Sony Lab'ou Tansi

Sony Lab'ut Tansi tar, som de fleste moderne afrikanske forfatterne, et oppgjør med Europa og de gamle koloniherrene. Han gir en dyptpløyende analyse av hvordan undertrykkelsen var noe som fortsatte, psykologisk så vel som politisk, også etter at koloniveldet var slutt. Hans hovedmål som politisk forfatter var likevel ikke å gå i rette med europeerne, men å vise hvordan afrikanere selv dels underkastet seg arven fra kolonitiden, dels utnyttet den til egen vinning.

Sonys verker er preget av stor oppfinnsomhet når det gjelder språk og form. Kritikerne ser ikke hans glede ved detaljer som noen svakhet, men som en naturlig del av hans uttrykksform. Man har kalt ham en barokk forfatter fra vår tid, og mange har sammenliknet ham med Franςois Rabelais, den store franske forfatteren fra 1500-tallet. Rabelais var en dristig satiriker, og han var særlig glad i komiske overdrivelser. En annen skikkelse man har nevnt i forbindelse med Sony, er Arthur Rimbaud som skrev om opprør mot det bestående og om drømmen om en ny verden,

Sonys forening av dyp smerte og sterk sans for det komiske gjør at han blir sammenliknet med de franske forfatterne Raymond Queneau og Georges Perec. Verkene deres bygger likevel mer på matematiske systemer, og de er mindre preget av politisk og sosialt engasjement enn bøkene til Sony. Men særlig er Sony blitt forbundet med representantene for den magiske realismen i Latin-Amerika, og i første rekke med Gabriel García Márquez, den store romanforfatteren fra Colombia.

Sony Lab'ou Tansis første roman La Vie et demie (1979, «Livet og et halvt») er trolig det mest kjente av de episke verkene hans. Den er den første av flere bøker som foregår i det store afrikanske landet Katamalanasia, et land der herskerne verken gir innbyggerne lov til fullstendig å leve eller fullstendig å dø. Videre kan nevnes L'État honteux (1981, «Den skammelige staten»), L'Anté-peuple (1983, «Motfolket»), Les sept Solitudes de Lorsa Lopez (1985. «Lorsa Lopez' syv ensomheter») og Les Yeux du volcan (1988, «Vulkanens øyne»).

Sony Lab'ou Tansi har skrevet omtrent tyve skuespill. Mange som kjenner hans verk godt, mener at de utgjør den viktigste delen av hans produksjon. De fleste av stykkene er blitt kalt tragikomedier; ikke på grunn av formen, men fordi de i særlig grad knytter sammen komiske situasjoner og fortvilelsen over at afrikanerne fremdeles er ufrie selv om kolonitiden er slutt. De fleste av stykkene hans finnes i en samlet utgave fra 2015, De mest kjente skuespillene hører til den siste delen av forfatterskapet.

Blant Sonys skuespill kan nevnes La Rue des mouches (1985, «Fluenes gate»), Moi, veuve de l'Empire (1987, «Jeg, Keiserdømmets enke») og Qui a mangé madame d'Avoine Bergotha? (1989, «Hvem spiste opp fru d'Avoine Bergotha»). Sonys mest kjente arbeid for scenen er likevel La résurrection rouge et blanche de Roméo et Juliette (1990, «Romeos og Julies røde og hvite oppstandelse»). Denne frie bearbeidelsen av Shakespeares tragedie er blant annet oppført på La Comédie franςaise i Paris.

Sony Lab'ou Tansi utgav bare en diktsamling mens han levde; Poèmes et vents lisses (1995, «Dikt og jevne vinder»). Men man har stadig funnet nye dikt blant hans etterlatte skrifter. De etterlatte skriftene inneholder også en rekke lengre og kortere refleksjoner om litteratur og politikk, samt interessante brev og selvbiografiske notater.