Norsk språkhistorie

200–700

Urnordisk

700–1350

Norrønt

1350–1536

Mellomnorsk

1536–

Moderne norsk

Moderne norsk er en språkhistorisk periode som starter med reformasjonen i 1536 og ennå pågår. Den følger etter den mellomnorske perioden (1350–1536). Moderne norsk deles inn i tidlig moderne norsk (1536–1814) i andre halvdel av dansketiden og nyere moderne norsk fra 1814.

I tidlig moderne norsk ble dansk brukt som skriftspråk, mens de norske dialektene ble brukt i dagligtalen. Dansk språk påvirket også talemålet, spesielt i byene og de øvre samfunnslag. Samtidig ble det skrevet bøker på dansk i Norge som var påvirket av norsk talemål. To kjente forfattere er prestene Absalon Pederssøn Beyer og Peder Claussøn (Friis). Også Ludvig Holberg skrev på dansk med norske innslag.

Nyere moderne norsk starter i 1814 med løsrivelsen fra Danmark og etableringen av Norge som stat. Dikteren Henrik Wergeland foreslo at ord fra norske dialekter skulle tas inn i skriftspråket, og at skrivemåtene skulle passe bedre med norsk uttale, for eksempel «hage» i stedet for dansk «have». Læreren Knud Knudsen stod for et omfattende arbeid med fornorsking av det danske skriftspråket. Knudsen ønsket at skriftspråket skulle ligge nær dagligtalen i byene, og hans arbeid bidro til riksmål, som senere ble bokmål. Et annet alternativ ble fremmet av Ivar Aasen, fra midten av 1800-tallet. Han laget et nytt skriftspråk landsmål (senere nynorsk) på grunnlag av norske dialekter. Dermed fikk vi to konkurrerende skriftspråk som i 1885 ble sidestilt av Stortinget i et vedtak som kalles jamstillingsvedtaket.

Fra 1900-tallet gikk de to norske skriftspråkene gjennom mange reformer, og lenge var det et mål at de skulle bli likere hverandre og i ytterste konsekvens forenes i ett skriftspråk, samnorsk. Forsøk på å komme nærmere dette målet vakte sterke motreaksjoner, og tanken om samnorsk ble i praksis skrinlagt på 1960-tallet. I 2002 ble målet om tilnærming mellom de to skriftspråkene offisielt fjernet.

I nyere moderne norsk har det også skjedd endringer i de norske dialektene. En trend er en viss utjevning mellom lokale dialekter, at noen dialekter blir likere hverandre. En annen trend, som på ingen måte er ny, er at endrede samfunnsforhold fører til endring i ordforrådet. Dette er nok den største endringen i dialektene i nyere moderne norsk. En mye omdiskutert side av den saken er omfattende bruk av engelske ord og uttrykk. Det kan være ord for ny teknologi eller andre nye fenomener, for eksempel chat og selfie, eller engelske ord og uttrykk kan erstatte norske.

Det har vært et språklig mangfold i Norge i hele den kjente språkhistorien. De samiske språkene har eksistert side om side med norsk så lenge vi har kunnskaper om det. Kvensk, romani og romanés har også lang historie i Norge. Siden 1970-tallet har det vært innvandring som har ført til et enda større språklig mangfold. Dette gjelder språk som står nær norsk, for eksempel svensk og dansk, og språk som er svært ulike norsk, som arabisk, tyrkisk og vietnamesisk. Det språklige mangfoldet har konsekvenser for norske dialekter, for ungdomsspråket og er en viktig og berikende del av norsk språkhistorie.

Tidlig moderne norsk (fra cirka 1536)

Da dansk avløste norsk som skriftspråk, betydde det ingen stor omveltning for nordmenn flest; talemålet var dialektene, i byene med innslag av dansk, som i vekslende grad farget uttalen og ordforrådet hos de forskjellige sosiale lag. Etter 1550 vokser det frem en ny norsk litteratur med skrifter av blant andre Absalon Pederssøn Beyer, Jens Nielssøn og Peder Claussøn på et blandingsspråk av dansk under innflytelse av norsk talemål. Dette blandingsspråket er utgangspunktet for moderne bokmål.

Fra midten av 1600-tallet utgis enkelte skrifter på bygdemål. I 1646 utgav presten Christen Jenssøn Den Norske Dictionarium med målføreord særlig fra Sunnfjord. Det er den første norske ordboken nest etter Jens Bjelkes juridiske ordsamling fra 1634. Med Ludvig Holbergs forfatterskap synes det som oppfatningen av at skriftspråket også er nordmennenes språk, får større styrke. Holbergs skriftspråk er lett norskfarget.

Et par ganger skrev regjeringen i København til embetsmennene også i Norge og bad dem gi opplysninger om språket i sine distrikter, første gang rundt 1700, andre gang 1743. Materialet ble delvis utnyttet av danske ordbokforfattere. Disse henvendelsene skapte interesse for norsk språk.

