Michal Kováč var Slovakias president fra 1993 til 1998.

Michal Kováč av Bodajozef. CC BY SA 3.0

Slovakias samtidshistorie er landets historie etter 1993. Mellom 1918 og 1993 var Slovakia en del av den slaviske statsdannelsen Tsjekkoslovakia, fra 1969 med status som delstat.

1. januar 1993 ble republikken Slovakia selvstendig stat etter den tsjekkoslovakiske føderasjonen på fredelig vis ble oppløst. Slovakia hadde vært den minst utviklede delen av Tsjekkoslovakia, og ble ved løsrivelsen i 1993 spådd en vanskelig framtid, men har en vekst i BNP som vokser raskere enn EU-gjennomsnittet.

Det kommunistiske regimet i Tsjekkoslovakia ble avviklet i november 1989. Ved de første frie valgene i Slovakia i 1990 ble den løst sammensatte gruppen «Offentlighet mot vold» største parti, og Vladimír Mečiar ble slovakisk statsminister. Konstitusjonelle spørsmål og forholdet til tsjekkerne kom tidlig opp, blant annet var det en omfattende strid om gjeninnføring av bindestrek i Tsjekkoslovakia-navnet. Ønsket om å oppløse Tsjekkoslovakia var til å begynne med ikke noe alminnelig krav i Slovakia, men fikk økende oppslutning da tsjekkerne var lite interessert i å gå med på en så løs konføderasjon som nasjonalistiske slovakiske politikere etter hvert gikk inn for.

I august 1992 ble det enighet mellom slovakiske og tsjekkiske politikere om å oppløse Tsjekkoslovakia. En slovakisk grunnlov ble vedtatt i september 1992. Etter avklaring av en del praktiske spørsmål ble oppløsningen vedtatt av det tsjekkoslovakiske parlamentet 25. november, og fra 1. januar 1993 var Slovakia en selvstendig stat.

Det politiske liv i Slovakia var de første årene preget av ustabile forhold og sterke konflikter, ikke minst mellom statsminister Vladimír Mečiar og president Michal Kováč. Etter at regjeringspartiet Bevegelsen for et demokratisk Slovakia (HZDS) ble splittet i februar 1994, måtte statsminister Mečiar gå av, men han dannet samme høst en ny regjering etter nyvalg.

President Kováčs funksjonstid gikk ut i mars 1998, og da det ikke var tilstrekkelig flertall i parlamentet for å velge hans etterfølger, ble stillingen stående ubesatt en tid, før Mečiar på ny ble president til 1999. Året etter ble han arrestert og siktet for maktmisbruk, men ble senere løslatt. Den omstridte, men populære politikeren stilte også til valg som president i 2004, men tapte i annen valgomgang.

Selv om Mečiars regjering gikk inn for utvikling av markedsøkonomi og integrering av Slovakia i europeiske strukturer, ble det reist tvil om hvor sterkt dette ønsket egentlig var. Mečiar ble hyppig anklaget for autoritære tendenser og maktkonsentrasjon, og det oppstod flere ganger usikkerhet om hans holdning til ytringsfriheten og demokratiske prosesser.

Et annet omstridt spørsmål er forholdet til den ungarske minoriteten (rundt 10 prosent av befolkningen). En avtale undertegnet av Ungarn og Slovakia i 1995 om «godt naboskap og vennskapelig samarbeid» sikret minoritetsretter samtidig som den ungarsk-slovakiske grensen ble erklært som ukrenkelig. Det var likevel ungarsk misnøye med språksituasjonen, og de to landene har lenge hatt en konflikt om kraftutbygging i Donau (Gabčikovo–Nagymaros). Beneš-dekretene har likeledes vært et stridsspørsmål, og viser til de påtvungne folkeforflytninhene av ungarere fra Tsjekkoslovakia etter andre verdenskrig.

Under Robert Ficos andre regjering i 2012-2016 bedret forholdet til Ungarn seg, til tross for at Fico er sosialdemokrat og Ungarns statsminister Viktor Orbán høyrepopulist. De har inntatt nokså like posisjoner med hensyn til EUs indre politikk og forholdet til Russland.

Etter oppløsningen av Tsjekkoslovakia var det mange som fryktet at Slovakia skulle få ekstra store økonomiske problemer. Men selv om landet ikke hadde en like god økonomisk utvikling som Tsjekkia, ble den økonomiske veksten betydelig etter at Mečiars regime gikk av.

