Sudans historie

Sudan kan også bli brukt om hele området sør for Saharaørkenen mellom Atlanterhavet i vest og Rødehavet i øst. Begrepet kommer fra det arabiske uttrykket Bilad as-Sudan som betyr «landet til de svarte menneskene», men det har særlig blitt brukt til å beskrive regionen sør for Egypt – det som er dagens Sudan.

Selv om navnet Sudan nevnes i skriftlige kilder allerede i middelalderen, starter historien til staten Sudan med Muhammad Ali, Egypts leder i det 19. århundre, og hans hærs erobring av Midt-Nilen og naboregionene. Likevel har regionene som kom under makten til myndighetene i den nye hovedstaden Khartoum – grunnlagt i 1821 av broren til Muhammad Ali – ganske mye felles historisk bakgrunn.

Fra oldtiden hadde den nordlige delen av Sudan nær forbindelse nordover til Egypt, og det er denne delen av Sudans eldste historie som er best dokumentert. Sudans eldste historie er nært knyttet til Nilen og de frodige områdene langs elven. I dagens Sør-Sudan danner Nilvassdraget et stort sumpområde kalt Sudd. Dette var helt til nyere tid en barriere mot ekspansjon nordfra. Dette bidrog til at den selvstendige staten Sør-Sudan ikke kom under innflytelse av verken Det gamle Egypt, de kusjittiske statene, det kristne Nubia eller det islamske kalifatet.

Hovedperiodene av den eldre historien til det nordlige Sudan er også beskrevet i artikkelen Nubias historie.

Etter kollapsen til det meroitiske kongedømmet tok minst tre nye kongedømmer over makten i Sudan. Nobadia mellom den første og den tredje Nilkatarakten; Makuria mellom den tredje katarakten og regionen rundt elven Atbara; og Alwa sør for Atbara. Disse kongedømmene var kristne med særtrekk fra den koptiske og den bysantiske kristendommen. Gammelt nubisk, gresk, koptisk og arabisk ble alle brukt i disse flerspråklige statene. Deres makt varte i nesten 1000 år, i noen tilfeller enda lenger.

Bruken av arabisk er knyttet til kontaktene med kalifatet i Egypt, hvorfra arabisktalende befolkning flyttet til Sudan og bosatt seg blant nubiere, særlig i Nedre Nubia. Gradvis ble det arabiske språket mer populært, og nubiere selv valgte arabiske navn for barna sine. Arabiseringen ser derfor ut som en prosess som begynte tidligere enn, og uavhengig av, islamiseringen av Nubia.

Den kristne middelalderen konsentrerer seg langs Nilen. Veldig lite er kjent om denne perioden fra både øst og vest for Nilen, selv om makuritisk aktivitet har blitt oppdaget i Kordofan.

Fra slutten av 600-tallet tiltok den arabiske innvandringen også til Sudan, og islam fikk økende innflytelse. Sammenstøt mellom arabere og nubiere var hyppige, og press fra kalifatet førte til at kongen av Makuria måtte inngå en freds- og handelsavtale (kjent som baqt) med muslimene.

Etter de første kontaktene, krig og avtalen i det 6. århundret fulgte en periode med relativ fred som kulminerte i perioden til Fatimidene (969-1169 evt.). Likevel, da Ayyubidene erobret Egypt, valgte de en mer aggressiv politikk mot naboen i sør og angrep Nubia i 1169/70 evt.

Etter at mamelukkene etablerte kontroll over Egypt i 1250, ble nye ekspedisjoner sendt mot Makuria, som ble kastet ut i kaos til en muslimsk konge satt på tronen i Gamle Dongola i 1317 evt. Bare små deler av Makuria og Alwa i sørøst fortsatte å være kristne etter denne perioden og opp mot 1500-tallet.

Den eneste staten som tok over makten etter det makuritiske kongedømmets kollaps var Det osmanske riket. På øyen Sai finnes ruiner av det sørligste fortet til osmanere. Sør for den tredje katarakten var landet under kontroll av Funj-sultanatet.

Høydepunktet for Funj-dynastiet var på midten av 1600-tallet, da riket strakk seg inn i Kordofan og underla seg blant annet Takali-kongedømmet. Funj falt sammen da Egypt tok hovedstaden Sennar i 1821. Det var Muhammad Ali Pasja som tilhørte den osmanske verden og hæren hans som erobret Funj.

