De store endringene i levekårene som har funnet sted i Norge etter 1980, har nær sammenheng med at vi i denne perioden har hatt den sterkeste økonomiske veksten i landets historie. Både det offentlige og det private forbruket har økt enormt. Norge er blitt et moderne velferdssamfunn og et av verdens rikeste land. Levestandarden for det store flertallet av befolkningen er høy, mens andelen fattige er lav sammenlignet med andre land.

Rikdommen de siste tiårene skyldes i stor grad petroleumsforekomstene i Nordsjøen, som også har medvirket sterkt til å omforme landets næringsstruktur. Modernisering og urbanisering medfører høy geografisk mobilitet, med tilsvarende befolkningstap og aldring i mange lokalsamfunn. Slike forandringer har vidtrekkende konsekvenser i bygd og by, ikke minst på grunn av det raske tempoet de foregår i. Av disse og andre grunner har en rekke sosiale problemer økt i omfang, blant annet psykiske problemer, rusmiddelbruk og kriminalitet.

Et annet trekk ved utviklingen de seneste tiårene er at landet er blitt flerkulturelt. I 2005 utgjorde innvandrerbefolkningen i Norge 7,9 prosent, i alt 365 000 personer, og bestod av personer med bakgrunn fra over 200 forskjellige land. Det bodde innvandrere i alle landets kommuner, men Oslo hadde den største andelen, med 118 300, det vil si 22,3 prosent av byens befolkning.

Et samlet uttrykk for helsetilstanden i et land finnes i middellevetiden, det vil si forventet gjenstående levetid for nyfødte, som i Norge er 78,9 år (tall for perioden 2000–2004, Human Mortality Database). Forskjellen mellom kjønnene har avtatt noe de senere år, men kvinnene har fortsatt et solid forsprang med en middellevetid på 81,5 år. Tidlig i 1960-årene var den gjennomsnittlige levetiden i de fem nordiske landene på topp internasjonalt med 72,4 år, mens det tilsvarende gjennomsnittet for de 14 andre OECD-landene var 70,7 år. På 2000-tallet går utviklingen fortsatt mot lengre levetid, men det norske og nordiske forspranget er innhentet. Gjennomsnittet for Norden er nå 78,9 år, mens snittet er 79,3 år for de øvrige OECD-landene samlet. I dag er det ikke overlevelsen rundt fødselstidspunktet eller i ungdommen, men snarere dødelighetsutviklingen blant de eldste som har størst betydning for utviklingen av forventet levealder. Mange land med gode levekår har nå høy levealder og en raskt aldrende befolkning. I 2002 registrerte Statistisk sentralbyrå 201 459 personer i Norge som var 80 år eller eldre, mens antallet ble fremskrevet til hele 521 842 for 2050.

Spedbarnsdødeligheten i begynnelsen av 1840-årene lå på cirka 120 døde per 1000 levendefødte. Dødsfall blant barn under ett år utgjorde 3,2 per 1000 levendefødte i 2004; det laveste som noen gang er registrert i Norge.

Det totale antallet døde i 2004 var 41 200 personer, hvorav 78 prosent var eldre enn 70 år. På grunn av de to kjønns aldersfordeling i befolkningen dør flere kvinner (21 200) enn menn (20 000). Den hyppigste dødsårsaken er fortsatt hjerte-kar-sykdommer med 41 prosent i 2000. Om lag 25 prosent av dødsfallene skyldes ulike former for kreft. Kreft er hyppigste dødsårsak for personer under 80 år; ikke fordi forekomsten øker svært mye, men fordi hjerte-kar-sykdommene går tilbake blant middelaldrende og eldre under 80 år. Lungesykdommer står for drøyt ti prosent av alle dødsfall. Død forårsaket av stoffavhengighet har økt markant, fra 88 personer i 1991 til 345 i 2000. Flest døde av aids var det i 1993 med 69 personer, i 2000 var tallet redusert til 15. Dødsfall som skyldes alkohol var i denne perioden om lag 200 personer årlig.

