Surinam er en republikk i den nordlige del av Sør-Amerika. Landet grenser i nord til Atlanterhavet, i øst til Fransk Guyana, i sør til Brasil og i vest til Guyana. Surinam er Sør-Amerikas minste uavhengige land. Nesten all bosetning er ved kysten. Surinam var Nederlandsk Guyana til landet ble selvstendig i 1975.
Nasjonalsang er God zij met ons Suriname (Gud være med vårt Surinam).
Navnet Surinam er også navnet på i en elv og kan stamme fra en tidligere befolkningsgruppe, surinen.
Surinam
Surinam har tre naturgeografiske regioner. Kystsletten i nord er flat med mangroveskog, sumper og sandstrender. Den er bredest i vest og smalner mot øst, og gjennomskjæres av flere elver og kanaler. Innenfor er et 50–100 kilometer bredt savannebelte med sandholdig jord. De fleste av de mange elvene er seilbare i nedre løp. De sørlige områdene er et høyland dekt av tett skog.
Tropisk regnskog dekker om lag 80 prosent av Surinams areal. Høyeste punkt er Julianatop, 1280 meter over havet. Nordøst i landet finnes den store innsjøen Brokopondo-reservoaret. Cirka 30 prosent av arealet er nasjonalparker og naturreservater.
Klimaet er tropisk og fuktig. Varmeste måned er oktober (23–33 grader celsius) og kaldeste måned er februar (22–29 grader celsius). Det er små årtidsmessige og døgnlige utsving. Årsnedbøren er 1500–2500 millimeter.
Plantelivet er rikt. Det er mer enn 2000 arter av trær hvorav flere er kommersielt viktige.
Det er omkring 150 arter av pattedyr, blant annet hyleape, dovendyr, beltedyr, tapir, jaguar, puma og ozelot samt mange flaggermusarter. Mer enn 700 fuglearter er registrert. Det er mange arter av skilpadder og slanger. Insektlivet er rikt.
Surinams befolkning består av mange etniske grupper. 27,4 prosent av befolkningen er av indisk avstamning, 21,7 prosent er marooner, 15,7 prosent er kreoler, 13,7 prosent er etterkommere av javanesere, 13,4 prosent er blandet og 7,6 prosent tilhører andre etnisiteter (for eksempel kinesere, amerikanske urfolk og hvite), mens 0,6 prosent angir ikke deres etniske bakgrunn (folketelling i 2012).
En veldig stor del av befolkningen bor i Paramaribo og andre steder ved kysten. Ifølge FN bor omkring 273 200 surinamere i utlandet, særlig i Nederland (2020).
Det tales mer enn 20 språk i Surinam. Offisielt språk er nederlandsk. Mange taler også engelsk og javanesisk. Pidginspråket sranan tongo har hovedsakelig basis i engelsk, nederlandsk og afrikanske språk. Et annet utbredt språk er karibisk hindustani.
23,6 prosent er protestanter, 22,3 prosent er hinduister, 21,6 prosent er romersk-katolikker, 13,8 prosent er muslimer, 3,2 tilhører andre kristne trossamfunn, 1,8 prosent er winti (en religion i Surinam med afrikanske røtter), 1,2 prosent er Jehovas vitner og 12,4 prosent dyrker andre religioner, er ateister eller oppgir ikke religionen.
Forventet levealder ved fødsel er 76,16 år for kvinner og 71,09 år for menn (2021).
Surinam er en demokratisk republikk. Presidenten og visepresidenten velges for 5 år av minst to tredjedeler av nasjonalforsamlingen, som har ett kammer med 51 medlemmer. Lykkes ikke dette, velges de av folkeforsamlingen, som består av medlemmene av nasjonalforsamlingen og valgte regionale og kommunale medlemmer, til sammen 340 representanter.
Surinams forsvar består av hær, luftforsvar og marine; en kystvakt ble opprettet i 2013. Militærtjeneste er frivillig for kvinner og menn over 18 år.
Surinam er inndelt i 10 administrative distrikter.
Surinam er medlem av blant annet FN og FNs særorganisasjoner, Verdens Helseorganisasjon, Verdens handelsorganisasjon og CARICOM.
Området var tynt befolket av arawaer og kariber da de første spanske sjøfarerne kom til kysten i 1498. I 1651 opprettet engelskmenn fra Barbados handelsstasjonen Marshall’s Creek ved Surinam-elven. Det ble opprettet plantasjedrift med afrikanske slaver. Jøder fra Brasil bygde Amerikas første synagoge i Surinam i 1665. I 1667 fikk Nederland rettighetene over Surinam mot avståelse av rettighetene over Nieuw Amsterdam (New York) til Storbritannia, og kolonien Nederlandsk Guyana ble opprettet. Flyktede slaver opprettet maroon-kulturen ved elver i regnskogen.