Interessen fikk sterk vekst ved de undersøkelsene av norsk historie og norske forhold som ble satt i gang av Gerhard Schøning og biskop Johan E. Gunnerus i Trondheim. Norsk talemål ble undersøkt kyndigere enn før (særlig av Marcus Schnabel), og betydelige diktere tok norske dialekter i bruk i sin diktning (Thomas Rosing de Stockfleth, Edvard Storm). I skrift brukte nordmennene som før mange norske innslag. På den andre siden kan vi i andre halvdel av 1700-tallet for første gang sikkert konstatere et talemål i Norge med en vesentlig del av grunnlaget i dansk skrift. Dette talemålet synes likevel å være brukt bare som høytidelig språk blant folk av embetsklassen.

Nyere moderne norsk

Jamstellingsvedtaket 1885

Jamstellingsvedtaket er et vedtak gjort i Stortinget 12. mai 1885. Bildet over viser representantframlegget som var grunnlaget for vedtaket. Det endelige vedtaket i Stortinget ble vedtatt med 78 mot 31 stemmer og lød «Regjeringen anmodes om at træffe fornøden Forføining til, at det norske Folkesprog som Skole- og officielt Sprog sidestilles med vort almindelige Skrift- og Bogsprog.» Folkesproget i vedtaket var landsmål, senere omdøpt til nynorsk. Vedtaket førte til at landsmål ble et offisielt skriftspråk i Norge. Skriftspråket som ble brukt i Norge på 1800-tallet, ble kalt riksmål og var for det meste identisk med dansk.

Jamstellingsvedtaket 1885
Av .

Hendelsene i 1814 skapte ikke noe språkhistorisk skille på kort sikt. I paragraf 33 i den reviderte Grunnloven av 4. november 1814 står det at «Alle Forestillinger om Norske Sager, saavelsom de Expeditioner, som i Anledning deraf skee, forfattes i det Norske Sprog». Men det var et rent navnespørsmål. Språket var dansk, og det vakte en viss bitterhet i Danmark at det ble kalt noe annet i Norge.

Henrik Wergeland la frem et program for fornorsking (1833), med forslag om norske skrivemåter som Hugg, Vilje, Hage (for Hug, Villie, Have). Mer kjent er artikkelen hans Om norsk Sprogreformation, der han særlig råder til å ta opp målføreord for å berike skriftspråket.

Det nasjonale gjennombruddet i 1840-årene førte til en språklig fornyelse på flere måter. Asbjørnsen og Moes gjenfortelling av folkeeventyrene gav grunnlaget for den nye norske prosa, som gjennomførte norsk stiltone i det tradisjonelle skriftspråket. Samtidig tok overlærer Knud Knudsen opp arbeidet for fornorsking på alle områder av språket (ordforrådet, orddannelse, bøyning, rettskrivning, uttale).

Så kom fra 1848 de viktige arbeidene av Ivar Aasen over det norske folkemålet. På grunnlag av disse arbeidene, som viste sammenhengen mellom gammelnorsk og norske dialekter, bygde Aasen sin landsmålsnorm (første gang satt frem i Prøver af Landsmaalet i Norge, 1853). I sin normalform tok Aasen særlig hensyn til de dialektene som stod gammelnorsk nærmest så vel i bøyningsforhold som i lydforhold og ordforråd. Se også artikkel om norsk målreising.

Aasens lansering av et norsk skriftspråk, og Wergelands og Knudsens programmer for gradvis fornorsking av det danske, førte til to konkurrerende retninger. I 1885 ble landsmålet jamstilt som offisiell språkform ved at Stortinget vedtok kirkekomiteens henstilling til regjeringen: «Regjeringen anmodes om at træffe fornøden Forføining til, at det norske Folkesprog som Skole- og officielt Sprog sidestilles med vort almindelige Skrift- og Bogsprog» («jamstillingsvedtaket»). I folkeskolen ble jamstillingen fastslått ved folkeskoleloven av 1892, som overlot til skolestyret å bestemme om landsmål eller bokmål skulle brukes som opplærings- og lærebokmål i kommunen. Ved lærerskolene ble skriftlig prøve i begge mål innført ved lov i 1902, i gymnaset i 1907.

Fra 1900-tallet har utviklingen vært preget av de store rettskrivningsreformene: 1901 for landsmålet, 1907 for riksmålet, en mindre i 1910 for landsmål og så for begge mål i 1917 og 1938, den siste med revisjon i 1959 og for bokmål i 1981 og 2005, foruten en del detaljrevisjoner etter forslag fra Norsk språkråd. For riksmål/bokmål har virkningen vært at det fra 1907 helt klart er et norsk skriftspråk og ikke et dansk. Der det er avvik mellom historisk skrivemåte og vanlig uttale, har begge mål nærmet seg uttalegjengivelse, og landsmål/nynorsk har gradvis tatt mer hensyn til østnorsk talemål og bydialektene.

