Den nordligste delen av Somalia brøt 17. mai 1991 ut og etablerte en selvstendig republikk med navnet Somaliland. Den selvbestaltede statsdannelsen omfatter i hovedsak det tidligere Britisk Somaliland, som i 1960 ble slått sammen med Italiensk Somaliland (i sør) da den selvstendige staten Somalia ble opprettet.

Bakgrunnen for statsetableringen var borgerkrigen i Somalia. Fra midten av 1980-årene grep motstandsbevegelsen Somali National Movement (SNM) – med basis i Nord-Somalia – til våpen mot den somaliske sentralregjeringen. I 1988 erobret SNM flere byer i nord, blant annet hovedstaden Hargeisa, og den somaliske regjering svarte med å bombe Hargeisa i ruiner. SNM gikk sammen med de øvrige motstandsbevegelsene i sør (USC og SPM) og styrtet det somaliske regimet i januar 1991. Uenighet mellom SNM, USC og SPM førte til en ny runde i borgerkrigen, og SNM tok kontrollen over de største byene i nord og opprettet Somaliland.

Den nye statens første president ble SNMs leder Abdurahman Ahmed Tur. Politiske motsetninger innad i SNM førte til at det fra 1992 var tilfeller av kamper mellom ulike fraksjoner i Somaliland. I 1993 ble Muhammad Ibrahim Egal, tidligere somalisk statsminister, valgt til Somalilands president. Forut for valget av Egal møttes landets eldste i en nasjonal forsoningskonferanse i Borama, som for en tid syntes å bilegge stridighetene, men nye kamper brøt ut i 1994–95, fremfor alt i Hargeisa, hvor enheter lojale til president Egal kjempet mot milits som støttet Tur. Tre firedeler av byens befolkning flyktet som følge av kampene, de fleste til Etiopia. Kampene spredte seg til andre deler av landet, hvor United Somali Front (USF), som kjemper for et forent Somalia, fikk støtte fra flere klaner. I 1997 ble en grunnlov for Somaliland vedtatt av den tredje kongressen med representanter for det sivile samfunn. Samme år ble Egal gjenvalgt som president av en valgkommisjon; i 2003 ble Dahir Riyale Kahin valgt. Landets første valg til nasjonalforsamling ble avholdt i 2004. En folkeavstemning i 2001 ga flertall til kravet om selvstendighet.

Til tross for indre stridigheter har situasjonen i Somaliland siden midten av 1990-tallet vært fredelig og stabil – i motsetning til det øvrige Somalia. Men Somalilands ledelse har hatt store vanskeligheter med å utvikle en sivil administrasjon og å gjenoppbygge landet. Store deler av Somalilands infrastruktur ble ødelagt under den somaliske regjeringshærens offensiv i 1990. Så lenge landet ikke er internasjonalt anerkjent, mottar det ingen offentlig bistand, men derimot noe fra ikke-statlige organisasjoner. Somalilands ledelse argumenterer for sitt selvstendighetskrav med at tidligere Britisk Somaliland var selvstendig som egen stat noen dager før det ble slått sammen med Italiensk Somaliland i det forente Somalia. Dette fremholdes særlig som argument overfor Den afrikanske union, som har som prinsipp ikke å rokke ved statsgrensene fra avkoloniseringen. Somaliland viser også til Eritrea som eksempel på at nye stater kan aksepteres når det er historisk bakgrunn for det.

Med sitt krav om selvstendighet har ikke Somaliland deltatt i nasjonale forsoningskonferanser for Somalia. Somalilands regjering vil på sin side heller ikke anerkjenne den andre, selverklærte staten Puntland, og det har vært en til dels spent situasjon mellom dem, blant annet med sammenstøt over regionene Sanaag og Sool.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.