Svart september – borgerkrig i Jordan

Under krigene mot Israel fra 1947 til 1949 og i 1967 flyktet svært mange palestinere til Jordan. Folketellinger viste at personer med palestinsk opphav var majoriteten i et kongedømme som baserte sin makt på støtten fra beduinbefolkningen. Jordans konge, Hussein, hadde blant annet sterk støtte i hæren som var dominert av landets beduiner.

På slutten av 1960-tallet vokste PLO seg sterke, både i Jordan og i den arabiske verden for øvrig, særlig etter slaget ved Karameh i mars 1968, da Fatah-styrker, i samarbeid med den jordanske hæren, stod imot et kraftig israelsk angrep. Den folkelige støtten til PLO var sterk, og kong Hussein hadde ikke noe annet valg enn å støtte den palestinske organisasjonen. Jordan endte opp med å huse en lang rekke palestinske militser som i praksis bygde opp en stat i staten. Disse hadde sine baser primært i de palestinske flyktningleirene som var spredt utover landet. Så tidlig som høsten 1968 hadde den jordanske hær forsøkt å avvæpne de palestinske militsene, men uten videre hell.

Kong Hussein havnet innen høsten 1970 i et krysspress. På den ene siden stod den jordanske hæren som krevde at Hussein reetablerte full kontroll over eget territorium. De hadde sett seg lei på palestinske geriljagrupper som tok seg til rette. På den andre siden var Hussein under sterkt press fra de brede lag av befolkningen som støttet PLO. Samtidig var PLO delt i synet på hvordan de skulle opptre i Jordan. Den moderate ledelsen mente at man skulle bruke sin posisjon i landet for alt den var verdt, men at man ikke skulle utfordre kong Hussein direkte. De mer radikale PLO-gruppene, som for eksempel PFLP, mente at monarkiet burde styrtes.

I september 1970 utførte PFLP to aksjoner som medførte at kong Hussein fikk en unnskyldning til å starte en krig mot PLO. 1. september ble det gjennomført et mislykket attentatforsøk mot kongen og 6. september kapret PFLP to fly som de fløy til Jordan, og deretter et tredje fly 9. september som de landet på samme sted. Disse flyene – uten passasjerer om bord – ble sprengt foran verdens tv-kameraer. Som svar innførte kong Hussein unntakstilstand og utpekte en regjering ledet av militæret. Samtidig ble Yasir Arafat utpekt som leder for de palestinske styrkene, til tross for at han var imot en åpen konflikt med Jordan. Det var klart for en åpen konfrontasjon.

En stor utfordring for kong Hussein var at Syria hadde sendt militære styrker inn nord i Jordan for å beskytte PLO. For å sikre at disse ikke skulle tippe maktbalansen i PLOs favør, kontaktet kongen USA som igjen kontaktet Israel for å be dem bistå Jordan mot Syria. Israel svarte med å mobilisere langs grensa og gjorde det dermed klart at de var villige til å gå til angrep på de syriske styrkene. Med en slik støtte til Jordan valgte Syria å trekke seg ut etter harde, men kortvarige kamper mot den jordanske hæren. Også Irak hadde styrker i Jordan på dette tidspunktet, men til PLOs store skuffelse trakk disse også seg ut.

Med de syriske og irakiske styrkene ute hadde Jordan frie tøyler til å slå ut PLO. Hæren iverksatte det første angrepet mot de palestinske flyktningleirene i Amman 17. september. I løpet av ti dager raste en blodig krig i de største byene og i de palestinske flyktningleirene. Omtrent 3000 palestinere og cirka 500 jordanske soldater ble drept. PLO hevder at de palestinske tapstallene var mange ganger høyere enn dette. Selv om borgerkrigen regnes som avsluttet 27. september varte kamphandlinger fram til sommeren 1971, spesielt i Irbid, Jerash og visse områder av Amman, hvor PLO hadde størst tilstedeværelse.

I en av sine siste handlinger som statsmann forhandlet Gamal Abdel Nasser fram en avtale mellom PLO og Jordan. Denne ble undertegnet 27. september 1970 og avsluttet offisielt krigen. PLO flyttet deretter brorparten av sine styrker og sin politiske ledelse til Libanon.

Borgerkrigen medførte at det lenge var en åpen politisk konflikt mellom PLO og Jordan. En av de mest notoriske palestinske organisasjonene – Svart september-organisasjonen – ble opprettet kort tid etter borgerkrigen og førte en intens terrorvirksomhet mot både jordanske og israelske mål.

Etter krigen konkluderte også USA med at både Jordan og Israel var nyttige allierte i regionen. Selv om krigen var basert på lokale og regionale forhold tolket USA konflikten inn i den kalde krigen og var overbevist om at Sovjetunionen stod bak. Både Israel og Jordan fremstod derfor som viktige brikker i den bredere konflikten mot Sovjetunionen. Israel hadde på dette tidspunktet utviklet det som betegnes som et «spesielt forhold» med USA, men det var Israels bidrag i den jordanske borgerkrigen som overbeviste den amerikanske regjeringen om at Israel også spilte en strategisk rolle.

Effekten på kongens popularitet i riket var delt. Blant hæren og landets beduinbefolkning økte kongens støtte etter krigen, mens den palestinske befolkningen næret stor antipati mot ham.

• Jordans historie
• Jordans befolkning
• Palestinas historie etter 1948
• PLO
• Svart september – organisasjon