Statfjord A-brannen

Sommeren 1977 ble Statfjord A ble plassert på Statfjordfeltet. Oljeselskapet Mobil var operatør og og stod ansvarlig for feltutbyggingen. I perioden frem til produksjonsstart 24. november 1979 foregikk det et stort oppkoblingsarbeid under hardt tidspress. Ulike faggrupper fra inn og utland var involvert med å ferdigstille plattformen til produksjon. På det meste var det over tusen arbeidere om bord.

Plattformen sto på 140 meters havdyp og havbunnen var 170 meter under nederste dekk. Plattformdekket var et integrert produksjonsanlegg og boligkvarteret som hvilte på tre betongskaft. Hvert skaft hadde en indre diameter på 18 meter og 12 meter i toppen. To av skaftene var beregnet til oljeboring og oljeproduksjon, mens det tredje serviceskaftet, hvor ulykken inntraff, var fylt med maskiner, pumper og utstyr.

Skaftet var delt inn i 13 nivå med et leiderlignende trappesystem. Ingen trapp gikk helt fra bunn til topp og trappenedgangene mellom hvert dekk var adskilt med gasstette dører. Det var også flere heiser i skaftet. To heiser førte ned til 80 meters høyde over havbunnen. En heis gikk videre ned til 55 meter. Her lå lå kontrollrommet med styringsmuligheter for maskiner, pumper, ventilasjon og annet utstyr som ble operert i skaftet. Dette kontrollsenteret var midlertidig og skulle nedlegges når Statfjord A innledet boring og produksjon i 1979. All styring av virksomheten ville da skje fra hoveddekk. Derifra gikk deten heis ned til et dekk noen få meter over betongsålen helt i bunnen.

Under det nederste dekket i skaftet, 9,5 meter over havbunnen, var det plassert en betongsylinder. Den ble kalt mini-celle og inneholdt to dekk med forskjellige pumper, og det som ble kalt et ringrom. På den ene siden av ringrommet var det en oljefelle eller sumptank som fanget opp væske fra nivåene over. Før brannen var det kjent at det var en oljehinne på overflaten i ringrommet. Vannflaten i ringrommet var omtrent to meter unna 49 metersdekket som det ble arbeidet på. For å hindre at det under sveisearbeid og skjærebrenning oppstod brann i det som lå og fløt i overflaten ble det dekket til med brannslokningsskum.

I dagene forut for dødsbrannen var man kjent med at det hadde vært dieselsøl og små tilløp til brann i oljelaget i ringrommet. Det hadde oppstått ild i hansker og filler og annet som var mistet ned.

Under oppkoblingsarbeidet hendte det ofte at brannalarmen gikk på Statfjord A. Det skjedde på nesten hvert skift. Noen ganger ble alarm utløst av varmt arbeid, men det hendte også at små branner oppsto, uten noen store følger. Brannene var vesentlig utløst av gnister fra sveising eller skjærebrenning.De som arbeidet var derfor vant til at brannalarmer slo ut uten at det var noe alvorlig.

Det automatiske brannvarslingsanlegget i skaftet var koblet ut fordi røyk og gnistrer fra arbeidet til stadighet utløste brannalarm. Imidlertid var det installert manuelle brannvarslere i skaftet. I tillegg var det midlertidige kontrollrommet bemannet 24 timer i døgnet, og vedkommende operatør tjenestegjorde også som brannvakt. Ved ildsfarlig arbeid skulle det i tillegg være enda en ekstra brannvakt ved arbeidsstedet.

Den siste lørdagskvelden i februar arbeidet fire mann i skaftet. På grunn av arbeid som skulle utføres var deler av 49 metersdekket, som bestod av metallrister, fjernet. Arbeiderne holdt på å modifisere fundamenteringen til spylevannspumpene og sto derfor på et midlertidig stillas av treplanker og finerplater, mens de utførte skjærebrenning, sliping og sveising en meter under dekket. En femte arbeider befant seg i kontrollrommet på 55 metersdekket og skulle overvåke arbeidsoperasjonen og var brannvakt.

