Stuoragurraforkastningen

Stuoragurraforkastningen er en 90 kilometer lang forkastning i Masi på Finnmarksvidda. Det er Norges største aktive forkastning og er en del av et større system av aktive forkastninger som finnes på Finnmarksvidda, i Nord-Sverige og inn i Nord-Finland.

I detalj består Stuoragurraforkastningen av flere segmenter som sammen danner en forkastningssone eller et forkastningskompleks. Disse er kartlagt ved bruk av geofysiske metoder, først og fremst magnetiske anomalikart. Det er vanskelig å si hvor gammel forkastningssonen er, men flere steder langs sonen kan det observeres forkastningsskrenter med opptil syv meters høydeforskjell. Disse skrentene er dannet av forkastningsbevegelser som forskyver lag avsatt under og etter nedsmeltingen av innlandsisen for rundt 9300 år siden.

Norges geologiske undersøkelse har gravd grøfter gjennom flere av skrentene. Observasjoner derfra viser at den siste bevegelsen deformerer torv med organiske rester som er datert ved C-14-metoden til å være bare noen få hundre år gammel. Stuoragurraforkastningen er dermed en aktiv forkastning hvor en kan vente flere jordskjelv i fremtiden.

Forkastningen heller mot sørøst og er en reversforkastning, dannet ved sammenpressning i nordvest-sørøstlig retning. Maksimal forskyvning er rundt ni meter. Dersom hele denne forskyvningen ble til ved ett jordskjelv, så må skjelvet ha målt nærmere syv på Richters skala. Om forskyvningen er et resultat av flere skjelv vil hvert skjelv ha vært mindre. I tillegg til skrenter ser en mange spor etter utrasning av løsmasser og blokker langs skrentene, relatert til jordskjelv langs forkastningen. Forkastninger som forskyver jordoverflaten på denne måten er vanligvis forbundet med moderat til stor styrke,

Et jordskjelv i området i oktober 1995 hadde styrke 3,0 på Richters skala, og i januar 1996 kom det et nytt, med styrke 4,2. Jordskjelvene har skapt frykt for at den høye betongdammen i Altadalen kunne bli påvirket. Altadammen er bygd for å tåle påkjenninger helt opp til styrke mellom fem og seks på Richters skala; som er 30 ganger større belastning enn ved skjelvet i 1996.

Årsaken til forkastningsaktiviteten er ikke forstått, men den gravitative effekten av den relativt høytliggende midtatlantiske ryggen («ridge push») bidrar med en nordvest-sørøstlig kompressiv spenning som passer med Stuoragurraforkastningens orientering og bevegelse. Landhevning etter siste istid er en annen faktor som kan virke inn, spesielt i perioden like etter deglasiasjonen.