I 1994 var selvmordsraten 12,2 per 100 000 innbyggere, og man måtte tilbake til 1979 for å finne lavere tall. Fortsatt går selvmordshyppigheten svakt ned, i 2000 døde 541 personer for egen hånd. Antallet som dør i ulykker holder seg relativt stabilt, med om lag 40 i året per 100 000 innbyggere. Voldsomme dødsfall innebærer mange tapte leveår. Ved inngangen til 1990-årene ble det beregnet at selvmord og ulykker tok cirka 60 000 forventede leveår fra befolkningen per år.

Sykelighet i befolkningen er generelt vanskelig å måle. Ifølge Helseundersøkelsen 1995 sier åtte av ti personer at de har god eller meget god helse. Samtidig sier to av tre at de har en sykdom, skade eller funksjonshemning. Bare tolv prosent mener imidlertid at sykdommen virker inn på deres hverdag i høy grad. Den mest utbredte sykdomsgruppen er sykdom i skjelett- og muskelsystemet. Denne sykdomsgruppen ble oppgitt av mer enn 40 prosent av personer over 45 år. Blant eldre over 80 år var det mest vanlig med hjerte-kar-sykdommer og sykdommer i sanseorganene. Barn og unge er særlig plaget av sykdommer i åndedrettsorganene. Én av fire ungdommer i alderen 16–25 år har slike sykdommer, inkludert allergiske sykdommer som ikke er nærmere spesifisert.

Helseundersøkelsen 1995 viste blant annet at 57 prosent av befolkningen har én eller flere sykdommer, funksjonshemninger eller skader av varig art; 24 prosent av befolkningen i alderen 16–79 år har brukt medisiner daglig innenfor en toukersperiode; 73 prosent har vært i kontakt med allmennlege siste år; 32 prosent kvinner og 33 prosent menn over 14 år var dagligrøykere. Den eldre del av befolkningen er blitt mer rørlig, og levevanene er blitt sunnere. Sannsynligheten taler for at nervøse lidelser er underrapportert, det samme er misbruk av alkohol og narkotika.

Det er en økning i luftveisplager og belastningslidelser, og infeksjonssykdommer har fått økt betydning. Kreftrisikoen øker, men noe av økningen skyldes høyere levealder. Mye taler for at dagens sykdomsbilde henger nøye sammen med endringer i samfunnet når det gjelder forhold som yrke, bosetting, familiestruktur, innflytting, trafikk og miljø.

Levekårsundersøkelsen fra 2002 utdyper bildet: Stadig flere eldre sier at helsen deres er god, mens unge mennesker rapporterer om plager og symptomer som tyder på at de føler seg stresset og presset i hverdagen. Unge kvinner og menn (16–24 år) rapporterer i økende grad om konsentrasjonsvansker og søvnproblemer. Det er også høye og økende andeler blant unge som føler seg nedstemt og deprimert eller irritable og aggressive. Særlig er nivået høyt blant unge, enslige kvinner. Det kan også sees en økning i plager og symptomer blant kvinner i alderen 25–44 år, men ikke like kraftig. Generelt er det mer psykiske symptomer knyttet til å føle seg nedstemt, deprimert eller irritabel blant yngre kvinner enn blant eldre. Det samme mønsteret finnes hos menn, men da med lavere andeler i alle aldersgrupper.

Til tross for at kvinner og menn i alderen 45–79 år ikke har psykiske symptomer i høyere grad enn andre, er det i disse gruppene at forbruket av beroligende medisiner og medisiner mot depresjon er høyest.