En arbeider som brukte skaftet til å trene, hadde løpt opp og ned skaftet i rundt femten minutter før brannen startet. På veien ned og opp hadde han passert de som arbeidet. Alt virket normalt, men da han tok en ny treningsrunde møtte han røyk på vei ned. Han prøvde å fortsette, men måtte snu. På vei oppover utløste han brannalarmen på 128 meter. Klokken var da 21.35. Etter et minutt ble det varslet om brann i serviceskaftet over høyttaleranlegget. Straks brannalarmen gikk ble all lufttilførsel til skaftet stengt av. Det var ren rutinemessig operasjon for å gjøre det lettere å slukke brannen og hindre spredning. For arbeiderne som var innestengt gjorde dette mangelen på oksygen prekær.

Klokken 21.38 ble det på grunn av røyk utløst alarm på kjellerdekket. Røyken hadde spredd seg gjennom avtrekkskanalen fra skaftet. Den første innsatsen på brannstedet ble hemmet ved at man fikk to alarmer nesten samtidig. Inntil det var avklart at man hadde et brannsted måtte innsatsen spres på to steder.

Brannmannskapene som forsøkte å gå ned i skaftet måtte snu på grunn av varme og røyk. En time og femten minutter etter at brannen ble varslet, klokken 22.50, ble sprinkleranlegget åpnet. Anlegget fungerte på 49 meters nivå, men ikke på 55 meters nivå. Brannmannskapet klarte først å ta seg ned i skaftet etter at anlegget hadde virket i 20 minutter. To omkomne ble funnet i heisen som hadde stoppet mellom 55 meters- og 61 metersdekket, og en omkommet som hadde vært brannvakt ble funnet på dekket. På dekket utenfor kontrollrommet lå enda en omkommet og ytterligere en inne i kontrollrommet. Begge disse hadde fungert som kontrollromsoperatører. En av de omkomne hadde på seg en pustemaske. Alle de omkomne var dekket av sot, men ingen av dem var forbrente.

Mellom 49 meters- og 61 metersdekket hadde både heissjakten og trappene vært åpne. Dette ga fri passasje for røyk og flammer og umuliggjorde evakuering. Brennende kabelisolasjon førte med seg giftige gasser og alt ble dekket med et tykt lag av sot. De brannslangene som var installert hadde vært avstengt og heisen stoppet, sannsynligvis fordi fotoceller og sensorer som regulerte den ble dekket med sot.

Mest sannsynlig ble brannen utløst av at dieseloljen i ringrommet ble antent. Det kan ha skjedd ved en acetylenbrann, forårsaket av en lekkasje av acetylen som følge av skjærebrenning, sveising eller ved at et varmt metallstykke falt ned på treverket og brant gjennom acetylen- eller oksygenslangen. Acetylflammen må så ha antent dieselolje som lå og fløt under trebordene som arbeiderne brukte som stillas. Arbeiderne var fanget i en dødsfelle. Obduksjonsrapporten etter ulykken viste at de fem omkomne døde av en kombinasjon av kulloksidforgiftning og surstoffmangel.

Evalueringen av ulykken konkluderte med at det var mangler ved beredskapen, brannvarsling og utstyr som ble brukt til brannslokking. Plattformen hadde tre brannslukkingslag som hver var på 12 personer. Kun halvparten av disse ble varslet, en del var ikke på plattformen og noen var på sine lugarer.

Skaftet hadde fått installert sprinkleranlegg på flere nivåer, men dette var ikke ferdigstilt og klargjort for bruk.

Politiet påbegynte etterforskningen neste morgen sammen med representanter fra Oljedirektoratet. Etter anmodning fra Oljedirektoratet nedsatte Mobil en komité for å granske ulykken.

Granskingskommisjonen avdekket flere alvorlige feil og mangler. Det viste seg at det i strid med forskrifter var benyttet brennbare kabler. Dieseloljen som ble antent, hadde i lengre tid vært synlig uten at noen hadde reagert. Oljedirektoratet hadde også ved flere anledninger påpekt at at man ikke måtte bruke trematerialer til stillaser inne i skaftet. Disse påpekningene var ikke blitt fulgt opp.

Kommisjonen avdekket også flere svakheter i brannberedskapsorganisasjonen. Det ble konkludert med at prosedyren rundt utkommandering av brannmannskap var for dårlig og for lite innøvd og fastslått at brannslukningsutstyr ikke var på plass, at utstyret ikke fungerte slik det skulle, at rutiner ikke var fulgt og at man i strid med retningslinjene hadde unnlatt å varsle hovedredningssentralen på Sola om ulykken.

Det ble utferdiget forelegg mot oljeselskapet Mobil for overtredelser av lov om arbeidervern og arbeidsmiljø i henhold til arbeidsmiljøloven. Riksadvokaten fastslo at operatørselskapet arbeidsledelse hadde brutt med arbeidsmiljølovens intensjoner og bestemmelser og dermed var medvirkende årsak til ulykken.

Det var første gang et selskap ble dømt etter arbeidsmiljøloven. Det nye i loven som trådte i kraft i 1977 var at påtalemyndigheten bare måtte bevise et objektivt ansvar og trengte ikke bevise personlige lovbrudd for å dømme et selskap. Mobil ble dømt etter § 8 punkt 1 og § 14, punkt I, og påtalemyndighetene ila Mobil som operatør en bot på 1 million kroner. Dette var den største boten til da ilagt i Norge. Overtredelsene gjaldt krav om innretting av en sikker arbeidsplass for arbeidstakerne og dels forsømmelse med hensyn til informasjon og instruks av arbeidstakerne om de særlige faremomenter som var forbundet med arbeidet i utstyrsskaftet.

Mobil brukte noe tid på å bestemme seg for hva de skulle gjøre med boten. Mobil godtok boten og valgte å betale boten selv, uten å fordele den på de andre rettighetshaverne på Statfjord.

I 1980 ga Mobil også billighetserstatning til to av enkene med henholdsvis ett og to barn hver, som mistet sine forsørgere i brannen. De fikk hver utbetalt over en halv million kroner i erstatning fra Mobil og forsikringsselskaper. I tillegg fikk foreldrene til en annen av de omkomne 10.000 kroner i erstatning av Mobil. Alle disse tre var fagorganisert i LO. Det var LO som på vegne av de etterlatte kjørte saken. Familiene til de to siste fikk ingenting.

Operatørselskapet Mobil benyttet forskjellige entreprenører til de forskjellige arbeidsoppgavene som skulle utføres under byggingen av Statfjord A. Hovedentreprenøren for byggearbeidet var Brownaker Offshore A/S. Fire av de omkomne var i arbeid for forskjellige selskaper, men engasjert av Brownaker. Den femte var ansatt i Mobil og var brannvakt i kontrollrommet.

• Norsk oljehistorie
• Sikkerhet og beredskap på norsk sokkel
• Alexander L. Kiellandulykken
• Alfa-plattform-ulykken
• Piper Alpha-ulykken

• Nilsen, Bjørn og Eggen, Bernt (1979): Det brutale oljeeventyret. Forlaget Oktober A/S.
• Oljedirektoratat (1978) Årsberetning.
• Ryggvik, Helge, Smith-Solbakken, Marie (1997): Norsk oljehistorie Bind 3: Blod, svette og olje. Ad notam Gyldendal, Oslo.
• Smith-Solbakken, Marie: (1997) Oljearbeiderkulturen Historien om cowboyer og rebeller. Historisk institutt, HF-fakultetet, NTNU, Trondheim.

• Norsk oljemuseum: Industriminne Statfjord