St. Cyprian, født i Karthago, kirkefar; utdannet til retor, gikk ca. 245 over til kristendommen og ble ca. 248 biskop i Karthago. Under keiser Decius' forfølgelser flyktet han ut i ørkenen, men derfra ledet og trøstet han menigheten gjennom brev. Han grep særlig inn i tidens mest akutte kirkelige problem: hvordan man skulle stille seg overfor dem som hadde avsverget sin kristentro under forfølgelsene eller hadde oppgitt den, og som siden søkte om å bli gjenopptatt i kirken. De såkalte confessores krevde rett til å utstede «fredsbrev» for alle frafalne som søkte gjenopptagelse, mens et strengere parti fastholdt at frafalne bare kunne gjenopptas på dødsleiet. Cyprian ville at man skulle skjelne mellom forskjellige klasser av botferdige frafalne; at de enkelte tilfeller skulle granskes av biskopene, som ifølge ham var den rette instans til å avgjøre slike saker, og at man skulle utvise strenghet.

Cyprian var også mot splittelser innen kirken og bekjempet alle skismatikere. Han mente at dåp utført utenfor den ene katolske kirke var ugyldig, og selv martyriet kunne ikke gagne den som hadde skilt seg fra kirken, lærte han i skriftet De unitate ecclesiae catholicae (oversatt av J. N. Skaar i Vidnesbyrd af kirkefædrene, bd. 1, 1880). Kirkens enhet har sin garanti i episkopatet. Den som bryter med sin biskop, bryter med kirken. Biskopene er apostlenes arvtagere, prinsipielt likestilt; den romerske biskop er bare en biskop blant likemenn.

Under Valerians forfølgelse ble Cyprian martyr; han ble halshugd 14. sept. 258. Festdag: 16. sept. Av hans skrifter kan nevnes De mortalitate, De bono patientiae (oversatt av O. Ugland i Vidnesbyrd af kirkefædrene, bd. 6, 1883), De oratione dominica (oversatt av J. N. Skaar 1880).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.