michelsens institutt i Bergen 1962-63 for Stein Rokkan, forskningsstipendiat ved Norges Allmennvitenskapelig Forskningsråd i 1964, med arbeidssted ved Institutt for samfunnsforskning.  Han ble senere universitetsstipendiat ved Universitetet i Oslo.

Høyer ble tilsatt ved Institutt for presseforskning, Universitetet Oslo, som dosent fra 1970. Han forsket med stipend ved Institute for Communication på Stanford University i USA 1970-71. Høyer bygget Institutt for presseforskning videre opp sammen med Anita Werner. Han forsvarte sin doktoravhandling (dr.philos.) i 1978 på avhandlingen:«Norsk presse 1865-1965, strukturutvikling og politiske mønstre». Dette var den første doktoravhandlingen i den framvoksende medieforskningen i Norge.

Høyer var medlem av dagspresseutvalgene 1972 og 1980 og leder av maktutredningen om massemedier, som avleverte sin rapport i 1982 (NOU 1982: 30). Han var redaktør av Pressens Årbog og aktiv i Norsk Pressehistorisk Forening. Ved Institutt for presseforskning var han med å utvikle universitetsutdanningen i massekommunikasjon.

I 1985 ble han professor ved instituttet.

Med endringene i medielandskapet ble ”massekommunikasjon” erstattet av ”medier og kommunikasjon” og ”medievitenskap” som fagbetegnelser. Da Universitetet i Oslo midt på 1980-tallet ønsket å bygge opp et nytt, tverrfaglig institutt for medieforskning, ble Svennik Høyer talsperson for den kvantitativt orienterte samfunnsforskningen, i brytning med den humanistiske tilgangen til faget.

Da det nye Institutt for medier og kommunikasjon ble grunnlagt i 1987, bidro Svennik Høyer med stor entusiasme til å skape det tverrfaglige miljøet. Overfor kolleger og studenter var han en varm og nysgjerrig samtalepartner som delte generøst sine kunnskaper og innsikter.

Svennik Høyer gikk av ved aldersgrensen i 2001, men fortsatte aktivt med sin forskning som emeritus helt fram til 85-årsdagen. Så sent som i 2015 utga han, sammen med Kaarle Nordenstreng, Ulf Jonas Björk, Frank Beyersdorf og Epp Lauk, A History of the International Movement of Journalists. Professionalism Versus Politics.

Svennik Høyers faglige bakgrunn var i statsvitenskap og historie. Hans historiske innsats kommer til uttrykk i boken om norsk pressehistorie, Pressen mellom teknologi og samfunn. Norske og internasjonale perspektiver på pressehistorien fra Gutenberg til vår tid (1995). I tråd med den tverrvitenskapelige og brede vendingen i fagfeltet, utvidet også Svennik Høyer sitt perspektiv. Ikke minst gjelder det hans teoretiske bidrag til kommunikasjon- og medieteori i boken Små samtaler, store medier (1989). Svennik Høyers faglige bidrag var imidlertid primært konsentrert om pressens strukturutvikling, koplingen mellom pressen og det politiske systemet, om journalistyrket og utviklingen av journalistikken.   

Svennik Høyer bidro i utviklingen av norsk og nordisk medieforskning. I 2004 fikk han Norsk Medieforskerlags hederspris for sin innsats for faget. Høyer sto bak den første nordiske konferansen for medieforskere i Oslo 1973. Han hadde nære kontakter med miljøer og kolleger i de andre nordiske landene. Men fremfor alt er det hans bidrag til utviklingen av nye, demokratiske forskningsmiljøer i journalistikk og mediefag i de baltiske stater fra 1990-tallet av, som må framheves. Her var han aktiv i undervisning, forskningssamarbeid og formidling. Et eksempel er boken han redigerte sammen med Epp Lauk og Peeter Vihalemm, Towards a Civic Society. The Baltic Media´s Long Road to Freedom. Perspectives on History, Ethnicity and Journalism (1993). Høyer var med å grunnlegge The Baltic Asociation of Media Research.

Tore Slaatta: ”Norsk medieforskning i sosiologiens første år.” Sosiologi i dag, årg. 40, nr. 4, s. 5–31.

Helge Rønning og Knut Lundby (eds.) Media and Communication. Readings in Methodology, History and Culture. Festskrift til Svennik Høyer. Norwegian University Press (Universitetsforlaget), 1991. 

Små samtaler, store medier (Universitetsforlaget, 1989).

Pressen mellom teknologi og samfunn. Norske og internasjonale perspektiver på pressehistorien fra Gutenberg til vår tid (Universitetsforlaget, 1995)

Towards a Civic Society. The Baltic Media´s Long Road to Freedom. Perspectives on History, Ethnicity and Journalism (med med Epp Lauk og Peeter Vihalemm) (Nota Baltica, Tartu, 1993).

Diffusion of the News Paradigm 1950–2000 (red. med Horst Pötker) (Nordicom, Gøteborg, 2005).

A History of the International Movement of Journalists. Professionalism Versus Politics (med Kaarle Nordenstreng, Ulf Jonas Björk, Frank Beyersdorf og Epp Lauk) (Palgrave Macmillan, 2015).

 

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.