Etter århundreskiftet, og særlig etter EU-medlemskapet i 2004, har den økonomiske veksten vært betydelig. Landet har trukket til seg utenlandske investeringer og blant annet fått etablert en betydelig bilindustri.

Etter valget i 1998 overtok kristeligdemokraten Mikulas Dzurinda som statsminister. Han er leder for partiet SDKU og dannet en sentrum–høyre-koalisjonsregjering. Regjeringen og Dzurinda fikk fornyet tillit ved valget i 2002, og regjeringen fikk æren for å føre landet inn i NATO og EU. Rudolf Schuster ble president i 1999, og ved presidentvalget i 2004 tapte nasjonalisten Mečiar for sin tidligere partifelle Ivan Gašparovic.

Ved parlamentsvalget i 2006, det første etter EU-medlemskapet, gikk Dzurindas parti SDKU tilbake til fordel for det sosialdemokratiske partiet Smer, som ble største parti med 29 prosent av stemmene og 50 (av 150) mandater i nasjonalforsamlingen. Smer, ledet av Robert Fico, gikk til valg på å få stanset landets markedsliberalistiske kurs og få etablert nye velferdsordninger, samt trekke landets styrker ut av Irak.

Etter statsministerperioden 2006-2010, med Robert Fico som leder for en koalisjonsregjering, ble Fico gjenvalgt som statsminister i 2012 med 44,4 prosent av stemmene. Smer var nå i stand til å danne regjering alene. Ved valget i 2016 gikk Smer kraftig tilbake, men var fremdels størst. Fico dannet en koalisjonsrgejring av fire partier, Smer, Most-Híd, SNS og Siet'.

Den 14. mars 2018 trakk Fico seg fra statsminsiterposten og overlot den til partifellen Peter Pellegrini. Bakgrunnen var mordet på den undersøkende journalisten Ján Kuciak, som var i ferd med å rulle opp en sak om den italienske forbryterbanden 'ndranghetas virksomhet i Øst-Slovakia. Dette ga startskuddet til voldsomme protester mot regjeringen. Fico trakk seg med den begrunnelsen at han ville unngå nyvalg og løse den politiske krisen.

Slovakia har sammen med de andre Visegrád-landene vært iherdige motstandere av EUs kvoteordninger for fordeling av flyktningene som kom under migrantkrisen i 2015. Dette standpunktet deler de fleste slovakiske partier.

Slovakia ble etter selvstendigheten medlem av Europarådet og av NATOs Partnerskap for fred. I 1999 åpnet EU-kommisjonen for forhandlinger med Slovakia om EU-medlemskap. Tvil om at landet oppfylte de ønskede krav til demokrati satte det utenfor den første opptaksrunden til NATO, men landet deltok likevel i det militære samarbeidet, blant annet i KFOR-styrken i Kosovo.

I 2002 ble Slovakia invitert inn som nytt medlem av NATO og ble formelt medlem fra 2004 sammen med seks andre land. Under Irak-krigen i 2003 støttet Slovakia USAs strategi og var blant de statene som uttrykte dette klarest, noe som skapte en viss uenighet med Frankrike og Tyskland. Slovakia deltok i Irak-krigen med en beskjeden styrke på rundt 100 soldater, som var eksperter på opprensking etter kjemisk krigføring.

Siden har Slovakia innad i NATO og EU vært blant de som har vært mildest i kritikken av russisk utenrikspolitikk. Det gjaldt under Georgia-krigen i 2008 og Ukraina-krisen i 2013-2015 og den russiske anneksjonen av Krim-halvøya i 2014. Landet avviste USAs planer om et rakettskjold i Sentral-Europa og har ikke anerkjent Kosovo.

Medlemskapsforhandlingene med EU startet i 2000. I 2003 signerte Slovakia avtalen om EU-medlemskap, og folkeavstemningen om medlemskapet ble avholdt i mai. Som i de andre østeuropeiske kandidatstatene var det knyttet stor spenning til valgdeltakelsen; hvis valgdeltakelsen ble under 50 prosent, ville avstemningen bli ugyldig. Siden etableringen av Slovakia i 1993 hadde det vært avholdt fire folkeavstemninger, men alle var blitt erklært ugyldige grunnet for lav deltakelse.

Ved EU-avstemningen avga 52,2 prosent av velgerne stemme, og den ble altså den første gyldige folkeavstemningen i landet. Det var ingen organisert motstand mot EU, og ja-seieren var på hele 92,5 prosent. Slovakia ble sammen med ni andre land medlem av EU fra 2004. I 2005 godkjente Slovakia den nye EU-grunnloven, og landet ble med i eurosonen i januar 2009.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.