Sveitsisk litteratur skrives på tysk, fransk, italiensk og retoromansk; hver av språksamfunnene representerer en egen litterær tradisjon som er knyttet tett til den litterære utviklingen i de andre landene med samme språk og kan ikke betraktes isolert. Den tyskpråklige sveitsiske litteraturen er den som har lengst tradisjon. Den franskspråklige litteraturen kan man lese mer om her.

Den eldste litteraturen stammer fra middelalderen og er skrevet på latin. Klosteret St. Gallen var et betydelig kulturelt sentrum, og her skrev Notker Balbulus sine sekvenser (ca. 900) og Ekkehart 1 Waltharilied (Waltharius manu fortis, ca. 950) på latin. Tysk ble etablert som litterært språk med Notker 3 Labeo (ca. 950–1022), som oversatte deler av antikkens litteratur til tysk. Minnediktningen fikk sitt sveitsiske særpreg av Steinmar von Klingnau og Johannes Hadlaub (begge 1200-tallet), riddereposet med Hartmann von Aue (den første ridderdikter på det tyskspråklige området), Konrad Fleck og Konrad von Würzburg.

Under reformasjonen skapte Niklaus Manuels (1484-1530) aktuell dramatikk med utgangspunkt i de religiøse stasjonsdramaene og de mer folkelige fastelavnsspillene.

I opplysningstiden utløste Johann J. Bodmer (1698-1783) og Johann J. Breitinger (1701-1776) litterær debatt: de var i opposisjon til Johann Gottscheds franskinspirerte klassisisme og mente at tyskspråklig litteratur skulle orientere seg mer mot engelsk litteratur. Maleren og dikteren Salomon Gessner (1730-1788) ble kjent for sine hyrdedikt og naturpoesi som viser fram mot romantikken gjennom sin begeistring for naturen og interessen for det opprinnelige og ekte. I samme periode skrev Albrecht von Haller (1708-1777) sitt monumentale dikt Die Alpen (1729) som viser fram mot romantikken og som fikk stor betydning for senere diktergenerasjoner. Filosofen og forfatteren Johann Caspar Lavater (1741-1801) preget både Goethe og brødrene Humboldt gjennom sitt verk Physiognomischen Fragmente zur Beförderung der Menschenkenntnis und Menschenliebe (1775-1778, norsk overs. Physognomiske Anekdoter av Hr. Lavaters Fragmenter, 1779)  Lavaters Schweizerlieder (1767, Sanger fra Sveits) er karakteristiske for tidens religiøse og romantiske strømninger. Også pedagogen og forfatteren Johann Heinrich Pestalozzi fikk betydning utover Sveits' grenser.

I motsetning til tyske forfattere, markerte sveitsiske forfattere seg i liten grad i Sturm und Drang, i den klassiske periode og i romantikken. Sveits' litterære gullalder er realismen, representert gjennom blant annet Jeremias Gotthelf (1797-1854), Gottfried Keller (1819-1890) og Conrad Ferdinand Meyer (1825-1898). Blant Kellers hovedverk er den selvbiografiske dannelsesromanen Der grüne Heinrich (1854-1855), skrevet i tradisjonen fra Goethes Wilhelm Meister, og hans mange mesterlig komponerte noveller, bl.a. Romeo und Julia auf dem Dorfe og Kleider machen Leute.  C. F. Meyer regnes som en av de fremste novellister og lyrikere i 1800-tallets tyskspråklige litteratur. Carl Spitteler (1845-1924) var den første sveitsiske forfatteren som fikk Nobelprisen i litteratur (1919).  Hans hovedverk Olympischer Frühling (4 bd., 1900–06, omarbeidet 1910, Olympisk vår) er et bredt anlagt mytologisk epos. Johanna Spyri (1829-1901) ble internasjonalt kjent gjennom sine barnebøker, ikke minst gjennom bøkene om Heidi (1880, Heidis Lehr- und Wanderjahre, Heidis lære- og vandreår; 1881, Heidi kann brauchen was es gelernt hat, Heidi får bruk for det hun har lært). 

På 1900-tallet føres den realistiske tradisjonen videre av diktere som Heinrich Federer (1866-1929) og Alfred Huggenberger (1867-1960), og mer kritisk og nyansert av Meinrad Inglin (1893-1971), som utvider tradisjonell heimstaddiktning gjennom interesse for de litterære personenes psykologiske utvikling.