Sundhedsloven av 1860 gav kommunenes helseråd en betydelig rolle i utbyggingen av både den kommunale og fylkeskommunale helsetjeneste. Loven var grunnlagt på samtidens oppdagelse av mikroorganismer og kunnskap om epidemiske sykdommers smitteoverføring. Den førte til store fremskritt i helsetilstanden i Norge gjennom bedring av hygienen (drikkevann, renovasjon, kloakk og næringsmiddelkontroll) og senere gjennom mer direkte bekjempelse av smittesykdommer som tuberkulose og syfilis. Det ble etter hvert lansert vaksinasjonsprogrammer og forebyggende helsearbeid for spedbarn, skolebarn, industriarbeidere og gravide. Med grunnlag i sundhedsloven fikk etter hvert alle kommuner i Norge egen distriktslege, og innbyggerne fikk dermed adgang til forebyggende og kurativ helsetjeneste. Loven ble på mange måter en grunnmur for norsk helsetjeneste.

Utviklingen av det moderne sykehusvesen begynte på 1700-tallet, hvor man for å unngå infeksjoner bygde etter paviljongsystemet. Først mot slutten av 1800-tallet ble det vanlig med spesialavdelinger og -sykehus for pasienter med bestemte sykdommer. På 1800-tallet kom også særlover og særomsorg for personer med psykiske lidelser, tuberkulose med mer. I 1848 kom den første sinnssykelov, og landets første psykiatriske sykehus, Gaustad, stod ferdig i 1855. Sykehusutbyggingen skjøt fart fra omkring 1900 i forbindelse med oppdagelsen av røntgen og narkose, noe som gav muligheter for mer nøyaktig diagnose og større operative inngrep. Etter 1945 har særlig antibiotika og utvikling av andre medikamenter, en stadig mer avansert medisinsk teknologi samt forbedret samfunnsøkonomi bidratt til utviklingen av sykehusvesenet, spesialisering i legeyrket og inntreden av nye yrkesgrupper.

Mange sykehus, sykehjem og andre institusjoner ble i sin tid etablert av private organisasjoner, for eksempel Røde Kors. Da sykehusloven kom i 1969, ble de fleste innlemmet i det offentlige tilbudet. Det skjedde ikke ved ekspropriasjon eller ved kjøp; bygninger og utstyr forble organisasjonenes eiendom, men sykehusplassene ble ganske enkelt fordelt gjennom offentlige kanaler. Institusjonenes lønns- og driftsmidler ble overtatt av fylkene, det offentlige tok det økonomiske ansvaret mot å disponere plassene. Tilskuddsordningen virket slik at det ble en kraftig utbygging og opprustning av sykehusene. Samtidig ble mange aldershjem omgjort til sykehjem, og hjelpepleierne ble derved en etterspurt yrkesgruppe.

Store organisasjonsendringer har preget alle deler av helsetjenesten etter 1980. Endringene følger et internasjonalt mønster der spesialisering og avinstitusjonalisering preger tilbudet til de somatiske pasientene, de psykisk syke, de psykisk utviklingshemmede og de funksjonshemmede. Det særnorske, eller nordiske, er knyttet til det store offentlige engasjementet og til de relativt omfattende tjenestene.

Sykehussektoren er sentralisert og spesialisert. Endringene omfatter både sammenslåing av institusjoner og skarpere arbeidsdeling mellom dem. Det totale antallet sengeplasser er redusert, det samme gjelder den gjennomsnittlige liggetiden. Nye behandlingsmetoder (dagkirurgi, kikkertkirurgi) har åpnet for mer bruk av polikliniske tilbud i mange land, også i Norge. De psykiatriske sykehusene er nesten avviklet, og i likhet med den polikliniske behandlingen ved vanlige sykehus ble det i 1990-årene opprettet en rekke psykiatriske poliklinikker. Etter hvert er det åpnet enkelte distriktspsykiatriske sentre med mulighet for døgnopphold. Det har også vært en viss utbygging av psykiatriske avdelinger ved somatiske sykehus. Mange etterspør psykologisk og psykiatrisk hjelp, ofte til lidelser som helsetjenesten har begrenset kunnskap om. Spesialister i psykiatri og klinisk psykologi med privat praksis er en viktig del av tilbudet til befolkningen, men disse befinner seg stort sett i byene.