I det vestlige Sudan vokste Fur-sultanatet frem på 1700-tallet; beliggende øst for Wadai, et rivaliserende sultanat innenfor Kayra-dynastiet, etablert i 1445. Fur (senere Darfur), med hovedsete ved Marra-fjellene og navn fra områdets opprinnelige befolkning (fur), ble et økonomisk og kulturelt senter basert på karavanehandel.

Arabiseringen og islamiseringen spredde seg også til det østlige Sudan, i mindre grad til de vanskeligere tilgjengelige sørlige deler.

Nord-Sudan ble fra 1820 erobret av det osmanske Egypt. I 1821 ble Funj erobret og sultanen av Darfur overga seg. Det nilotiske Sudan, fra Nubia til Etiopia og til Darfur, ble innlemmet i det egyptiske riket under den ekspansive Muhammad Ali. Mange av de mindre statene ble oppløst, og et sentralisert styre ble utøvd fra Khartoum, som ble utviklet som administrativ hovedstad.

De østlige delene, med Kassala og Suakin, ble underlagt Khartoum i 1840, Equatoria i 1871, Bahr al-Ghazal i 1873, Darfur i 1874. Utstrakt lokal motstand ble slått ned med militær overmakt. Med britisk støtte ble egyptisk hegemoni gradvis etablert også over Sør-Sudan, og den egyptiske erobringen medførte at Sudan mot slutten av 1800-tallet for første gang var samlet til en moderne statsenhet.

Fra 1877 ble Charles George Gordon generalguvernør i Sudan. Hans reformer møtte motstand og svekket dermed sentralmakten. Da det i 1881 brøt ut opprør mot det egyptiske overherredømmet, overtok den religiøse leder Muhammad Ahmad ibn Abdallah, mahdien, makten. For en tid styrte mahdien en islamsk stat. Mahdiens styrker slo en egyptisk hær i 1883, og Sudan var tapt for Egypt.

Gordon vendte tilbake som generalguvernør i 1884 og ble drept av mahdiens tropper året etter, da mahdistene inntok Khartoum. Den nye mahdi, Khalifah Abdallah, tok kontroll over Darfur i vest og slo en etiopisk styrke i øst. Fremmarsjen i sør ble stanset av styrker fra fristaten Kongo (senere Belgisk Kongo). Deretter ble mahdiens hær slått av en egyptisk og britisk styrke, ledet av general Horatio Kitchener, i slaget ved Omdurman i september 1898. Derved var Sudan gjenerobret.

I erobringen møtte de egyptisk-britiske ekspedisjonene motstand fra slavehandlere, som i deler av Sudan hadde utstrakt makt, og i praksis styrte store områder. Kampen for avskaffing av slaveriet var del av britenes motiv for å støtte den egyptiske koloniseringen. Egypts motiv var å styrke sin regionale posisjon, politisk og økonomisk. Til den økonomiske innflytelsen hørte etablering av moderne jordbruk og kommunikasjon, ikke minst for å åpne Sør-Sudan for handel, blant annet av elfenben og slaver.

Storbritannias interesse for Sudan var knyttet til ønsket om kontroll over Nilen – og frykt for at andre kolonimakter skulle etablere seg der. En diplomatisk konfrontasjon, den såkalte Fashoda-krisen, inntrådte 1898, og truet med krig mellom Frankrike og Storbritannia. Fra 1899 ble Sudan styrt i fellesskap av Egypt og Storbritannia, som et kondominat, frem til selvstendigheten i 1956, men med Storbritannia som den dominerende part. En generalguvernør ble utnevnt av kediven av Egypt, men utvalgt av den britiske regjering.

Nord-Sudan aksepterte det egyptisk-britiske herredømmet raskere enn Sør-Sudan, hvor det var større og mer aktiv motstand. Men politisk motstand, i form av sudanesisk nasjonalisme, vokste først fram i nord, etter første verdenskrig. Et opprør ledet av utdannede sudanere i nord ble slått ned i 1924.

Det ble dannet flere politiske grupper som søkte selvstendighet, først Graduates' General Congress, som fikk avslag fra de britiske myndighetene på å bli offisielt talerør for sudanerne. En splittelse her førte til etableringen av Ummah-partiet, som ble en pådriver for selvstendighet i samarbeid med britene.

