Slobodan Milošević

I mai 1989 ble Milošević valgt til president i Serbia. 28. juni holdt han en tale ved Gazimestan, minnesmerket på Kosovo-sletten, der Kosovo-slaget fant sted på samme dato i 1389. Denne 600-årsmarkeringen av serbernes mest symbolfylte nederlag (mot osmanene) benyttet Milošević til å fremheve Serbia på bekostning av Jugoslavia. Først nå, etter 600 år, under hans ledelse, skulle serberne hevne den urett som var begått. Han pekte fremover til hva som kunne komme, en oppløsning av Jugoslavia med krig om nødvendig: «Seks århundrer senere er vi igjen i kamp. Kampene er ikke væpnet, selv om det ikke er utelukket». Til stede var blant annet kommunistlederne i alle de jugoslaviske republikkene og utenlandske ambassadører. Kommunistpartiene i de andre delrepublikkene var fremdeles tilhengere av Josip Broz Titos (Jugoslavias statsleder fra 1945 til 1980) slagord om «brorskap og enhet».

Miloševićs militante politikk bidro til sterke motsetninger Jugoslavia. Han motarbeidet ideer om flerpartisystem og reformer. I løpet av 1989 vokste ønsket blant slovenerne om demokratisering og europeisering, støttet av et liberalt kommunistparti. Så lenge det fantes et overordnet jugoslavisk kommunistparti, klarte det likevel å holde landet samlet, men kommunismens fall i Øst-Europa høsten 1989 fikk konsekvenser også i Jugoslavia. I januar 1990 avholdt det jugoslaviske kommunistpartiet sin 14. kongress. Da Milošević forlangte at grunnloven skulle forandres til fordel for serberne, forlot de slovenske og kroatiske delegatene møtet, og det jugoslaviske partiet var gått i oppløsning.

I juli 1990 forandret Milošević navnet på partiet til Serbias sosialistiske part (SPS) for å gi skinn av at han også fjernet seg fra den kommunistiske arven. I september ble en ny grunnlov for Serbia vedtatt, uten autonomi for Kosovo og Vojvodina. Serbias lover skulle stå over de jugoslaviske, noe som i realiteten var en oppløsning av Jugoslavia.

Ved det første frie presidentvalg i Serbia i desember 1990 ble Milošević valgt med 63 prosent av stemmene. Samtidig, ved det første frie parlamentsvalget, fikk Miloševićs Sosialistparti bare 46 prosent av stemmene, men flertall i nasjonalforsamlingen. I løpet av 1990 ble det avholdt flerpartivalg i alle delrepublikkene, men bare i Serbia og Montenegro beholdt de tidligere kommunistene makten. Milošević vant også presidentvalget i 1992 og fortsatte som Serbias president til 1997.

Etter kommunismens fall ble Jugoslavia (fremdeles Den sosialistiske føderative republikken Jugoslavia, SFRJ) styrt av et presidentråd på åtte personer. Siden det var liten enighet, og Serbia kontrollerte fire av de åtte plassene, ble presidentrådet lammet. I juni 1991 valgte Slovenia og Kroatia å erklære seg uavhengige, og i september også Makedonia. Milošević brukte en retorikk om at han ønsket å bevare Jugoslavia, og mange i utlandet trodde på dette. I virkeligheten planla Milošević en stor-serbisk løsning når Jugoslavia forsvant. Dette var ideer som gikk tilbake til tiden omkring første verdenskrig, da mange mente at Serbia burde ha sikret seg store områder av Østerrike-Ungarn, i stedet for å gå inn i en felles stat med slovenerne og kroatene. Disse ideene ble tatt opp igjen av Det serbiske vitenskapsakademiet i et Memorandum publisert i 1986, det teoretiske grunnlaget for Miloševićs nasjonalistiske politikk. Før oppløsningen av Jugoslavia er det mulig at hans mål var å få kontroll over hele landet og bli en ny Tito. Da gikk han inn for en sterkt sentralisert stat.

For å oppnå en stor-serbisk løsning brukte Milošević de serbiske minoritetene i andre jugoslaviske republikker. Han sa at hvis Jugoslavia gikk i oppløsning, skulle alle serbere forbli i én stat, det vil si Serbia. Da Kroatia vedtok ny grunnlov i 1990, ble serberne ikke tatt med som konstitusjonell nasjon. Det var lett for Milošević å spille på misnøyen blant serberne i Kroatia og deres ønske om å tilhøre staten Serbia. President Franjo Tudjman i Kroatia førte en nasjonalistisk politikk som passet Milošević bra, og de hadde planer om å dele Bosnia-Hercegovina mellom seg.

Oppløsningen av Jugoslavia i 1990–1992 førte til flere kriger. Da Kroatia og Slovenia erklærte uavhengighet i juni 1990, gikk først den jugoslaviske hæren til et halvhjertet forsøk på å hindre slovenerne. Krigshandlingene ble avbrutt etter bare ti dager, for Milošević var ikke interessert i at Slovenia fortsatt skulle tilhøre Jugoslavia. Kroatia, derimot, var viktig for ham. Serberne i Kroatia gjorde opprør mot kroatiske myndigheter, med sentrum i Knin i landområdet Krajina, hvor mange kommuner hadde serbisk flertall. Milošević satte i gang et storstilt propagandaapparat og sammenlignet kroatene med de fascistiske ustasjaene under andre verdenskrig. Serberne tok kontroll over en tredjedel av Kroatias territorium, og planen var å innlemme det i Serbia. Da Kroatia ble internasjonalt anerkjent i januar 1992, ble situasjonen mer komplisert for Milošević, men Krajina utropte seg som uavhengig stat (Republika Srpska Krajina).

