Skylla

Det er mange historier og myter om Skylla. Hun nevnes i drama, poesi, romerske tekster, filosofiske, historiske og eksegetiske verk i hele antikken.

En myte forteller at Skylla ble drept av Herakles, som straff for at hun stjal oksene til den trehodete kjempen Geryon. Det fortelles så at hun ble vekket til live av sin far Phorkys.

Skylla og Kharybdis er en trussel i myten om Jason og argonautene. Ifølge myten klarer Jason å unngå dem begge takket være hjelp fra Hera.

Skylla og Kharybdis dukker også opp i Vergils Aeneiden som et forferdelig par som vokter stredet som helten Aeneas skal passere. Vergil beskriver Skylla som et monster med en overkropp som en kvinne og en underkropp som et sjømonster. Det er slik den romerske dikteren Ovid også beskriver henne i sitt verk Metamorfoser. Her forklarer han at Skylla en gang var en vakker kvinne som var ettertraktet av mange menn. Selv ønsket hun ikke oppmerksomheten og dro heller til sjønymfene. Her ble hun en dag sett av havguden Glaukos som ble forelsket i henne. Dette gjorde Kirke, som vi kjenner fra Odysseen, rasende, siden hun var forelsket i Glaukos. Hun forvandlet derfor Skylla til det monsteret som vi kjenner fra mytene som straff. En senere kilde, Nonnus som skrev i det 5. århundret evt., nevner en myte hvor havguden Poseidon blir forelsket i Skylla og hvor det er ham selv som forvandler henne til en klippe som siden førte til mange skipsforlis.

Skylla dukker også opp i Vergils beskrivelse av dødsriket i Aeneidens sjette bok. Her omtales skyllae i flertall som en av flere voktere av dødsriket.

I kunsten ser vi ofte Skylla slik Vergil beskriver henne. På vasemalerier, relieffer, mynter og mosaikker i perioden 400 fvt. til 500 evt. fremstilles Skylla som et vesen med kvinnekropp som holder en trident, med en underkropp som en fiskehale. To hundehoder med forlabber er også festet til underkroppen. Denne fremstillingen har fått forskere til å foreslå at det er snakk om to ulike vesener som deler navn, den ene slik vi kjenner Skylla fra Homer, den andre slik vi kjenner den fra senere forfattere som Vergil og Ovid og kunsten. Begge kan allikevel knyttes til havet og begge fremstilles som kvinner som ikke kan kontrolleres. I tillegg kan begge knyttes til hunder, ikonografisk som en del av monsterets kropp, og etymologisk, siden Skylla er knyttet til det greske ordet skylax (valp). I Odysseen knyttes monsteret også til hunder: «Inne i den [hulen] sitter Skylla og bjeffer så det er en gru, for selv om det lyder som en nyfødt hundehvalp, er hun et skrekkelig uhyre som ingen ville ha lyst til å se, selv ikke en gud, om han kom forbi.» (oversatt av Kjell Arild Pollestad).

I senere tid ble denne fortellingen stedfestet til Messinastredet.

• gresk mytologi
• Homer
• Odysseen

• Buxton, Richard (2004), The complete world of Greek mythology. London: Thames & Hudson
• Hopman, Marianne Govers (2012), Scylla: Myth, Metaphor, Paradox. Cambridge: Cambridge University Press