Presset for selvstendighet førte i 1940-årene til at en lovgivende forsamling ble opprettet i 1948. Denne etterfulgte et styringsråd, som først ble opprettet kun med deltakelse fra nord, fra 1947 med representanter fra sør. Egypt reagerte i 1951 på opprettelsen av en lovgivende forsamling med å si opp den anglo-egyptiske traktaten av 1936, og erklærte unilateralt egyptiske styre over Sudan. Denne holdningen endret seg med revolusjonen i Egypt i 1952, hvoretter de nye makthaverne erklærte seg villige til å innrømme Sudan retten til selvstyre.

En ny anglo-egyptisk avtale i 1953 ga Sudan indre selvstyre i tre år, med tilbaketrekking av alle egyptiske og britiske styrker. De første valgene ble holdt i 1953, vunnet av National Unionist Party (NUP) med dets leder, Ismail al-Azhari, som Sudans første statsminister. NUP hadde gått til valg på enhet med Egypt – i motsetning til Ummah-partiet – og ble støttet av Egypt. Al-Azhari dannet regjering i 1954, også med representanter fra sør, hvor misnøyen i 1955 førte til at en gruppe soldater gikk til opprør; opprøret ble raskt slått ned.

Sudan ble selvstendig 1. januar 1956. I 1958 tok hærsjefen, general Ibrahim Abboud, makten i et militærkupp, og etablerte et militært råd for å styre landet; politiske partier ble oppløst. Han ble selv tvunget til å gå av etter et sivilt opprør i 1964.

De påfølgende valgene i 1965 ble vunnet av Ummah-partiet, og en koalisjonsregjering ble dannet, uten at det lyktes å etablere politisk stabilitet i nord, eller fred i sør. I 1969 grep de militære på nytt makten under ledelse av oberst Jaafar Mohammed al-Nimeiri. Han innførte et radikalt styre i landet; banker og deler av næringslivet ble nasjonalisert, og et sosialistisk, statsbærende parti, Sudanese Socialist Union (SSU), dannet.

Nimeiri slo ned et kommuniststøttet kupp sommeren 1971, og ble samme år valgt til president – uten motkandidat. I Sør-Sudan ble Sudan African National Union (SANU) etablert 1962. Partiet krevde føderalt styresett, subsidiært selvstendighet; støttet av væpnet motstand.

Motstanden mot regjeringen i Khartoum var betydelig også i nord, både mot Abboud og Nimeiri. Opposisjonen mot Nimeiris styre arbeidet i eksil, der den til ulike tider fikk støtte fra blant annet Libya, Irak, Saudi-Arabia og Etiopia.

På 1980-tallet fortsatte innflytelsen til konservative islamske krefter å gjøre seg gjeldende, blant annet påvirket av Det muslimske brorskap. Motstanden mot Nimeiris regime i sør økte etter at han i 1983 innførte sharia, islamsk lov, påskyndet av islamistenes innflytelse også i det militære. Borgerkrigen i Sør-Sudan brøt ut på ny i 1983, mye som følge av misnøye med Nimeiris regime.

Regimet i Khartoum svarte med en militær kampanje rettet særlig mot sivilbefolkningen, ved å ødelegge avlinger, forhindre matforsyninger, og fordrive folk fra sine hjem – med utstrakt nød i Sør-Sudan og omfattende internasjonal fordømmelse som følge.

I 1984 tillot presidenten flere tusen etiopiske jøder å bli evakuert til Israel. Samarbeidet med Israel svekket Nimeiris stilling ytterligere, og han ble avsatt i 1985. Etter en overgangsregjering ledet av forsvarssjef Abdel Rahman Swar ad-Dahab ble det avholdt parlamentsvalg i 1986, vunnet av tidligere statsminister Sadiq al-Mahdis Ummah-parti.

Al-Mahdi forsøkte å finne en fredelig løsning på krigen i Sør-Sudan, noe som mislyktes på grunn av motstand fra hans regjeringspartner Hassan al-Turabi og dennes National Islamic Front (NIF). Da al-Mahdi ble avsatt i et militærkupp i 1989, ledet av brigader Omar Hassan Ahmad al-Bashir, fikk al-Turabi økt innflytelse og ble i 1990-årene ansett som Sudans reelle leder. Derved hadde den fundamentalistiske islamistiske opposisjonen vunnet frem og fått politisk makt. Al-Bashir satt med styret i Sudan i 30 år og ble avsatt i april 2019.

• Sudans samtidshistorie
• Sudans politiske system
• Økonomi og næringsliv i Sudan
• Sør-Sudans historie