Den kommunistiske perioden, som startet i 1948, medførte også i litteraturen en påtvunget vulgærmarxistisk ensretting. Men den forsiktige ideologiske oppmykningen etter Josef Stalins død i 1953 resulterte ganske raskt i flere nonkonforme verk, som for eksempel Alfonz Bednárs roman Sklený vrch (Glassfjellet, 1954), Milan Rúfus' diktsamling Až dozrieme (Når vi skal modnes, 1956) og ikke minst Dominik Tatarkas sterkt antistalinistiske essay Démon súhlasu (Samtykkets demon, 1956). I 1960-årene kulminerte denne kritiske strømningen i verkene til blant andre prosaisten Ladislav Mňačko og dramatikeren Peter Karvaš. Samtidig fokuserte en rekke yngre diktere på de allmennmenneskelige spørsmål i en dialog med de nyeste vestlige strømningene. En novellesamling med den betegnende tittelen Súkromie (Privatliv, 1963) av Ján Johanides ble nærmest en kultbok for den yngre generasjonen. Andre viktige prosaister var Anton Hykisch (født 1932), Jaroslava Blažková (1933-2017), Vincent Šikula, Rudolf Sloboda og Peter Jaroš.
Blant lyrikerne bør man særlig nevne de urbane konkretistene Miroslav Válek, Ján Ondruš, Ján Buzássy, Jozef Mihalkovič (født 1935), Ján Stacho, L'ubomír Feldek (født 1936), Vlastimil Kovalčík (født 1939) og Štefan Strážay. Interessant var også den beatnik-inspirerte gruppen Osamelí bežci (De ensomme løpere), med Ivan Štrpka, Peter Repka (født 1944) og Ivan Laučík (1944–2004). Samtidig kom flere av de tidligere surrealistene, særlig Štefan Žáry og Ivan Kupec, med viktige samlinger.
Den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968 utløste en viss stagnasjon i slovakisk litteratur. Noen av de etablerte forfatterne klarte, trass i det politiske presset, å utgi gode bøker, mens andre fikk publiseringsforbud. I 1970- og 1980-årene utgav blant andre Vincent Šikula, Peter Jaroš, Ladislav Ballek, Ivan Habaj (født 1943) nyrealistiske, krønikeaktige romaner om slovakenes nære fortid, mens andre, for eksempel Ján Johanides, Rudolf Sloboda, Milan Zelinka (født 1942), Dušan Mitana, Dušan Dušek (født 1946) og Jozef Puškáš (født 1951), skrev mer analytisk og til en viss grad samfunnskritisk prosa. Dette gjelder også de opposisjonelle forfatterne Dominik Tatarka, Hana Ponická, Ivan Kadlečík og Martin Milan Šimečka (født 1957), som utgav sine bøker i samizdat og på eksilforlag. Gode skuespill ble skrevet av Osvald Zahradník, Karol Horák og Stanislav Štepka. Innen lyrikken, som ble minst rammet av de ideologiske innstramningene, kom det et kreativt oppsving med til dels eksperimenterende lyrikere som Mila Haugová, Štefan Moravčík (født 1943), Dana Podracká, Daniel Hevier (født 1955) og Viera Prokešová (1957-2008).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.