Kontrollen over Surinam var vekselvis under Nederland, Storbritannia og Frankrike til Nederland gjenvant den i 1815. Slaveri opphørte i 1863, men slavene ble ikke fullstendig frigjort før i 1873 og flyttet til Paramaribo. For å erstatte dem innførte nederlenderne kontraktsarbeidere fra India, Java og Kina, og kolonien fikk etter hvert en meget heterogen befolkning og kultur.
I 1929 fikk Nederlandsk Guyana fastlagt grensene. I 1941 okkuperte USA, etter en avtale med Nederlands eksilregjering, kolonien for å beskytte bauxitt-gruver.
I 1951 fikk Nederlandsk Guyana indre selvstyre og ble i 1954 en likeberettiget del av Kongeriket Nederlandene. Landet ble en uavhengig republikk i 1975.
På grunn av dårlige utsikter til arbeid og sosial trygghet de første årene etter uavhengigheten, utvandret nær halvparten av Surinams befolkning til Nederland.
En gruppe yngre offiserer gjorde statskupp i 1980. Presidenten ble i 1982 avsatt av oberstløytnant Désiré Boutserse (født 1945). Henrettelsene av 15 opposisjonelle i desember 1982 fikk Nederland og USA til å suspendere alt militært og økonomisk samarbeid med Surinam.
I 1987 fikk landet ny forfatning og vendte tilbake til demokrati året etter, mens Bouterse beholdt kontrollen over hæren. Borgerkrig mellom den surinamske hær og marooner lojale mot opprørslederen Ronnie Brujnswijk (født 1961) brøt ut i 1986 og svekket Bouterses stilling i 1990-årene. I 1999 ble Bouterse dømt in absentia for kokainsmugling. I 2010 kom Bouterse tilbake til makten da han ble valgt til president. I 2020 trakk han seg tilbake fra politikken. Chan Santokhi (født 1959) tok over som president i 2020.
Jordbruk drives vesentlig i kystområdene; dyrking av ris er viktigst. Andre produkter er blant annet bananer, sitrusfrukter, mais, kokosnøtter, sukkerrør og grønnsaker. Det holdes husdyr som storfe, svin, geit og fjærkre.
Mesteparten av avvirket tømmer bearbeides.
Det foregår et betydelig hav- og elvefiske. Viktigst er rekefisket.
Økonomien domineres av gruvedrift; viktigst er gull som utgjør 78,4 prosent av landets eksport (2019). Det utvinnes også jernmalm, mangan, kobber og olje. Det er store forekomster av platina og kaolin. Gull og olje utgjør 82,2 prosent av eksportinntektene (2019), skjønt at landet importerer mer olje enn det eksporterer.
Industrien har vekt på nærings- og nytelsesmidler, konfeksjon og sagbruk.
Det finnes flere dagsaviser på nederlandsk og en nettavis på engelsk.
Surinam har mer enn 40 radiostasjoner og 7 fjernsynskanaler. Landet ligger på en 19. plass i Reportere uten grensers World Press Freedom Index (2021).
Betydelige forfattere er romanforfatterne Albert Helman (1903–1996), Henri Frans de Ziel (1916–1975), Bea Vianen (1935–2019), Astrid Roemer (1947–), Clark Accord (1961–2011) og Karin Amatmoekrim (1976–). Betydelige poeter er Helman og Jules Ajodhia (1945–). Mange av landets forfattere er bosatt i Nederland.
Surinam har en indo-karibisk musikktradisjon og er kjent for kaseko, en fusjon av folkemusikk fra Europa, Afrika og Nord- og Sør-Amerika.
Pim de la Parra (1940–) er en kjent surinamsk-nederlandsk filmprodusent og -regissør.
Mange tidligere og nåværende nederlandske fotballspillere som Frank Rijkaard, Ruud Gullit, Aron Winter (født 1967), Edgar Davids (født 1973) og Clarence Seedorf er av surinamsk herkomst.
Den norske ambassade i Brasilia er sideakkreditert til Surinam. I 2021 bodde 40 innvandrere fra Surinam i Norge samt åtte barn med innvandrerforeldre fra Surinam.
Kommentarer (2)
skrev Eirik Forsmo
skrev Georg Kjøll
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.