Struves meridianbue

Hensikten med arbeidet var å få et grunnlag for å bestemme jordens størrelse og form (se geodetisk datum og jordellipsoide).

Ved å utføre målinger i en kjede av trekanter fra sør til nord langs en meridian kan man beregne lengden av en buegrad. I tillegg må man finne den astronomiske breddegradsforskjellen mellom begge endepunktene av trekantkjeden ut fra nøyaktige bestemmelser mot bestemte stjerner.

Slike astronomiske observasjoner ble utført i 13 av punktene, deriblant Fuglenes. Måledata fra de forskjellige stedene gjorde det mulig å beregne jordens flattrykning og ekvatorradius. Jordens krumning er stor når lengden av en buegrad er kort, og omvendt. Struves målinger viste at en bue som tilsvarte én meridiangrad var 359 meter kortere ved Svartehavet enn ved Nordishavet. Man benyttet også minste kvadraters metode for å beregne dimensjonene til en referanseellipsoide på grunnlag av gradmålingene.

Resultatet fra prosjektet har gitt et vesentlig bidrag til internasjonal geodetisk forskning, og de fleste land i Vest-Europa har brukt resultatene fra målingene som en viktig del av grunnlaget for kart og oppmåling helt til siste del av forrige århundre.

Norge ble først trukket for fullt inn i prosjektet i 1845, under administrativ ledelse av Christopher Hansteen, som både var leder av Christiania Observatorium og direktør for Norges Geografiske Oppmåling. Feltarbeidene i Finnmark ble ledet av offiserene Fredrik L. Klouman og Christopher A. B. Lundh.

I 1854 ble det reist monumenter i gradmålingsrekkens sørligste og nordligste endepunkt. Begge eksisterer i dag. Monumentet på Fuglenes i Hammerfest er tegnet av Wilhelm von Hanno.

Struves meridianbue med de 34 observasjonspunktene som fremdeles er bevart, ble i 2005 innskrevet på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv.

Fire av punktene ligger i Norge:

• Meridianstøtten på Fuglenes, som representerer det nordligste punkt i meridianbuenettet. Samtidig ble det foretatt astronomiske observasjoner her.
• Fjelltoppen Unna Ráipásaš (Lille-Raipas) i Alta. Dette representerer ekspansjonsnettet og oppskaleringen ut fra basis, for å få inn en målestokk mellom målepunktene.
• Luvddiidčohkka i Kautokeino. Dette representerer hovednettets møte med ekspansjonsnettet, slik at en kunne beregne avstandene mellom hovedmålepunktene.
• Bealjášvárri/Muvravárri i Kautokeino. Dette er det målepunktet som tar meridianbuenettet ut av Norge og inn Finland.

Fra UNESCO ble det påpekt at dette er første gang et vitenskapelig verk har kommet med på denne listen, samtidig som det er første gang mer enn to nasjoner har gått sammen om å ta vare på en slik verdensarv.

• meridian
• gradmåling
• Friedrich Georg Wilhelm Struve

• Om Struves meridianbue på Norges verdensarv
• Besøksinformasjon