Den eldste slaviske litteratur på det nåværende Slovakias område ble skrevet i andre halvdel av 800-tallet i forbindelse med det kristne misjonsarbeidet de bysantinske munkene, brødrene Konstantin (Kyrillos) og Methodios, drev i Det moraviske riket. Det var både oversettelser og originaltekster, hovedsakelig av religiøs og biografisk art, skrevet på gammel (kirke)slavisk av de to munkene selv og av deres slaviske elever.

I de første århundrene etter Det moraviske rikets fall (907) ble den muntlige tradisjonen holdt levende blant annet av omstreifende skalder, igrici, mens de som kunne skrive, benyttet latin. Det viktigste verket fra denne perioden er da også Maurus av Pécs' Legenden om de hellige Svorad og Benedikt (cirka 1065), på latin. Ján Laurini (cirka 1380–1440), som skrev en rekke religiøse og polemiske skrifter, var den mest interessante forfatteren i senmiddelalderen.

Diktning på tsjekkisk

Fra slutten av 1300-tallet lånte slovakene stadig hyppigere det nært beslektede tsjekkiske språket. En oppblomstring for tsjekkiskspråklig diktning i Slovakia kom med renessansen og reformasjonen på 1500-tallet. Det var dels en serie lengre episke dikt, såkalte historiske sanger, der temaet ofte var krigene mot tyrkerne, og dels protestantisk religiøs diktning, med Ján Silván (1493–1573) og Eliáš Láni (cirka 1570–1618) som de betydeligste salmedikterne. Nevnes må også dramatikeren Pavel Kyrmezer (død 1589). De viktigste representanter for renessansens latinspråklige litteratur var de filosofisk anlagte lyrikerne Pavol Rubigallus (cirka 1510–77) og Martin Rakovský, og ikke minst filologen, pedagogen og dikteren Vavrinec Benedikt (1555–1615). Flere av de nevnte forfatterne levde deler av sitt liv i Böhmen eller Mähren og beriket også tsjekkisk åndsliv.

Den lutherske reformatoren og salmedikteren Juraj Tranovský utgav i 1636 den kirkelige salmeboken Cithara sanctorum, som i 1655 ble fulgt av den katolske samlingen Canthus catholici, redigert av jesuittmunken Benedikt Szöllösi (1609–1656). Da var allerede motreformasjonen i gang, og barokken begynte å angi tonen i slovakisk åndsliv. På tross av til dels voldsomme forfølgelser av protestantene ble imidlertid fortsatt de fleste betydelige litterære verk skapt av lutherske forfattere, for eksempel lyrikerne Štefan Pilárik, Daniel Sinapius Horčička (1640–1688) og Samuel Hruškovic (1694–1748). Memoarbøker på latin ble forfattet av blant annet Ján Simonides (1648–1708) og Daniel Krman. I senbarokken skrev fransiskanermunken Hugolín Gavlovič flere store religiøse diktverk der man allerede merker en bevisst overgang fra tsjekkisk til slovakisk.

Fremveksten av slovakisk som litteraturspråk

Et skritt videre i denne retningen ble tatt av en gruppe katolske forfattere i opplysningstiden, da Anton Bernolák for første gang kodifiserte det slovakiske skriftspråket (1787). Til den strømningen hører satirikerne Jozef Ignác Bajza og Juraj Fándly (1750–1811), som skrev samfunnskritisk prosa, og den store klassisistiske eposdikteren Ján Hollý. Protestantene, som fortsatt skrev på tsjekkisk, bidrog til klassisismen med betydelige lyriske verk av blant annet Augustín Doležal, Bohuslav Tablic og Ján Kollár. Sistnevnte utgav også en stor samling slovakiske folkeviser (1823–1827) som ble en viktig inspirasjonskilde for senere diktergenerasjoner.

I 1840-årene brakte den romantiske bevegelsen, med protestanten L'udovít Štúr i spissen, både et slovakisk nasjonalt program og det definitive gjennombruddet for det slovakiske skriftspråket. Dette utløste gullalderen i slovakisk lyrikk, med navn som Samo Chalupka (1812–33), Michal Miloslav Hodža, Andrej Sládkovič, Samo Bohdan Hroboň, Janko Král', Ján Botto og andre. Innen prosaen markerte Ján Kalinčiak og Jonáš Záborský seg; viktig var også eventyrsamleren Pavol Dobšinský.

Særlig i perioden fra 1867 til 1918 led den slovakiske kulturen under den ungarske undertrykkelsen. Likevel stod flere store personligheter frem innen litteraturen. Den monumentale dikteren Pavol Országh Hviezdoslav regnes fremdeles som Slovakias største poet gjennom tidene. Den lidenskapelige Svetozár Hurban-Vajanský markerte seg sterkt både i prosa og lyrikk. Den kultiverte og vittige Martin Kukučín skrev mesterlige realistiske noveller og romaner. Ladislav Nádaši Jégé og Jozef Gregor Tajovský var de viktigste naturalistene, mens Božena Slančíková Timrava og Janko Jesenský skrev egenartede impresjonistiske noveller. Jesenský startet sammen med symbolisten Ivan Krasko også de nye, modernistiske strømningene i lyrikken. Snart fikk de følge av Vladimír Roy, Martin Rázus, Štefan Krčméry og andre.

1918–1948

Opprettelsen av Den tsjekkoslovakiske republikk i 1918 gav den slovakiske litteraturen store utviklingsmuligheter. Krčméry ble den toneangivende kritikeren som bygde bro mellom den eldre og den yngre forfattergenerasjonen. Nye lyrikere trådte frem allerede tidlig i 1920-årene. Mens den mystisk anlagte Emil Boleslav Lukáč fortsatte i den symbolistiske tradisjonen, skrev Ján Smrek, Ladislav Novomeský og litt senere også Valentín Beniak mer urban og modernistisk lyrikk. I 1930- og 1940-årene fikk de følge av katolsk orienterte modernister som Rudolf Dilong, Pavol Gašparovič Hlbina (1908–77), Janko Silan og andre. I perioden fra 1935 til 1945 var det imidlertid surrealismen som dominerte slovakisk lyrikk, med en stor gruppe unge diktere, for eksempel Rudolf Fabry, Július Lenko (1914–2000), Pavel Bunčák (1915–2000), Štefan Žáry og Vladimír Reisel (1919-2007).

I mellomkrigstidens slovakiske prosa regnes den innadvendte ekspresjonisten Jozef Cíger Hronský og den mer realistiske samfunnsskildreren Milo Urban som de viktigste personligheter. Andre interessante moderne prosaister som kom frem i 1920-årene, var Ján Hrušovský (1892–1975), Gejza Vámoš og Ivan Horváth (1904–1960). I 1930- og 1940-årene kom den såkalte lyriske prosa, en sterkt imaginativ nyekspresjonisme med tendens til naturmystikk. Viktige forfattere her er blant andre L'udo Ondrejov (1901–1962), Dobroslav Chrobák (1907–51), Margita Figuli (1909–1995), František Švantner. I 1940-årene ble noen prosaister, særlig Dominik Tatarka og Ján Červeň (1919–1942), påvirket av surrealismen. Den eksistensialistisk orienterte ekspresjonisten Július Barč-Ivan markerte seg både som en sterk prosaist og som landets viktigste moderne dramatiker.

Den kommunistiske perioden

Den kommunistiske perioden, som startet i 1948, medførte også i litteraturen en påtvunget vulgærmarxistisk ensretting. Men den forsiktige ideologiske oppmykningen etter Josef Stalins død i 1953 resulterte ganske raskt i flere nonkonforme verk, som for eksempel Alfonz Bednárs roman Sklený vrch (Glassfjellet, 1954), Milan Rúfus' diktsamling Až dozrieme (Når vi skal modnes, 1956) og ikke minst Dominik Tatarkas sterkt antistalinistiske essay Démon súhlasu (Samtykkets demon, 1956). I 1960-årene kulminerte denne kritiske strømningen i verkene til blant andre prosaisten Ladislav Mňačko og dramatikeren Peter Karvaš. Samtidig fokuserte en rekke yngre diktere på de allmennmenneskelige spørsmål i en dialog med de nyeste vestlige strømningene. En novellesamling med den betegnende tittelen Súkromie (Privatliv, 1963) av Ján Johanides ble nærmest en kultbok for den yngre generasjonen. Andre viktige prosaister var Anton Hykisch (født 1932), Jaroslava Blažková (1933-2017), Vincent Šikula, Rudolf Sloboda og Peter Jaroš.

