Suzanne Lilar, belgisk franskspråklig forfatter. Hun vokste opp i Gent der hun senere studerte filosofi og juss. Deretter flyttet hun til Antwerpen og ble byens første kvinnelige advokat. Sine siste leveår tilbrakte hun i Brussel.

Lilars forfatterskap var sterkt preget av flamsk kultur, og hun gav selv uttrykk for at den flamske bakgrunnen var årsaken til hennes store interesse for det irrasjonelle og grensesprengende. Samtidig var hun opptatt av den tankeklarhet og det måtehold som hun forbandt med fransk idéliv. Hennes forhold til kristendommen var også spenningsfylt. Hun kritiserte særlig dogmatismen hun hadde møtt på den katolske skolen der hun hadde vært elev. Samtidig var hun fascinert av kristen mystikk og særlig av flamske mystikere fra senmiddelalderen.

Et sentralt tema hos Lilar er erotikk sett fra kvinnens perspektiv. I flere bøker angrep hun eksistensialismens frykt for det kroppslige. Hun kritiserte særlig Simone de Beauvoirs tese om at det ikke finnes noen spesifikt «kvinnelig natur». Hennes oppfatning av kjærligheten fikk impulser fra Platons filosofi og fra tysk romantisk litteratur, og hun så på de erotiske erfaringene som et middel til frigjøring av sinnet og til dypere erkjennelse.

Lilar gjorde seg først bemerket med sine skuespill:  Le Burlador (1945, «Forføreren»,) er det første verket over Don Juan-temaet skrevet av en kvinne. Tittelen er hentet fra den spanske forfatteren Tirso de Molinas drama fra cirka år 1630. Skuespillet Tous les chemins mènent au ciel (1947, «Alle veier fører til himmelen»), er preget av hennes tolerante religiøse syn. I Le roi lépreux (1951, «Den spedalske kongen»), med motiv fra korstogenes tid, er den dramatiske formen inspirert av Luigi Pirandello.  Lilar skrev også en viktig innføringsbok om belgisk teater som først utkom på engelsk: The Belgian Theatre since 1890 (1950, fransk utgave 1952).

Lilars interesse for middelalderens tenkemåte ser man blant annet i det store essayet Journal de l'analogiste (1954, «Analogitenkerens dagbok»). Blant hennes essayer om erotikk og kvinnespørsmål kan nevnes La confession anonyme (1960, «Den anonyme bekjennelsen») og Le couple (1963, «Paret»). I À propos de Sartre et de l'amour (1967, «I anledning Sartre og kjærligheten») kritiserer hun filosofen Jean-Paul Sartre som hevder at et kjærlighetsforhold ofte innebærer at begge parter oppgir sin egen frihet,  Erindringsbøkene Une enfance gantoise (1976, «En barndom i Gent») og À la recherche d'une enfance (1979, «På søken etter en barndom») har et nostalgisk preg og hører til Lilars mest kjente bøker. 

Lilar mottok en rekke utmerkelser og var blant annet medlem av Belgias kongelige litterære akademi.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.