I Bosnia-Hercegovina hadde serberne allerede i mars 1991 utropt sin egen republikk, Republika Srpska. Da flertallet i landet, de bosniske muslimene (bosnjakene) og kroatene, stemte for uavhengighet, begynte det serbiske angrepet, til tross for at landet ble internasjonalt anerkjent og medlem av FN i april. Serbia var dypt involvert i krigen i Bosnia, selv om Milošević benektet det. Ved å la den bosniske delen av den jugoslaviske hæren (JNA) formelt bli en bosnisk hær, kunne Milošević late som om Serbia ikke hadde noe med krigen i Bosnia å gjøre. Den bosnisk-serbiske hæren fikk imidlertid forsyninger fra Serbia og ble finansiert derfra. Paramilitære styrker fra Serbia begikk overgrep i Bosnia.

Forholdet til de bosnisk-serbiske lederne var i begynnelsen godt. Milošević og Radovan Karadžić samarbeidet. Milošević støttet den etniske rensingen av bosnjaker (bosniske muslimer) i 1992–1993. Han gikk imidlertid imot Karadžićs steile holdning når det gjaldt fredsavtalene som det internasjonale samfunnet stod bak. Milošević mente det ville skade serbisk økonomi hvis sanksjonene ikke ble opphevet. Da Vance-Owen-planen (om å dele Bosnia i ti provinser etter etniske skillelinjer) i 1993 ble forkastet av de bosniske serberne, mot Miloševićs ønske, ble forholdet uklart i hvilken grad Milošević stod bak eller godkjente den etniske rensingen som fortsatte for fullt. Mye tyder imidlertid på at Milošević var orientert om massakren i Srebrenica, da 8 000 bosnjaker ble drept, og ikke gjorde noe for å stanse den. Han kritiserte aldri general Ratko Mladić. Da Dayton-avtalen ble inngått i desember 1995, undertegnet Milošević på vegne av de bosniske serberne.

Milošević gikk inn for en blandingsøkonomi med delvis privatisering av næringslivet, selv om staten beholdt kontroll over det meste. Økonomien var preget av korrupsjon. Ofte var det hans tilhengere som ble tildelt virksomheter, med tap og tyveri som resultat. I 1991 lot han statsbanken gi enorme lån til sine venner. Det serbiske bankvesenet ble ødelagt.

Serbia hadde en økende inflasjon, på 162 prosent i 1987 og 2719 prosent i 1989. I 1992 innførte FN økonomiske sanksjoner på grunn av krigen i Bosnia. Som en følge av krigføring og sanksjoner fikk Serbia en hyperinflasjon som i 1994 var på hele 313 millioner prosent, 4139 prosent bare i januar 1994. Tiltakene Milošević satte inn, gjorde livet håpløst for vanlige mennesker. Serbisk økonomi kollapset.

Milošević innførte kontroll med media. Det ble vedtatt en lov som gav opptil tre års fengsel for å gjøre narr av staten, statsoverhodet, flagget og så videre. Politiske motstandere ble forfulgt, noen drept. Da den regimekritiske journalisten Slavko Čuruvija ble drept i 1999, mente mange at Milošević stod bak, men dette er ikke bevist. I august 2000 ble Ivan Stambolić, Miloševićs tidligere beskytter, kidnappet da han spaserte i en park i Beograd. Etter Miloševićs fall kunne politiet slå fast at han var blitt drept av spesialstyrker etter ordre fra Milošević, bekreftet av Høyesterett i 2006. Det gikk rykter om at Stambolić ville vende tilbake til politikken, og da hadde han kunnet utfordre Milošević.

I april 1992 var Serbia og Montenegro blitt forent i Det føderale republikken Jugoslavia (fra 2003 kalt Serbia og Montenegro). Siden Milošević ikke kunne være Serbias president i mer enn to omganger, ble han i juli 1997 president i føderasjonen, en stilling han hadde til oktober 2000. Slik beholdt han makten, men kunne nå gjøres ansvarlig for overgrep begått av den føderale armeen, ikke bare den serbiske delstatens, slik som tidligere.

Situasjonen i Kosovo forverret seg i 1998 etter serbiske angrep mot albanere, og Kosovos frigjøringshær (UÇK) svarte med aksjoner mot serbisk politi. Et par hundre tusen albanere var på flukt i fjellene. Fredsforhandlingene i Rambouillet førte ikke frem. Etter at Milošević forkastet Rambouillet-avtalen, og fordi han planla en større aksjon mot albanerne, startet NATO 24. mars 1999 luftangrep mot Serbia og Montenegro, blant annet for å hindre en masseflukt fra Kosovo. Ikke bare mål i Kosovo, men store deler av Serbia ble bombet. Hensikten var både å tvinge den serbiske hæren ut av Kosovo og å svekke Milošević. Etter tre måneder gav Milošević opp. 10. juni undertegnet han avtalen om tilbaketrekking. Hans stilling i serbisk politikk var nå betydelig svekket.

Ved presidentvalget i Serbia i september 2000 tapte Milošević for Vojislav Koštunica, som ledet et opposisjonsparti. Milošević prøvde å få valget annullert, noe som utløste store demonstrasjoner mot ham. Studentene førte en vellykket kampanje under slagordet Gotov je! (Han er ferdig!), og Milošević måtte innrømme sitt nederlag 5. oktober. Etter Miloševićs fall ble parlamentsvalget 23. desember 2000 en overveldende seier for den demokratiske opposisjonen (64 prosent mot 34,7 for Miloševićs Sosialistparti). Zoran Djindjić, leder for Det demokratiske partiet, ble innsatt som serbisk statsminister i januar 2001.