Skottlands forhistorie

De tidligste spor av bosetting i Skottland ble funnet i 2006 ved Howburn Farm i South Lanarkshire. Funnet består av flere tusen gjenstander i flint og kiselskifer, der de eldste stammer fra omkring 12000 fvt. Funnene er altså fra paleolittisk tid (eldre steinalder), og menneskene må derfor ha ankommet Skottland nokså snart etter isbrekappens tilbaketrekning. Arkeologer mener de har jaktet på reinsdyr.

Senere funn finnes fra omkring 8000 fvt., i mesolittisk tid (mellomsteinalder). Disse menneskene levde i nomadiske grupper og livnærte seg som jegere, sankere og fiskere. De bodde dels i huler, dels på åpne boplasser med redskaper ble laget i ben, horn og stein. Flint ble benyttet, men i mindre grad, da det er liten tilgang på dette materialet i Skottland. Gruppene ble gradvis mer bofaste, men kunne fortsatt reise over lange strekninger i kanoer eller skinntrukne vidjebåter.

Permanente bosetninger kjennes i Skottland fra omkring 5000 fvt. i neolittisk tid, men overgangen fra jeger-sankersamfunnet gikk langsomt, og jordbruk ble sannsynligvis ikke den dominerende produksjonsformen før omkring 2000 fvt. Likevel finnes det spor av neolittisk jordbruk og tilhørende bygninger ved Balbridie i Aberdeenshire allerede fra omkring 3800 fvt., og ved Knap of Howar på Papa Westray i Orknøyene fra ca. 3400 fvt.

Fra omkring 3000 fvt. vokser de første landsbyene fram, deriblant Skara Brae på Orknøyene og Jarlshof på Shetland. På Skara Brae hadde husene et sentralt åpent ildsted, innendørs toaletter, og slåer på dørene som dermed kunne låses innenfra. På Orknøyene står dessuten Storbritannias eldste hengemonument, de såkalte Steinsetningene ved Stenness fra omkring 3100 fvt.

Kunnskapen om neolittiske kulturer i Skottland kjennes ellers mest fra gravene. Megalittgraver finnes på vest- og nordkysten; på østkysten ble de døde gravlagt enkeltvis i en liten kiste, som ofte er dekket av en haug. Megalittgravene er ofte dekket av imponerende hauger, opptil 70 meter lange, som ved inngangen til selve gravanlegget ofte løper ut i to «horn». Megalittgravenes keramikk er representert ved rundbunnede kar av samme type som kjennes fra Windmill Hill i England. I østkystens enkeltgraver er de karakteristiske leirkarene, såkalte beakers, en undergruppe av klokkebegerkulturen, typisk for De britiske øyer. En annen keramikktype opptrer omtrent samtidig i disse gravene. Det er rikt dekorerte kar av varierende former, såkalte food vessels, som er en ledetype i Englands neolittikum.

Større endringer skjedde i løpet av det tredje årtusen fvt., med innføringen av metallarbeid. Lokal produksjon av gjenstander i bronse (en legering av tinn og kobber) forutsatte nemlig utbredt handel og import av tinn som, i motsetning til kopper, ikke forekommer naturlig i Skottland.

Funn av food vessels og beakers av leire fortsetter imidlertid i bronsealderen. Bronsegjenstander fra denne periodens tidligste del stammer mest fra depotfunn; det var så å si bare økser som ble laget i det nye materialet, mens dagliglivets redskaper fortsatt var av bein og stein. Smykker, dels i bronse, dels i gull, samt halsbånd i rav og agat er også kjent. De døde ble begravd ubrent i små kister i sterkt sammenbøyd stilling. På dekkhellene finnes noen ganger helleristninger, som skålgroper, konsentriske ringer, båter og øksefigurer. Graven er vanligvis dekket av en haug eller røys, og av og til er den omgitt av én eller flere konsentriske ringer med til dels meget høye, reiste steiner.

I bronsealderens midtre og yngre del er ledeformen innen keramikken den såkalte cinerary urn, som har fått navn etter sin funksjon, nemlig som beholder for brente ben. Likbrenningen blir nå mest alminnelig, og man finner urnene med likrester dels som sekundærgraver i eldre gravhauger og -røyser, dels samlet på større felter under flat mark. Redskaper og våpen i yngre bronsealder oppviser en stor variasjon i former og typer. Også skjold og kjeler i bronse er kjent, likeledes gullsmykker som arm- og halsringer (torques).

I løpet av yngre bronsealder skjer det tilsynelatende en stor befolkningsøkning i Skottland, da man finner flere bosetninger i marginale og mindre fruktbare områder som for eksempel åssider. Dette kan ha sammenheng med økt innvandring sørfra til sørlige deler av Storbritannia fra omkring 1000 fvt., men DNA-studier antyder at de aktuelle gruppene ikke nådde Skottland. Historikere mener likevel at denne innvandringsbølgen har bidratt til spredningen av keltiske språk på De britiske øyer.

Den viktigste kilden til kjennskapet til jernalderen er boplasser av forskjellige typer, som delvis danner geografisk avgrensede grupper:

1. Befestede anlegg som er beskyttet med solide, steinbygde murer, ofte på åstopper. Under denne gruppen kommer den såkalte broch, et inntil 12 meter høyt tårn, som omgir en rund plass på 9–12 meter i tverrmål. Disse brochs er igjen omgitt av en ytre befestning, hvor det ofte ligger steinhytter. I Nord-Skottland har de vært benyttet helt til 400–500-tallet evt.
2. Befestede bosetninger på bakketopper. Bosetningene var som regel landsbyer, men enkelte kunne ha mellom 3000 og 6000 innbyggere slik som Eildon hill. De befestede landsbyene ligner keltiske oppida som finnes i England og Frankrike.
3. Crannogs, vanligvis et hus som er anlagt midt i en innsjø på en kunstig øy, hvor en landgang fører over til fastlandet.
4. Underjordiske hus bygd i stein med rund eller hjulformet grunnplan; de er vanligst i den nordlige del av Skottland.

Det er vanskelig å peke på konkrete maktkonstellasjoner i denne perioden, men det kan ha eksistert kongedømmer omkring spesifikke brochs i henholdsvis Shetland og Caithness.

Funn av tallrike håndkverner viser at korndyrking var av stor betydning i denne perioden; dessuten var fe- og hestehold viktige næringsveier. Jernfremstilling var vanlig over hele landet. Leirkarene var fremdeles håndlagede; først på 300-tallet evt. ble dreieskiven kjent. Kar og øser ble ofte laget i kleberstein.

• Skottlands historie
• pikterne
• skoter
• Dalriada
• Caledonia

• Earliest site in Scotland discovered, Biggar Archaeology group (April 2009)

• Ballin, Torben Bjarke et. al. (2018) Reindeer hunters at Howburn Farm, South Lanarkshire A Late Hamburgian settlement in southern Scotland – its lithic artefacts and natural environment. Oxford: Archeopress Publishing.
• Morez A, Britton K, Noble G, Günther T, Götherström A, Rodríguez-Varela R, et al. (2023) Imputed genomes and haplotype-based analyses of the Picts of early medieval Scotland reveal fine-scale relatedness between Iron Age, early medieval and the modern people of the UK. PLoS Genet 19(4): e1010360.
• Patterson, Nick et. al. (2022). Large-scale migration into Britain during the Middle to Late Bronze Age. Nature 601, s, 588–594.
• Watson, Fiona (2003). Scotland from Prehistory to the present. Stroud: The History Press