Fra begynnelsen av 1900-tallet ble det arbeidet med å fjerne unødige forskjeller mellom de to målene. Norsk språknemnd (1952–1972) skulle fremme tilnærming mellom de to skriftmål «på norsk folkemåls grunn», og Norsk språkråd (1972–2004) skulle «støtte opp om utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene nærmere sammen». Om målet skulle være ett «samnorsk» skriftspråk eller ikke, og hvor snarlig det eventuelt skulle gjennomføres, har vært det store språkstridsemne i mellom- og etterkrigstiden. Reformen i bokmålet i 1981 åpnet for en rekke tradisjonelle former som var blitt stengt ute tidligere, særlig i 1938, og etter det har hovedtendensen vært konsolidering. I 2002 ble Norsk språkråds tilnærmingsparagraf opphevet av Stortinget, og i 2005 ble en del lite brukte former, særlig tilnærmingsformer, tatt ut av normalen.

Mens det språklige reformarbeidet på 1800-tallet var sterkt preget av enkeltpersoners initiativ overfor myndigheter og publikum (Ivar Aasen, Knud Knudsen, David Faye Knudsen, Moltke Moe med flere), har arbeidet på 1900-tallet vært drevet ved offentlig oppnevnte komiteer og private språkorganisasjoner, slik som Riksmålsforbundet (fra 1907), Noregs Mållag (fra 1906) og Landslaget for språklig samling (fra 1959). De store avgjørelsene tas nå som før av Stortinget. I 1929 endret Stortinget de offisielle navnene på språkformene fra landsmål til nynorsk og fra riksmål til bokmål.

Motstand mot den offisielle språkpolitikken og særlig mot Norsk språknemnds mandat og arbeid førte til at språkkonservative organisasjoner på begge sider i perioder har holdt seg borte fra den offisielle språknormering og drevet privat normering på tvers av denne. For å skape «språkfred» nedsatte kirke- og undervisningsminister Helge Sivertsen Vogt-komiteen i 1964. Blant forslag fra komiteen som ble gjennomført, var opprettelsen av Norsk språkråd, som fikk bred representasjon også fra språkorganisasjonene. I 2005 ble Norsk språkråd erstattet av et mindre organ uten rådsforsamling, men med et departementsoppnevnt styre og et sekretariat, kalt Språkrådet.

Språkutviklingen i vår tid preges sterkt av tilstrømningen av lånord, særlig fra engelsk (anglisismer). En del av påvirkningen fra engelsk og andre språk bunner i et behov for nye ord og uttrykk som følge av endringer i samfunnsforhold og ny teknologi, for eksempel callsenter, internett, SMS og chat. Engelsk brukes også av og til i stedet for tilsvarende norske ord, for eksempel gaming i stedet for spilling. Slik påvirkning er ikke et nytt fenomen. Mye av det samme skjedde med ord fra latin som kom inn i norrønt og ord fra nedertysk som ble brukt i mellomnorsk.

Så lenge norsk språk har eksistert, har det vært i samspill med andre språk, som de samiske språkene, finsk, kvensk, romani og romanes. I den moderne norske perioden har det språklige mangfoldet i Norge blitt langt større, særlig fra 1970-årene og fremover, både som en følge av innvandring og av et mer internasjonalt mediebilde. Dermed har vi en mengde språk i Norge som både ligger nær norsk (for eksempel svensk og dansk), og språk som er svært forskjellige fra norsk (for eksempel arabisk, tyrkisk, tibetansk, urdu og vietnamesisk).

Dette språklige mangfoldet har konsekvenser for det norske språket på mange måter. Med tanke på tidlige tiders fornorskningspolitikk er det skjedd en markant endring i det offisielle i synet på språklig mangfold. Læreplanen i norsk fra Kunnskapsløftet 2020 presenterer flerspråklighet som en ressurs: «Elevene [skal] bli trygge språkbrukere og bevisste på sin egen språklige og kulturelle identitet innenfor et inkluderende fellesskap der flerspråklighet blir verdsatt som en ressurs.»

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Hårstad, Stian. 2013. Språk i byen: utviklingslinjer i urbane språkmiljøer i Norge. Bergen: Fagbokforlaget.
  • Læreplan i norsk (NOR01‑06), https://www.udir.no/lk20/nor01-06
  • Sandøy, Helge og Agnete Nesse, red. 2016–18. Norsk språkhistorie, bd. I–IV. Oslo: Novus. Om moderne norsk, se særlig bd. IV, kap. 6–9.
  • Torp, Arne og Lars S. Vikør, red. 2014. Hovuddrag i norsk språkhistorie. 4. utgave. Oslo: Gyldendal.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg