Strålevernet fører tilsyn med alle strålekilder innen medisin, industri og forskning. Det gjelder blant annet Kjellerreaktoren.

Kjellerreaktoren Statens strålevern. Gjengitt med tillatelse

Statens strålevern er norsk fagmyndighet på strålevern og atomsikkerhet. Strålevernet er direkte underlagt Helse- og omsorgsdepartementet, men vil fra 1. januar 2016 bli en etat underlagt Helsedirektoratet. Statens strålevern fører tilsyn med bruk av strålekilder innen medisin, industri og forskning. Strålevernet har i tillegg ansvar for å overvåke naturlig og kunstig stråling i natur og arbeidsmiljø, og spiller en sentral rolle i den norske atomberedskapen.

Ole Harbitz er direktør siden 1992.

Dagens Statens strålevern ble dannet ved sammenslåingen av Statens institutt for strålehygiene og Statens atomtilsyn i 1993. Statens institutt for strålehygiene ble opprettet i 1939 under navnet Statens fysiske kontrollaboratorium. I 1954 skiftet de navn til Statens radiologisk-fysiske laboratorium og i 1964 til Statens institutt for strålehygiene. Statens atomtilsyn ble etablert i 1974 for å holde tilsyn med norske kjernekraftverk.

Strålevernet gir råd om solbeskyttelse for å forebygge negative effekter av UV-stråling. Ett av rådene er at små barn alltid bør ha på seg hatt når de er ute i solen.

Solbeskyttelse av Bjørn Johnsen/Statens strålevern. Gjengitt med tillatelse

Strålevernet overvåker nivået av radioaktivt cesium i beitevekster. Evnen til å ta opp og lagre cesium varierer mellom vekstene. Sopp tar opp mer radioaktivitet enn planter. Multer har større evne til å ta opp cesium enn blåbær. 

Sopp av Håvard Thørring/Statens strålevern. Gjengitt med tillatelse

Statens stråleverns hovedvirksomhet kan deles inn i tilsyn, beredskap, overvåkning og kunnskapsarbeid. Tilsynet kan deles inn i stråling til medisinsk og ikke-medisinsk bruk. Medisinsk bruk omfatter bruk av stråling til behandling og diagnostikk, mens ikke-medisinsk bruk omfatter all bruk av ioniserende stråling i industri og forskning, inkludert tilsyn med sikkerheten ved Norges to forskningsreaktorer på Kjeller ved Lillestrøm og i Halden, samt avfallsdeponiet i Himdalen i Akershus.

Statens strålevern leder, og har sekretariat og operasjonslokale for, den nasjonale atomberedskapen. Atomberedskapen omfatter en rekke tiltak som settes i verk om det oppdages store utslipp av radioaktivitet i Norge.

Strålevernet overvåker naturlig og kunstig stråling i natur, arbeidsmiljø og boliger. Dette omfatter blant annet overvåkning av radioaktivitet i mat og husdyr, radon i boliger og å drifte persondosimetritjenesten. Det skal også bidra til å øke kunnskapen om forekomst, risiko og effekt av stråling. Strålevernet drifter det norske standardlaboratorium for måling av stråledoser og radioaktivitet.

I tillegg til arbeid med ioniserende stråling, er Statens strålevern ansvarlig myndighet for stråling fra solarier, regulerer bruk av optisk stråling og arbeider med å forebygge negative effekter av UV-stråling. Strålevernet tilser også at ingen utsettes for helseskadelig eksponering fra basestasjoner for mobilnettverk, trådløse nettverk eller elektromagnetiske felter fra høyspentanlegg. Strålevernet bidrar i en rekke nasjonale og internasjonale forskningsprosjekter og skal bidra til å øke kunnskapen om alle typer stråling.

Strålevern og atomsikkerhet er områder som preges av internasjonalt samarbeid, og Statens strålevern deltar i en rekke internasjonale forsknings- og samarbeidsprosjekter på disse områdene. I tillegg til å samarbeide tett med EU og våre naboland, arbeider Statens strålevern tett med Den internasjonale kommisjonen for strålevern (ICRP), som blant annet fastsetter anbefalte grenseverdier for befolkning og yrkesutsatte, og Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA).

Strålevernet er også deltaker i Senter for radioaktivitet, mennesker og miljø (CERAD), som er et senter for fremragende forskning.

Utstyr som måler radioaktivitet i prøver med alfa-, beta- og gammaemitterende nuklider.

Utstyr Statens strålevern. Gjengitt med tillatelse

Statens strålevern er underlagt Helse- og omsorgsdepartementet og blir fra 1. januar 2016 etat under Helsedirektoratet. Statens strålevern har egne avtaler med Utenriksdepartementet og Klima- og miljødepartementet. I tillegg skal Statens strålevern bistå alle departementer i spørsmål om strålevern og atomsikkerhet.

Statens strålevern har 122 ansatte, de fleste holder til ved hovedkontoret i Grini Næringspark på Østerås i Bærum (116 ansatte), men strålevernet har også avdelinger i Tromsø (fem ansatte) og i Svanvik i Finnmark (én ansatt). (Tall per 31.12.2014.)

Strålevernet er organisert i fire avdelinger: Avdeling strålebruk, Avdeling overvåkning og forskning, Avdeling sikkerhet, beredskap og miljø og Avdeling plan og administrasjon. I tillegg har direktøren en egen stab som innbefatter en kommunikasjonsenhet.

Den viktigste lovbestemmelsen for strålevernets virksomhet er Lov om strålevern og bruk av strålekilder. Loven gjelder enhver tilvirkning, import, eksport, transport, overdragelse, besittelse, installasjon, bruk, håndtering og avfallsdisponering av strålekilder. Loven gjelder også for aktiviteter som medfører økt grad av eksponering for naturlige strålekilder og omfatter planlegging og beredskap ved ulykker.

Lov om atomenergivirksomhet regulerer konsesjon, løyve, konstruksjon og drift av kjernefysiske anlegg. I tillegg regulerer den ansvar, erstatning og forskningsspørsmål ved atomulykker i henhold til internasjonale avtaler.

I tillegg til disse to lovene har forurensningsloven og lov om avfallshåndtering særskilte bestemmelser om radioaktivt materiale. Strålevernet har også utarbeidet en rekke forskrifter vedrørende virksomhet som innbefatter stråling.

Mammografi er en røntgenundersøkelse for å diagnostisere brystkreft. Strålevernet vurderer at fordelene ved mammografiprogrammet oppveier strålingsrisikoen. 

Mammografi Statens strålevern. Gjengitt med tillatelse

Bildene fra tannrøntgen brukes gjerne som supplement under tannlegesjekken. Ved vanlig fotografering som på bildet er strålen rettet mot kjeven. Strålefeltene er dermed små og dosene er lave. Strålevernet vurderer at man ikke trenger å bruke blyfrakk ved slik fotografering. 

Tannrøntgenapparater Statens strålevern. Gjengitt med tillatelse

Strålevernet i Norge skriver seg tilbake til en komité oppnevnt av Sosialdepartementet i 1937. Komiteen skulle utrede spørsmålet om en lov om bruk av røntgenstråler og radium, en lov som ble vedtatt året etter. Statens fysiske kontrollaboratorium ble opprettet i 1939 for å holde tilsyn og øke kunnskapen om strålevern, først og fremst blant medisinsk personale. Laboratoriet holdt til ved Rikshospitalet og ble ledet av Nelius Holthe Moxnes. Inkludert bestyreren hadde kontrollaboratoriet tre ansatte de første årene.

Røntgenloven opprettet først og fremst et tilsyn med røntgenstråler og radium til bruk i medisinsk øyemed, men det ble i lovteksten lagt opp til at også andre bruksområder kunne innlemmes i tilsynet.

Kontrollaboratoriets arbeidsoppgaver var i de første årene konsentrert rundt dosimetri og utvikling av røntgenavdelinger ved sykehusene. I tillegg til å måle og kontrollere røntgenapparater og se til at det ble gjort tilstrekkelige beskyttelsestiltak, skulle laboratoriet utvikle målemetoder og fremstille apparater til bestemmelse av strålingens kvalitative og kvantitative egenskaper. De skulle også gi råd til departementet i strålefaglige spørsmål, samt gi undervisning i medisinsk strålefysikk til radiologer og “røntgensøstre” og råd og veiledning til de radiologiske instituttene.

Det ødelagte kraftverket etter Tsjernobyl-ulykken i 1986. Bildet viser et helikopter som slipper våt sand ned på ruinen. Etter ulykken spilte Statens institutt for strålehygiene en viktig rolle i å måle og kontrollere det radioaktive nedfallet over Norge.

Tsjernobyl-ulykken av Anon. Gjengitt med tillatelse

Etter andre verdenskrig ble strålevernet, tidligere først og fremst et spesialområde innen medisinen, satt inn i en ny og større sammenheng. Utviklingen av atombomben under krigen og utviklingen innenfor kjernekraft gjorde strålevern til en viktig sak både økonomisk og storpolitisk. Samtidig økte bruken av radioaktive isotoper og annet strålefarlig materiale innen medisin, industri og forskning. Den økte eksponeringen førte også gradvis til bedre kunnskaper om farene ved langtidseksponering av radioaktiv stråling.

Samtidig som kjernefysisk energi, kjernefysiske prøvesprengninger og økt strålebruk i industri og forskning ga nye oppgaver for strålevernet, vokste også de medisinske oppgavene. På 1950-tallet var særlig økt kontroll av røntgenapparater hos landets tannleger og veterinærer i fokus.

Fra midten av 1950-tallet økte antall ansatte hos Statens radiologisk-fysiske kontrollaboratorium jevnt. Mens det i 1955 kun var fem ansatte, hadde antallet ved 50-årsjubileet i 1989 økt til 53. Laboratoriet flyttet inn i nye lokaler ved Radiumhospitalet i 1961, og dagens lokaler på Østerås i 1975.

Fra begynnelsen av 1970-årene ble man også mer oppmerksom på hverdagslige strålefarer slik som radon i boliger og potensielle farer forbundet med ikke-ioniserende stråling, i første omgang lasere og mikrobølgestråling.

Etter Tsjernobyl-ulykken i 1986 spilte Statens institutt for strålehygiene en viktig rolle i å måle og kontrollere det radioaktive nedfallet over Norge.  

Statens atomtilsyn ble opprettet 1. januar 1974 etter at Lov om atomenergivirksomhet hadde blitt vedtatt i 1972. Statens atomtilsyn sorterte fra 1974 under Industridepartementet, men ble ved opprettelsen av Olje- og energidepartementet i 1978 overført dit. Statens atomtilsyn var organisert med et styre og en rekke sakkyndige som skulle bistå styret i spesielle saker.

Statens atomtilsyns hovedoppgave var å gi konsesjon for og føre tilsyn med atomanlegg i Norge. Atomtilsynet fikk i tillegg oppgaver med å utvikle og forberede beredskap mot atomulykker samt koordinere nordisk utviklingsprogram for kjernesikkerhet. I tillegg hadde Statens atomtilsyn ansvaret for overvåkning av norsk spaltbart materiale i henhold til ikkespredningsavtalen.

Hovedformålet med opprettelsen av Statens atomtilsyn var å føre tilsyn og forberede en innføring av kjernekraft som del av den norske energiforsyningen. Utover 1970-tallet vokste imidlertid motstanden mot kjernekraftverk i Norge og planene ble i 1974 lagt på vent. Et uavhengig kjernekraftutvalg ble nedsatt for å vurdere spørsmålet. Da Stortinget behandlet utvalgets rapport i 1979, besluttet de at kraftforsyningen skulle baseres på fortsatt utbygging av vannkraft. Årsakene til at kjernekraften ble lagt til side var blant annet at Three Mile Island-ulykken i 1979 hadde ført til sterkere motstand, potensialet for fortsatt vannkraftutbygging var mer kartlagt, samtidig var det fremtidige energibehovet nedjustert mot det man så for seg på begynnelsen av 1970-tallet. I 1986 fastslo Stortinget at kjernekraft ikke var en aktuell energikilde for Norge. Statens atomtilsyns direkte tilsynsfunksjon var dermed begrenset til de to norske forskningsreaktorene på Kjeller og i Halden.

I 1992 opprettet Olje og energidepartementet en arbeidsgruppe som skulle vurdere en sammenslåing av Statens institutt for strålehygiene og Statens atomtilsyn. 

Gruppen avla sin enstemmige rapport i juni 1992. Rapporten pekte på at Statens atomtilsyn og Statens institutt for strålehygiene i stor grad hadde sammenfattende mål, men med ulike innfallsvinkler. Den pekte også på at det lille miljøet Norge hadde på dette området ville tjene på å ha ett forvaltningsorgan.

Statens institutt for strålehygiene og Statens atomtilsyn ble sammenslått til Statens strålevern fra 1. januar 1993. Det nye tilsynsorganet ble lagt direkte under det daværende Sosialdepartementet (nå Helse- og omsorgsdepartementet).

Etter sammenslåingen fortsatte ekspansjonen av Statens strålevern, fra 63 ansatte ved sammenslåingen i 1993 til dagens 122 heltids- og deltidsansatte. Denne ekspansjonen kan tilskrives en del nye oppgaver, blant annet økt samarbeid med Russland i nordområdene og økt fokus på beredskap og sikkerhet i samfunnet. I år 2000 ble det vedtatt en ny strålevernlov som erstattet den gamle røntgenloven fra 1938.

Direktører/bestyrere for Statens fysiske kontrollaboratorium (1937-1954), Statens radiologisk-fysiske laboratorium (1954-1964), Statens institutt for strålehygiene (1964-1992) og Statens strålevern (1993-):

  • Nelius Holthe Moxnes (1939-1956)
  • Kristian Koren (1956-1979)
  • John Baarli (1980-1992)
  • Ole Harbitz (1992-)

Olje- og energidepartementet. Statens tilsyn med atomsikkerhet og stråling. 1992. Fulltekstversjon hos bokhylla

Statens institutt for strålehygiene. SIS 50 år: 1939-1989. Østerås: Statens Institutt for Strålehygiene, 1989. Fulltekstversjon hos bokhylla

Stensrud, Iver Tangen. “Ioniserende stråling: Strålevern, helsefysikk og strålehygiene, fra røntgenstråler og radium til bomber og reaktorkontroll.” Masteroppgave, NTNU, 2012. Fulltekstversjon i NTNUs database Diva

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

    Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

    Du må være logget inn for å kommentere.