Den såkalte HVPU-reformen omfattet om lag 5000 psykisk utviklingshemmede som bodde i fylkeskommunale institusjoner. Etter stortingsvedtak i 1988 ble disse institusjonene nedlagt i perioden 1991–1996, og boliger og andre tiltak for utviklingshemmede ble et kommunalt ansvar. En lignende utvikling skjedde i tilbudet til funksjonshemmede. At gamle mennesker skal kunne bo lengst mulig i eget hjem er et politisk mål, og begrepet «eget hjem» omfatter alle typer boliger som personen disponerer og betaler husleie for, også de mange kommunale boligene med ulik grad av tilpasning som er bygd ut.

Boliggjøringen av omsorgen har i høy grad involvert kommunene. Den lokale etterspørselen etter hjemmesykepleie og hjemmehjelp øker; bare fra 1992 til 2000 steg antallet brukere av hjemmetjenesten med 65 prosent, fra 25 000 til 38 400. Det er skapt nye roller i hjemmebasert omsorg for blant annet fysioterapeuter, og også ergoterapeuter, vernepleiere og helsesøstre har fått nye lokale oppgaver. Autorisasjonsordningene er fortsatt fagspesifikke, selv om yrkenes oppgavekrets gradvis er endret. Lov om primærhelsetjeneste i kommunene pålegger det lokale nivået å organisere legetjeneste, fysioterapi og jordmortjeneste utenom institusjon samt hjemmebaserte pleie- og omsorgstjenester, men kommunene står fritt til å velge omfang og organisasjonsmodell.

Nedbyggingen av institusjonsplassene har etter manges mening gått for langt, slik at verken psykiatriske pasienter, psykisk utviklingshemmede eller svært gamle mennesker får det behandlingstilbudet og den omsorgen de har krav på, tidvis til skade for seg selv og andre.

Fra juni 2001 vedtok Stortinget å tildele hver enkelt borger sin faste primærlege. Studier av årsaker til uføretrygding viser at allergiske lidelser, psykosomatiske lidelser og sykdommer i muskler og skjelett øker i utbredelse. Bedre oppfølging av pasienter med slike og andre langvarige sykdommer, i betydningen aksept og lindring av symptomer på primærhelsenivå, var noe av ideologien bak reformen.

De ulike reformlovene og utvidelsen av statens ansvar for borgernes velferd som de uttrykker, er langt fra den eneste vekstfaktoren i velferdsstatens tjenesteyting. Ny kunnskap og teknologiske gjennombrudd som gjør det mulig å forebygge lidelse og behandle sykdom og skade som er oppstått, påvirker folks forventninger og øker etterspørselen etter offentlige ytelser. Slike innovasjoner påvirker også yrkesutøvernes ambisjoner. Det oppstår et konstant sprik mellom det som er faglig mulig og ønskelig og de økonomiske rammene som finnes til enhver tid. Prioriteringsvansker og kødannelser nærer debatten om helsetjenesten. Særlig forarget blir folk når sykehusene ikke utnytter sin knappe og kostbare kapasitet.

Statens helsetilsyn har det overordnede faglige tilsyn med helsetjenesten i landet og skal utøve sin myndighet i samsvar med det som bestemmes i lov, forskrift eller etter pålegg fra Helse- og omsorgsdepartementet. Fylkeslegen skal føre tilsyn med helsevesen og helsepersonell i fylket. Kommunene har fått ansvaret for primærhelsetjenesten. Lov om helseforetak av 15. juni 2001 flyttet ansvaret for alle offentlige sykehus, psykiatriske institusjoner, ambulansetjenester, rusomsorg under spesialisthelsetjenesten med mer fra fylkeskommunene til staten fra 1. januar 2002. Det er etablert fire regionale helseforetak som igjen eier enkeltsykehusene. Administrasjonsstedene for de regionale helseforetakene er Hamar (Helse Sør-Øst RHF), Stavanger (Helse Vest RHF), Stjørdal (Helse Midt-Norge RHF) og Bodø (Helse Nord RHF). Per 2016 er det 30 helseforetak i Norge.