Blant lyrikerne bør man særlig nevne de urbane konkretistene Miroslav Válek, Ján Ondruš, Ján Buzássy, Jozef Mihalkovič (født 1935), Ján Stacho, L'ubomír Feldek (født 1936), Vlastimil Kovalčík (født 1939) og Štefan Strážay. Interessant var også den beatnik-inspirerte gruppen Osamelí bežci (De ensomme løpere), med Ivan Štrpka, Peter Repka (født 1944) og Ivan Laučík (1944–2004). Samtidig kom flere av de tidligere surrealistene, særlig Štefan Žáry og Ivan Kupec, med viktige samlinger.

Den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968 utløste en viss stagnasjon i slovakisk litteratur. Noen av de etablerte forfatterne klarte, trass i det politiske presset, å utgi gode bøker, mens andre fikk publiseringsforbud. I 1970- og 1980-årene utgav blant andre Vincent Šikula, Peter Jaroš, Ladislav Ballek, Ivan Habaj (født 1943) nyrealistiske, krønikeaktige romaner om slovakenes nære fortid, mens andre, for eksempel Ján Johanides, Rudolf Sloboda, Milan Zelinka (født 1942), Dušan Mitana, Dušan Dušek (født 1946) og Jozef Puškáš (født 1951), skrev mer analytisk og til en viss grad samfunnskritisk prosa. Dette gjelder også de opposisjonelle forfatterne Dominik Tatarka, Hana Ponická, Ivan Kadlečík og Martin Milan Šimečka (født 1957), som utgav sine bøker i samizdat og på eksilforlag. Gode skuespill ble skrevet av Osvald Zahradník, Karol Horák og Stanislav Štepka. Innen lyrikken, som ble minst rammet av de ideologiske innstramningene, kom det et kreativt oppsving med til dels eksperimenterende lyrikere som Mila Haugová, Štefan Moravčík (født 1943), Dana Podracká, Daniel Hevier (født 1955) og Viera Prokešová (1957-2008).

Etter kommunismens fall

Andre halvdel av 1980-årene brakte en ideologisk oppmykning, og omveltningen i 1989 resulterte i en fullstendig kreativ frihet for slovakiske forfattere. Den nye litteraturen viser imidlertid svært lite begeistring for forandringene, men er snarere opptatt av den sosiale og åndelige utviklingen i Europa og verden for øvrig. Mye av det som man forenklet kaller for postmodernisme har fått et nokså pessimistisk uttrykk i Slovakia, selv om man også kan se klare elementer av lekenhet og befriende ironi. Av eldre og middelaldrende prosaister bør i denne sammenheng nevnes Ján Johanides, Ivan Kadlečík, Pavel Vilikovský, Pavel Hrúz (1941-2008), Etela Farkašova (født 1943) og Jana Bodnárová (født 1950), av de yngre Peter Pišt'anek (1960-2015), Pavol Rankov (født 1964), Vladimír Balla (født 1967), Václav Pankovčin (1968–1999) og Tomáš Horváth (født 1971). Den siste har også markert seg som en egenartet, nyabsurdistisk dramatiker. Andre interessante dramatikere med beslektet livsanskuelse er Pavol Janík (født 1956), Viliam Klimáček (født 1958), Laco Kerata (født 1961) og Silvester Lavrík (født 1964). Av eldre skuespillforfattere holder Karol Horák og Stanislav Štepka fortsatt et høyt nivå.

I lyrikken startet den postmodernistiske linjen allerede i 1980-årene med lyrikere som Tat'jana Lehenová (født 1961), Jozef Urban (1964–1999) og Ivan Kolenič (født 1965), litt senere fulgt av blant andre Andrijan Turan (født 1962), Róbert Bielik (født 1963), Kamil Zbruž (født 1964), Ján Litvák (født 1965), Peter Macsovszky (født 1966). Flere av disse skriver ukonvensjonell prosa og essayer.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg