Stanisław Przybyszewski var en polsk forfatter som vanket mye i tysk-skandinaviske kunstnerkretser.
Han debuterte i 1892 med Zur Psychologie des Individuums, en samling studier over Chopin, Nietzsche og Ola Hansson. Senere fulgte prosadiktene Totenmesse (1893), Vigilien (1895), De profundis (1895), dramaet Das grosse Glück (1897), romanene Satans Kinder og Homo Sapiens (1895–97, trilogi) og essayer om blant annet Edvard Munch (1894) og Gustav Vigeland (1897).
I verkene fra denne tiden formulerer han, påvirket av blant annet Schopenhauer, sitt tragiske livssyn, som oppfatter kjønnsdriften som tilværelsens grunnmakt og ser kunsthistorien som en evig kamp mellom hjertet og sjelen.
Han ble i 1893 gift med Dagny Juel, og oppholdt seg en tid mye i Norge. I 1898 bosatte han seg i Polen, hvor han var redaktør av Kraków-tidsskriftet Życie, som han gjorde til det førende organ for modernismen i landet.
Etter 1900 skrev han en rekke dramaer og flere romaner.
Mine samtidige er memoarer.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.