Sveits' litteratur

Tysk ble etablert som litterært språk med Notker 3 Labeo (ca. 950–1022), som oversatte deler av antikkens litteratur til tysk. Minnediktningen fikk sitt sveitsiske særpreg av Steinmar von Klingnau og Johannes Hadlaub (begge 1200-tallet), riddereposet av blant andre Konrad Fleck. Under reformasjonen skapte Niklaus Manuels (1484–1530) aktuell dramatikk med utgangspunkt i de religiøse stasjonsdramaene og de mer folkelige fastelavnsspillene.

I opplysningstiden utløste Johann J. Bodmer og Johann J. Breitinger en litterær debatt som fikk følger for hele det tyskspråklige området. Bodmer og Breitinger motsatte seg Johann Gottscheds franskinspirerte klassisisme og mente at tyskspråklig litteratur skulle orientere seg mer mot engelsk litteratur. I samme periode skrev Albrecht von Haller (1708–1777) sitt monumentale dikt Die Alpen (1729) som viser fram mot romantikken og som fikk stor betydning for senere diktergenerasjoner. Filosofen og forfatteren Johann Caspar Lavater (1741–1801) preget både Johann Wolfgang von Goethe og brødrene Alexander og Wilhelm Humboldt gjennom sitt verk Physiognomischen Fragmente zur Beförderung der Menschenkenntnis und Menschenliebe (1775–1778, norsk overs. Physognomiske Anekdoter av Hr. Lavaters Fragmenter, 1779). Lavaters Schweizerlieder (1767, Sanger fra Sveits) er karakteristiske for tidens religiøse og romantiske strømninger. Også pedagogen og forfatteren Johann Heinrich Pestalozzi fikk betydning utover Sveits' grenser.

Sveits' litterære gullalder er imidlertid realismen, representert gjennom blant andre Jeremias Gotthelf, Gottfried Keller og Conrad Ferdinand Meyer. Johanna Spyri ble internasjonalt kjent gjennom sine barnebøker. Carl Spitteler var den første sveitsiske forfatteren som fikk Nobelprisen i litteratur (1919). En av de mest betydningsfulle forfatterne rundt århundreskiftet var Robert Walser, som fikk stor innflytelse på Franz Kafka. Under Første verdenskrig utviklet dadaismen seg, særlig i Zürich og i Cabaret Voltaire hvor blant andre Hans Arp, Richard Huelsenbeck (1892–1974) og Tristan Tzara opptrådte.

Sveits var et viktig transitt- og eksilland i perioden 1933–1945. Blant annet Bertolt Brecht, Georg Kaiser, Else Lasker-Schüler, Thomas Mann, Robert Musil og Felix Salten oppholdt seg i perioder i Sveits. I 1946 fikk Hermann Hesse Nobelprisen i litteratur for sitt ruvende verk, han regnes blant de mest betydningsfulle forfatterne i det 20. århundre.

Den første etterkrigstiden domineres av dramatikerne Max Frisch og Friedrich Dürrenmatt, som ble spilt langt utover Sveits' grenser, men også av lyrikerne Erika Burkart og Eugen Gomringer. Representanter for 1960- og 70-tallets samfunnskritiske litteratur er Hugo Loetscher (1929–2009) og Paul Nizon; mens forfatterskapene til Adolf Muschg, Peter Bichsel, Martin R. Dean og Hermann Burger viser en mer subjektiv og psykologisk orientert litteratur. På denne tiden debuterte også flere markante kvinnelige forfattere, blant annet Gertrud Leutenegger, Erica Pedretti (født 1930), Adelheid Duvanel (1936–1996), Helen Meier (født 1929), Hanna Johansen (født 1939) og Verena Stefan (født 1947).

Rundt overgangen til 2000-tallet oppnådde flere sveitsiske forfattere internasjonal anerkjennelse, blant andre Alex Capus, Lukas Bärfuss, Zoë Jenny, Christian Kracht, Pascal Mercier, Peter Stamm og Urs Widmer. Melinda Nadj Abonji og Catalin Dorian Florescu, begge med migrasjonsbakgrunn, representerer det multikulturelle samtidslitteraturlandskapet hvor den tradisjonelle forestillingen om en nasjonallitteratur utfordres.

• Les mer om Sveits' tyskspråklige litteratur.