Den mest betydningsfulle forfatteren i dette tidsrommet er imidlertid Robert Walser (1878-1956). Walsers verk ble i sin tid høyt verdsatt av bl.a. Hermann Hesse, Kurt Tucholsky, Robert Musil og Franz Kafka, men han ble ingen kjent forfatter utover en eng krets. Først på 1970-tallet ble han gjenoppdaget og regnes nå som en av de viktigste tyskspråklige forfatterne på 1900-tallet.

Under Første verdenskrig utviklet dadaismen seg, særlig i Zürich og i Cabaret Voltaire, som ble grunnlagt av Hugo Ball (1886-1927) og Emmy Hennings (1885-1948) i 1916,  hvor også bl.a. Hans Arp (1887-1966), Richard Huelsenbeck (1892-1974) og Tristan Tzara (1896-1963) opptrådte.

Sveits var et viktig transit- og eksilland i perioden 1933-1945. Blant annet Bertolt Brecht (1898-1956), Georg Kaiser (1878-1945), Else Lasker-Schüler (1869-1945), Thomas Mann (1875-1955), Robert Musil (1880-1942) og Felix Salten (1969-1947) oppholdt seg i perioder i Sveits.

Hermann Hesse (1877-1962) skrev flere av sine mest betydningfulle verk i første halvdel av 1900-tallet, bl.a. romanene Peter Camenzind (1904), Steppeulven (1927) og Glassperlespillet (1943). Hesse oppnådde internasjonalt ry og ble en av de mest leste tyskspråklige forfatterne i verden. I 1946 fikk han Nobelprisen i litteratur for sitt ruvende verk. 

Den første etterkrigstiden domineres av dramatikerne Max Frisch (1911-1991) og Friedrich Dürrenmatt (1921-1990), som ble spilt langt utover Sveits' grenser, men også av lyrikerne Erika Burkart (født 1922) og Eugen Gomringer (født 1925).

På 1970-tallet debuterte flere markante kvinnelige forfattere, blant annet Gertrud Leutenegger (født 1948), Erica Pedretti (født 1930), Adelheid Duvanel (1936-1996), Helen Meier (født 1929), Hanna Johansen (født 1939) og Verena Stefan (født 1947). Deres tekster kjennetegnes av et feministisk perspektiv og dagsaktuell tematikk og bidrar slik til utviklingen av en tyskspråklig kvinnelitteratur i takt med internasjonale strømninger, samtidig som forfatterne videreutvikler det litterære språk gjennom eksperimentell diktning.

Representanter for 1960- og 70-tallets samfunnskritiske litteratur er Hugo Loetscher (1929-2009) og Paul Nizon (født 1929); mens forfatterskapene til Adolf Muschg (født 1934), Peter Bichsel (født 1935), Martin R. Dean (født 1955) og Hermann Burger (1942-1989) viser en mer subjektiv og psykologisk orientert litteratur. Fiksjonen blir viktigere enn fakta, fantasien overtar for analysen og samfunnskritikken, ideologier blir betraktet som suspekte. Litteraturen avstår fra å presentere enkle modeller. Typisk er utviklingen i forfatterskapene til Adolf Muschg og Peter Bichsel, begge med røtter i 68-opprøret, som frigjør seg fra gamle politiske mønstre og lar den dikteriske fantasi få fritt spillerom i sine verker. En motpol til 60- og 70-tallets realisme danner også lyrikeren og prosaforfatteren Gerhard Meier (1917-2008) og Gerold Späth (født 1939) har blitt en populær forfatter gjennom sine humoristiske satirer

Ved inngangen til 2000-tallet er likevel ikke det politiske innslaget i litteraturen helt borte. Det skyldes bl.a. finansielle og politiske kriser, og ikke minst ubehaget ved avsløringene av Sveits' tvilsomme holdninger under krigen, da man beriket seg på jødisk kapital uten at det noen gang ble tilbakebetalt (f.eks. A. Muschg: Wenn Auschwitz in der Schweiz liegt (1997)). Dernest blir Alperepublikkens isolasjon fra det forente Europa for mange et tankekors og problem. Slik inneholder litteraturen ved inngangen til det 21. århundre tydelige spenninger.

Rundt overgangen til 2000-tallet oppnådde flere sveitsiske forfattere internasjonal anerkjennelse, bl.a. Alex Capus (født 1961), dramatikeren Lukas Bärfuss (født 1971), Zoë Jenny (født 1974), Christian Kracht (født 1966), Pascal Mercier (født 1944), Peter Stamm (født 1963) og Urs Widmer (født 1938). Melinda Nadj Abonji (født 1968) og Catalin Dorian Florescu (født 1967), begge med migrasjonsbakgrunn, representerer det multikulturelle samtidslitteraturlandskapet hvor den tradisjonelle forestillingen om en nasjonallitteratur utfordres.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.