Skoll og Hate

I den norrøne religionen blir sola og månene jaget av to ulver. Skoll er ulven som jager Sol, og Hate er ulven som jager Måne.

Ulvene nevnes flere steder, men i Snorre-Edda blir fortellingen systematisert og satt sammen med myten om Sol og Måne i en større helhet. det som styrer gangen til solen og månen.

Fra strofe 21 i Voluspå blir et mulig slektskapsbånd mellom Fenrisulven og Skoll nevnt: «I aust satt den gamle i jarnskogen og fødde der Fenres ungar. Nett den eine av alle desse vert solar-tjuven i trolleham».

Snorre fører også dette slektskapet videre til å inkludere Hate «Den gamle gygra får til søner mange jotnar, og alle i ulveskapnad; derifrå kjem desse ulvane. Og så er sagt at av denne ætta blir han den sterkaste, han som er kalla Månegarm». Hate kalles her også Månegarm, som betyr månehund eller måne-ulv.

I Grimnesmål strofe 39, i Den eldre Edda, nevnes begge ulvene: «Skoll heiter ulv, fylgjer skirleitte gud alt til vernande ved; ein annan er Hate, han er Rodvitnes son og føre reine himmelbruri renn».

Det finnes uoverensstemmelser mellom de to Edda-tekstene om hvilken ulv som sluker solen. I Vavtrudnesmål strofe 46 nevnes Fenrisulven som solslukeren i stedet for Skoll: «Mykje eg fór, mykje eg freista, mykje eg maktende røynde; kvar fær sol att på himmelen slette når Fenre solauga sluker?». Det kan enten være at Fenris her blir brukt som en poetisk omskrivning for Skoll, men det kan også underbygge forestillingen om at religioner, og i stor grad også norrøn religion, hadde lokale variasjoner og forskjellige forestillinger til forskjellige tider.