De samlede helseutgiftene i Norge var på 168 milliarder kroner i 2004, eller drøyt 36 000 kroner per innbygger. Helseutgiftenes andel av brutto nasjonalproduktet (BNP) steg fra 8,5 prosent i 1997 til 10 prosent i 2004. Om lag 84 prosent av utgiftene var finansiert av det offentlige, og den største utgiftsposten var sykehustjenester.

Mens ansvaret for sosiale problemer tidligere var overlatt til familie, kirke og det enkelte sogn, begynte myndighetene på 1700-tallet å sette i verk offentlige tiltak mot fattigdom og sosial nød. Etter 1750 ble det i hvert stift opprettet fattigkommisjoner som skulle treffe bestemmelser om de fattige. I byene ble de plassert i fattighus eller gitt pengebidrag. På bygdene fortsatte legdsystemet. De fattige måtte tidligere flytte fra gård til gård for å få mat og husly, men etter hvert ble det vanlig at de ble boende fast på årslegd. Fra gammel tid fantes også understøttelseskasser på enkelte arbeidsplasser, og på bygdene var føderåd (kår) livsopphold for de gamle.

Moderne sosialpolitikk kan man først snakke om etter innføringen av fattiglovene av 1845. Det ble opprettet fattigkommisjoner med ganske stor myndighet innen den kommunale forvaltning. Sundhedsloven av 1860 og vergerådsloven av 1896 (om barnevern) var nye milepæler i sosiallovgivningen.

Utbyggingen av trygdeordningene er nært knyttet til industrialisering og krigføring i Europa. Industrien førte med seg nye risikoer, den medførte flytting og svekkelse av familiebåndene, samtidig som den la det økonomiske grunnlaget for sosiale reformer. Ideen om trygder med klare rettigheter til erstatning for fattighjelp tildelt etter lokalt skjønn, ble først gjennomført i Tyskland under Bismarck. Den norske ulykkesforsikringen for fabrikkarbeidere fra 1895 bygde på den tyske ordningen. Den ble gradvis utvidet til andre yrkesgrupper og fullført som en generell yrkesskadetrygd i 1958. Obligatorisk syketrygd ble gjennomført for arbeidstakere med lav lønn i 1911. Etter hvert ble nye grupper inkludert, og fra 1956 er hele befolkningen dekket.

Behovsprøvd alderstrygd og uføretrygd ble i perioden 1916–1922 innført i en del kommuner, men først i 1936 ble det vedtatt en lov om alderstrygd for hele landet. Dette var startskuddet for en stor reformperiode i norsk sosialpolitikk. Blinde- og vanførehjelp ble innført i 1936 og arbeidsløshetstrygd i 1939.

De politiske partiene ble i 1945 enige om et fellesprogram hvor det ble satt som mål for sosialpolitikken at forsorgsvesenet skulle gjøres overflødig. De sosiale trygdene skulle bygges ut og samles i en folketrygd. Viktige milepæler på veien frem mot en slik trygd var uføretrygd og attføringshjelp i 1960 og trygd for enker og ugifte mødre i 1964. De forskjellige trygdene ble samlet i lov om folketrygd i to etapper – i 1966 og 1971. Senere er det bare barnetrygden og krigspensjonene som står utenfor folketrygden. Den viktigste nyskapningen i folketrygden var at man i tillegg til minstepensjonene, som de tidligere trygdeordningene hadde sikret, fikk en tilleggspensjon som skulle graderes etter tidligere inntekt og opptjeningstid. Innføring av tilleggspensjoner var et politisk kompromiss og rommet tanken at folk i hovedsak skulle kunne leve som de var vant til som yrkesaktive. Opptjeningen startet i 1967.

Forholdene for pensjonistene, særlig minstepensjonistene, har vært et brennbart politisk spørsmål i 1990-årene. I 1991 kom et «eldreopprør» i mange byer i protest mot de uverdige forholdene mange eldre levde under. Opprøret førte til ekstrabevilgninger fra staten. For å sikre folketrygdens økonomi i lys av aldringen i befolkningen, ble det vedtatt økte avsetninger til det såkalte oljefondet mot slutten av 1990-årene.

Ved utgangen av 2005 hadde drøyt én million personer folketrygden som sin hovedinntektskilde. Disse fordelte seg med cirka 628 000 på alderspensjon, cirka 317 000 på uførepensjon samt 65 000 på overgangsstønad/etterlattepensjon Langt flere mottok begrensede ytelser. Folketrygdens totale utgifter var i 2005 om lag 240 milliarder kroner. Dette tilsvarer cirka 37 prosent av det samlede statsbudsjettet (utgiftssiden).

Den store reformen av betydning for den kommunale sosialhjelpen kom i 1964 med lov om sosial omsorg, som erstattet lov om forsorgsvæsenet av 1900. Kommunestrukturen, slik vi kjenner den i dag, var etablert da loven kom, og kommunene kunne smått om senn opprette en egen sosialetat. Til å begynne med var det for få fagfolk til å fylle alle nyopprettede stillinger, men i 1977–1978 opprettet Sosialdepartementet en ny tilskuddsordning for å styrke forvaltningen av sosialomsorgen, både når det gjaldt antall stillinger og utøvernes faglige kvalifikasjoner. I løpet av årene 1977–1981 ble det opprettet nesten 1700 nye stillinger ved sosialkontorene. Utmåling av økonomisk sosialhjelp skjer ut fra inntekten til mottakeren og de samlede inntektene og utgiftene i husholdet. Andelen av befolkningen som i kortere eller lengre perioder av året mottar slik hjelp har etter 2000 vært stabil på om lag tre prosent. De fleste får støtte i en kort periode, 45 prosent i tre måneder eller kortere. Hver mottaker fikk i gjennomsnitt utbetalt 7118 kroner per måned i 2004.

Etter 1980 er det gjort en ekstra innsats i barnevernet. Internasjonal debatt om menneskers rettigheter har ført til økt oppmerksomhet om barns bolig, mat, klær, helsehjelp og ikke minst deres «rett» til omsorgsfulle foreldre eller andre nærstående omsorgspersoner. Hjelpetiltak, som fri barnehageplass, støttekontakt, weekendhjem og lignende, tildeles av den kommunale barneverntjenesten. Mens omsorgstiltak, det vil si plassering av barn/ungdom utenfor hjemmet og ofte mot foreldrenes vilje, krever vedtak i Fylkesnemda for sosiale saker. I alt 37 650 barn og unge hadde kontakt med barnevernet i 2004, det var 1650 flere enn året før. De fleste mottok hjelpetiltak. For nær 6900 overtok det offentlige omsorgen etter vedtak i Fylkesnemda. Av barn under omsorg av barnevernet i 2004 var åtte av ti plassert i fosterhjem.

Arbeidet i den sosiale omsorg skjer ennå i en viss utstrekning gjennom samarbeid med frivillige organisasjoner. Slike organisasjoner spiller en særlig rolle innenfor barnevern, edruskapsvern og eldreomsorg. Dette innebærer at det meste av virksomheten blir finansiert av offentlige midler. Blant de frivillige organisasjonene spiller klientenes egne interesseorganisasjoner en stadig større rolle som talerør overfor de offentlige myndigheter (Pensjonistforbundet, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og andre).

Norske forhold er også beskrevet blant annet i artiklene folketrygden, fylkeshelsetjeneste, helsevesenet, kommunehelsetjenesten, pleie- og omsorgstjenester, sosiale tjenester og sykehus.

  • Moseng, Ole Georg & Aina Schiøtz: Det offentlige helsevesen i Norge 1603–2003, 2003, 2 bind, isbn 82-15-00350-8, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.