Den eldste franskspråklig litteraturen i Sveits ble til på 1300-tallet, og den består blant annet av trubadurlyrikk og krøniker. Med Jean Calvin ble Genève et sentrum for reformert kultur under reformasjonen. Som de fleste andre reformatorene skrev Calvin sine verker på morsmålet som var fransk, og ikke på latin. Den franskspråklige litteraturen i Sveits på 1500- og 1600-tallet var særlig opptatt av religiøse spørsmål, og de sveitsiske opplysningsforfatterne fra begynnelsen av 1700-tallet tok ofte avstand fra det antireligiøse grunnsynet hos Voltaire og andre franske opplysningsfilosofer. Jean-Jacques Rousseau var født i Genève og flere av bøkene hans viser tilknytning til Sveits, men hans filosofi kan også leses som en protest mot kalvinistiske idealer. Særlig hans naturskildringer og selvbiografiske skrifter fikk betydning for senere sveitsisk litteratur.

To betydelige skikkelser fra tiden omkring år 1800 er Germaine de Staël og Benjamin Constant. Begge var sterkt kosmopolitisk orientert, og Madame de Staël ble en viktig brobygger mellom tysk og fransk åndsliv. På 1800-tallet fantes det en rekke pedagoger inspirert av Pestalozzi og Rousseau samt den innflytelsesrike teologen Alexandre Vinet. Blant de nasjonalt orienterte forfatterne kan nevnes P. C. Bride og, Ph. Godet, samt Rodolphe Toepffer, som også var tegner og som utviklet en form som peker fram mot tegneserien. M. Monnier, Edouard Rod og andre var mer kosmopolitisk orientert. Det mest kjente navnet er Henri F. Amiel. Hans dagbok (12 bind) har høy litterær verdi. Hans følsomme selvanalyser, som bygger på tradisjonen fra Rousseau, har hatt vesentlig innflytelse på mange europeiske forfattere.

Ved begynnelsen av 1900-tallet var mange forfattere opptatt av mulighetene for å skape en særegen sveitsisk litteratur. Først gjaldt dette tidsskriftet La Voile latine (1904–1910), senere representantene for La renaissance vaudoise. Den viktigste skikkelsen fra denne perioden er Charles-Ferdinand Ramuz som forente regionalismen med en sterk interesse for allmennmenneskelige problemer, og som i sine dikt og romaner utviklet en særegen ekspresjonistisk stil.

På 1900-tallet har en rekke sveitsiske forfattere valgt å flytte til Frankrike, og de har blitt en del av fransk litterært miljø. Blant dem som lever i sitt eget land, har mange ønsket å skape en litteratur som er uavhengig av den franske og en egen fransk-sveitsisk språklig stil. Andre har vært opptatt av Sveits' plass i det internasjonale samfunnet. Blant forfatterne fra første del av 1900-tallet kan nevnes lyrikerne Gustave Roud, J.-P. Zimmermann og M. Eigeldinger, romanforfatterne J.-P. Monnier, J. Mercanton og G. Borgeaud, dramatikeren R. Morax og essayisten Charles-Albert Cingria. Både som romanforfatter og som kritiker tok Guy de Pourtalès opp emner med tilknytning til musikk. Poeten og journalisten Blaise Cendrars var globetrotter og en litterær eksperimentator som fikk stor betydning for surrealistene. Blant kvinnelige forfattere fra denne perioden kan nevnes Catherine Colomb og Clarisse Francillon som skrev romaner, Monique Saint-Hellier som skrev romaner og lyrikk, og Alice G. Rivaz som både var romanforfatter og essayist.

Mange forfattere fra etterkrigstiden forener innflytelsen fra moderne litterære strømninger med ønsket om å holde levende en sveitsisk tradisjon, der både tilknytningen til naturen og interessen for selvbiografi er levende. Blant de mest kjente skikkelsene i denne generasjonen er ekteparet Maurice Chappaz og Corinna Bille, Maurice Zermatten, Jacques Chessex og Philippe Jacottet. Romanforfatteren Albert Cohen hadde jødisk opphav og var kosmopolitisk orientert. Nicolas Bouviers reiseskildringer blir sett på som nyskapende innenfor sjangeren. Av kvinnelige forfattere fra denne generasjonen kan nevnes lyrikerne P. Micheloud og A. Perrier, og romanforfatterne Monique Laederach, J. Massard og Yvette Z'Graggen.

Mange av de sveitsiske forfattere fra slutten av 1900-tallet har også vært virksomme i det 21. århundre, blant annet Bille, Jacottet og Laederach. Blant forfattere som har satt preg på franskspråklig sveitsisk litteratur etter årtusenskiftet, kan nevnes J. P. Vallotton og F. Rakoscy. Den første har en frodig og mangfoldig fortellerstil som av og til er blitt karakterisert som barokk. Den sistes forfatterskap er preget av frykt for miljøkatastrofene som truer kloden.

Sveits har en sterk og uavhengig universitetstradisjon, og de franskspråklige universitetene har vært viktige sentre for europeisk språk- og litteraturforskning. Språkforskeren Ferdinand de Saussure var ikke bare en av grunnleggerne av moderne lingvistikk; han fikk også avgjørende betydning for moderne litteraturteori. Den såkalte Genève-skolen, med forskere som Marcel Raymond, Jean Rousset og Jean Starobinski, ble oppfattet som et sentrum for den «tematiske» litteraturforskningen som var særlig viktig i tiårene etter annen verdenskrig, men også i dag inspirerer den kritikere over hele Europa. Også flere fremtredende franske og belgiske litteraturforskere har arbeidet i Sveits.

• Les mer om Sveits' franskspråklige litteratur.

Italienskspråklig litteratur kan lokaliseres til Ticino og noen dalfører i Graubünden. Den ble på 1700-tallet representert av lyrikeren Giampietro Riva, som blant annet oversatte hele Molières verk og som fikk en etterfølger i Francesco Soave, kjent som oversetter fra mange språk. Nasjonale sveitsiske følelser kommer til uttrykk hos hjemstavnsdikteren Francesco Chiesa (1871–1973), særlig kjent som romanforfatter, og hos lyrikeren Giuseppe Zoppi (1896–1952). De mest særpregede av nyere forfattere er romanforfatteren og dikteren Giovanni Orelli (1928–2016), dikteren, kritikeren og oversetteren Giorgio Orelli (1921–2013), dramatikeren Sergio Maspoli og fremfor alt lyrikeren Alina Borioli, forfatteren av Ava Giuana (Bestemor Giovanna), det mest kjente diktet i italiensk-sveitsisk litteratur, skrevet på en dialekt fra Leventinadalen. Yngre forfattere har søkt å distansere seg fra den tradisjonelle hjemstavnsdiktningen.

Retoromansk litteratur, den minste av de fire litteraturene i Sveits, kan følges tilbake til 1500-tallet med Gian Travers (1483/84–1563), forfatter av det historisk-politisk eposet Chanzun da la guerra dalg Chiastè d'Müs (1527, Sangen om Müsserkrigene). Lenge dominerte religiøs litteratur, blant andre Jachiam Tütschett Bifruns (1506–1572) oversettelse av Det nye testamente (1560), inspirert av reformasjonen. Først med romantikken vokste det frem en sekulær skjønnlitteratur, som har spilt en vesentlig rolle i arbeidet for å bevare det retoromanske språket. Blant de betydeligste forfattere er prosaforfatteren Giacun Hasper Muoth (1844–1906) lyrikerne Gion Antoni Huonder (1824–1867), som besynger den frie bonde, og Peider Lansel (1863–1943), som karakteriseres den retoromanske impresjonist. Retoromansk litteratur har vært sterkt preget av hjemstavndiktning. Litteraturen i det 20. århundre kjennetegnes av bestrebelser på å befri seg fra stempelet som regional- og hjemstavndiktning og føre retoromansk litteratur videre. Blant nyere forfattere kan nevnes dramatikerne Men Gaudenz (1899–1982) og Jon Semadeni (1910–1981), prosaforfatteren Toni Halter (1914–1986) og lyrikerne Flurin Darms (1918–2009), Luisa Famos (1930–1964) og Andri Peer (1921–1985).

• Sveits – franskspråklig litteratur
• Sveits – tyskspråklig litteratur

• Nettsidene til den sveitsiske forfatterforeningen AdS. Med eget forfatterleksikon (fransk, tysk og italiensk)