Sumtangen, område ved Finnsbergvatnet, ca. 1190 moh. ved sørøstenden av Hardangerjøkulen, Eidfjord kommune, med spor etter fangstfolk så langt tilbake som vel 8000 år og gjennom hvert eneste årtusen frem til vår egen tid. De eldste spor etter boplasser – ca. 7300 år gamle – er fra tuftene av en gamme eller jordhytte. I tuften fantes avfall av flint og kvartsitt fra redskapsfremstilling samt noen få redskaper. Fangstfolk har fortsatt å besøke stedet. Det er funnet tufter både fra yngre steinalder og bronsealder. Stolpehull vitner om at huset har hatt stolpebåret tak i bronsealderen. Funnene fortsetter gjennom jernalderen, men restene av de steinbuene som fortsatt står, er yngre – fra høymiddelalderen. Buene har hatt plass til mange personer. Utenfor inngangsdørene ligger fortsatt store ansamlinger av reinsdyrben.

Området ved Finnsbergvatnet danner en flaskehals som bukkene under sine høsttrekk fra sommerbeitene lenger nord må passere på vei mot simleflokkene på sentralvidda. Dette har fangstmenn gjennom alle tider utnyttet. Ved hjelp av drivere og strategisk plasserte varder har dyrene blitt skremt på vannet og drept av jegere i båter.

  • Blehr, O. 2012. «Medieval Reindeer Drives at Sumtangen, Hardangervidda: Two Interpretations». Fornvännen 2012/2.
  • Indrelid, S., A.K. Hufthammer og K.H. Røed 2007. Fangstanlegget på Sumtangen, Hardangervidda – utforskningen gjennom 165 år. Viking 2007, 125-154.
  • Indrelid, S., A.K. Hufthammer og A. Nesje 2015. Om reinsdyrfangst, rein og klima på Hardangervidda i eldre tid. Årbok for Universitetsmuseet i Bergen 2015, 6-15.
  • Takken Beijersbergen, L.M. 2017. Heaps of Fascinating Fragments: Reconstructing A Medieval Reindeer Population Based on Bone Middens from The Hardangervidda High Mountain Plateau, Norway. Acta Zoologica 98, 340-361.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

4. oktober 2012 skrev Otto Blehr

Erstatt de to siste setningene, med andre ord fra: Tangen som..." med det følgende: "Området ved Finnsbergvatnet danner nemlig en flaskehals som bukkene under sine høstrekk fra sommerbeitende lengre nord må passere på vei mot simleflokkene på Sentralvidda. Dette har da fangstmenn gjennom alle tider utnyttet. Ved hjelp av drivere og strategiske plaserte varder har dyrene blitt skremt på vannet hvor de så har blitt møtt av jegere i båter og drep".

VIKTIG HER Å KOMME BORT FFRA DETTE AT DET VAR OVER SELVE SUMTANGEN DYRENE BLE DREVET DET ER FRI FANTASI. ETT DRIVFANGSTANLEGG LIGGER F.EKS LENGRE VEST I VANNET, DER HVOR DETTE ER PÅ SITT BREDESTE. DYRENE SOM MAN FIKK BLE SÅ SLEPT ETTER BÅTENE TIL SUMTANGEN HVOR DE SÅ BLE GJORT OPP (=SLAKTET).

SUMTANGEN VAR MED ANDRE ORD IKKE SELVE FANGSTPLASSEN, MEN STEDET HVOR JEGERNE HOLDT TIL. SUMTANGEN ER HELLER IKKE DET OPPRINNELIGE NAVNET PÅ TANGEN, OG DET HAR IKKE MED Å SVØMME Å GJØRE. DET OPPRINNELIGE NAVNET VAR SUN(D)TANGEN SOM HENSPEILER PÅ AT DET ER RELATIVT SMALT MELLOM SUMTANGEN OG "TANGEN" PÅ NORDSIDEN

2. desember 2012 svarte Frans-Arne Stylegar

Takk for gode innspill, Otto Blehr. Vi har nå revidert artikkelteksten.

9. mai 2013 skrev Otto Blehr

"Massefangst av villrein ved Finnsbergvatnet ser ut til å ha foregått i to, avgrensede perioder: Yngre romertid og høymiddelalder (1200-årene)."Var det ikke en ide å kutte ut dette avsnittet? Det rimer jo ikke med det andre som står der. Av det fremgår det jo at "fangstmenn gjennom alle tider"hadde drevet drivfangst der.Vi blir da også kvitt betegnelsen "massefangst" som jeg finner uheldig. Det var nemlig ikke "masse" dyr som ble tatt. Vanligvis kanskje 2-3 av gangen. Helt unntaksvis var flokkene som kom større, muligens opp til 20-30 dyr , men det betød ikke at man ville klare å drepe alle. Jeg trekker denne slutningen på grunnlag av egne observasjoner av høsttrekket forbi Sumtangen, samt på beregninger av den årlige gjennomsnittfangsten av rein i middelalderen (Blehr 2012).(Blehr, O 2012. "Medieval Reindeer Drives at Sumtangen, Hardangervidda: Two Interpretations". Fornvännen 2012/2.)

16. mai skrev Liselotte Takken Beijersbergen

Her er det mye mer litteratur som burde bli tatt med:

Hufthammer, A.K., Bratbak, O.F., Indrelid, S., 2011. A study of bone remains and butchery patterns from medieval mass-hunting of reindeer in the South Norwegian mountain districts. Quaternary International 238, 55-62.
Indrelid, S., 2010. Om reinsdyrfangsten på Sumtangen i gamal tid, Villreinen 2010. Villreinrådet i Norge, pp. 28-34.
Indrelid, S., 2014. Oppdagelser på Hardangervidda. Nord 4.
Indrelid, S., Hufthammer, A.K., 2011. Medieval mass trapping of reindeer at the Hardangervidda mountain plateau, South Norway. Quaternary International 238, 44-54.
Indrelid, S., Hufthammer, A.K., Nesje, A., 2015. Om reinsdyrfangst, rein og klima på Hardangervidda i eldre tid, in: Hjelle, K.L., Hufthammer, A.K., Nesje, A., Ramstad, M., Høyer, J. (Eds.), Årbok for Universitetsmuseet i Bergen 2015. Universitetsmuseet i Bergen, Bergen, pp. 6-15.
Indrelid, S., Hufthammer, A.K., Røed, K.H., 2007. Fangstanlegget på Sumtangen, Hardangervidda - utforskningen gjennom 165 år. Viking 2007, 125-154.
Takken Beijersbergen, L.M., 2017a. Heaps of Fascinating Fragments: Reconstructing A Medieval Reindeer Population Based on Bone Middens from The Hardangervidda High Mountain Plateau, Norway. Acta Zoologica 98, 340-361.
Takken Beijersbergen, L.M., 2017b. What remains in middens? A comprehensive zooarchaeological study of the reindeer bones from Hardangervidda. Thesis for the degree of Philosophiae Doctor at the University of Bergen. University of Bergen, Bergen.

22. mai svarte Frans-Arne Stylegar

Takk for innspillet - har lagt inn et utvalg av litteratur, med vekt på det norskspråklige.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.