Stephen Greenblatt, amerikansk litteraturviter og professor ved Harvard-universitetet. Greenblatt har renessansen, og da spesielt William Shakespeares liv og forfatterskap, som hovedfelt. Han er en ledende eksponent for nyhistorismen, en litteraturteoretisk retning hvor man legger vekt på at diktverkets form og innhold oppstår i dialog med omkringliggende historiske, kulturelle og politiske forhold.                .

Greenblatt vokste opp i Newton, Massachusetts, i en familie med blant annet litauisk-jødiske aner. Han tok doktorgraden ved Yale-universitetet i 1969 med avhandlingen Sir Walter Raleigh: The Renaissance Man and His Roles (1973).

Greenblatts mest nyskapende periode fant sted da han var ansatt ved Berkeley-universitetet, hvor han ble professor i 1979. Der var han med på å grunnlegge tidsskriftet Representations, hvor nyhistorismen først ble utviklet.

Med monografien Renaissance Self-Fashioning: From More to Shakespeare (1980) kom det store gjennombruddet. Her studerer han viktige engelske renessanseforfattere som Thomas More, Thomas Wyatt, Edmund Spenser, Christopher Marlowe og William Shakespeare. Noe som kjennetegner denne litteraturen, er at den medvirker til en dypere forståelse av selvet. Greenblatts bidrag er at han viser hvordan iscenesettelsen av en identitet skjer i forhold til og i opposisjon til kollektive strukturer.

Utover på 1980- og 1990-tallet konsoliderte Greenblatt sin posisjon som en toneangivende litteraturviter. I Shakespearean Negotiations: The Circulation of Social Energy in Renaissance England (1987) er fokuset på hvordan Shakespeares skuespill, og renessanseteateret som institusjon, gikk i dialog med samtidens viktigste diskurser om kjønnsroller, religiøse ritualer og politiske maktstrukturer. Tekstene som er samlet i Learning to Curse: Essays in Early Modern Culture (1990) spenner fra 1976 til 1990, og demonstrerer Greenblatts karakteristiske måte å koble litterære verker med tilsynelatende urelaterte anekdoter fra verkenes samtid. Samlingen inneholder også mer teoretisk anlagte essays, som posisjonerer seg i forhold til for eksempel psykonanalyse og marxisme. I Marvelous Possessions (1991) analyserer Greenblatt reiseskildringene til renessanseforfattere som John de Mandeville, Kristoffer Columbus og Bernal Diaz, fortrinnsvis knyttet til oppdagelsen av Amerika. Et hovedfokus her er hvordan kulturelt utenforskap viser seg gjennom maktmekanismer av språklig, estetisk og politisk art.

Selv om Greenblatt også har brukt begreper som kulturell poetikk og kulturell mobilitet som fellesnevnere for sitt eget arbeid, blir han oftest identifisert som nyhistorist. I teoriverket Practicing New Historicism (2000), forfattet sammen med Catherine Gallagher, oppsummerer han viktige nyhistoriske standpunkter. Det fremheves at retningen først og fremst er en tekstlig praksis, og ikke en dogmatisk teori. Nyhistorikernes gjeninnføring av historiske innfallsvinkler kan forstås som en reaksjon mot nykritikken, en litteraturvitenskapelig retning hvor teksten blir forstått som løsrevet fra historiske kontekster. Men nyhistorikerne ønsker ikke å vende tilbake til en tradisjonell empirisme. De utfordrer regjerende historiefortellinger ved å fremheve alternative og fragmentariske narrativer.

Greenblatt ble professor ved Harvard-universitetet i 1997, og har i ettertid hatt viktige verv som overordnet redaktør av forlaget Nortons antologi over engelsk litteratur og samlede Shakespeare-utgave, samt president for Modern Language Association (i 2002). I Hamlet in Purgatory (2001) undersøkte han spøkelsesmotivet i Shakespeares skuespill Hamlet i lys av samtidens teologiske stridigheter mellom protestantisme og katolisisme, og debatter om skjærsildens status.

Med Will in the World: How Shakespeare Became Shakespeare (2004), fridde Greenblatt til et bredere publikum. Verket fortsetter hans tidligere utforsking av forholdet mellom litteratur og historisk kontekst – men her rekonstruerer han også mulige sammenhenger mellom Shakespeares verker og liv på en mer kreativ måte.

Shakespeare’s Freedom (2010) er basert på Greenblatts Adorno-forelesninger ved Goethe-universitetet i Frankfurt. Her utforsker han forholdet mellom frihet og tvang i Shakespeares forfatterskap, eksemplifisert gjennom detaljerte utlegninger av motiver knyttet til skjønnhet, hat, politisk makt og litterær autonomi. I 2011 ga Greenblatt ut boka The Swerve: How the World Became Modern, som ble tildelt både National Book Award og Pulitzer-prisen. Som mye av hans tidligere produksjon, fokuserer verket på overgangen fra et religiøst til et sekulært verdensbilde, samt litteraturens forhold til omverdenen. I likhet med Will in the World, har imidlertid denne utgivelsen fått en blandet mottagelse, på grunn av en kollisjon mellom vitenskapelig grundighet og en bredt anlagt formidlingstrang.

Greenblatt ble tildelt Holbergprisen 2016.

  • Mark Robson, Stephen Greenblatt, 2008
  • Jürgen Pieters, Moments of Negotiation: The New Historicism of Stephen Greenblatt, 2001
  • Jørgen Lorentzen, «Nyhistorismens tvisynte far: Samtale med Stephen Greenblatt», i Samtiden, nr. 6, 1994
  • H. Aram Veeser (red.), The New Historicism, 1989
  • John Brannigan, New Historicism and Cultural Materialism, 1998
  • Brook Thomas, The New Historicism and Other Old-Fashioned Topics, 1993

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.