Oppløsningen av Jugoslavia i 1990–1992 førte til flere kriger. Da Kroatia og Slovenia erklærte uavhengighet i juni 1990, gikk først den jugoslaviske hæren til et halvhjertet forsøk på å hindre slovenerne. Krigshandlingene ble avbrutt etter bare ti dager, for Milošević var ikke interessert i at Slovenia fortsatt skulle tilhøre Jugoslavia. Kroatia, derimot, var viktig for ham. Serberne i Kroatia gjorde opprør mot kroatiske myndigheter, med sentrum i Knin i landområdet Krajina, hvor mange kommuner hadde serbisk flertall. Milošević satte i gang et storstilt propagandaapparat og sammenlignet kroatene med de fascistiske ustasjaene under andre verdenskrig. Serberne tok kontroll over en tredjedel av Kroatias territorium, og planen var å innlemme det i Serbia. Da Kroatia ble internasjonalt anerkjent i januar 1992, ble situasjonen mer komplisert for Milošević, men Krajina utropte seg som uavhengig stat (Republika Srpska Krajina).
I Bosnia-Hercegovina hadde serberne allerede i mars 1991 utropt sin egen republikk, Republika Srpska. Da flertallet i landet, de bosniske muslimene (bosnjakene) og kroatene, stemte for uavhengighet, begynte det serbiske angrepet, til tross for at landet ble internasjonalt anerkjent og medlem av FN i april. Serbia var dypt involvert i krigen i Bosnia, selv om Milošević benektet det. Ved å la den bosniske delen av den jugoslaviske hæren (JNA) formelt bli en bosnisk hær, kunne Milošević late som om Serbia ikke hadde noe med krigen i Bosnia å gjøre. Den bosnisk-serbiske hæren fikk imidlertid forsyninger fra Serbia og ble finansiert derfra. Paramilitære styrker fra Serbia begikk overgrep i Bosnia.
Forholdet til de bosnisk-serbiske lederne var i begynnelsen godt. Milošević og Radovan Karadžić samarbeidet. Milošević støttet den etniske rensingen av bosnjaker (bosniske muslimer) i 1992–1993. Han gikk imidlertid imot Karadžićs steile holdning når det gjaldt fredsavtalene som det internasjonale samfunnet stod bak. Milošević mente det ville skade serbisk økonomi hvis sanksjonene ikke ble opphevet. Da Vance-Owen-planen (om å dele Bosnia i ti provinser etter etniske skillelinjer) i 1993 ble forkastet av de bosniske serberne, mot Miloševićs ønske, ble forholdet uklart i hvilken grad Milošević stod bak eller godkjente den etniske rensingen som fortsatte for fullt. Mye tyder imidlertid på at Milošević var orientert om massakren i Srebrenica, da 8 000 bosnjaker ble drept, og ikke gjorde noe for å stanse den. Han kritiserte aldri general Ratko Mladić. Da Dayton-avtalen ble inngått i desember 1995, undertegnet Milošević på vegne av de bosniske serberne.
Kommentarer (2)
skrev Synnøve Kirkebø
skrev Marte Ericsson Ryste
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.