skapelsesmyter i Det gamle Egypt

De gamle egypterne betraktet kosmos, den ordnede verden, som en slags boble flytende i et uendelig stort kaos-hav kalt Nun. Bare inni boblen er verden differensiert i tid og rom. Atmosfæren skiller jorden fra himmelen og gir romlighet, mens solens reise over himmelen gir en opplevelse av tid og regelmessighet. Elementene var personifisert som guder og gudinner. En dag skal skaperguden ødelegge alt det han har skapt, og verden igjen oppslukes av Nun.

• Kosmologi i Det gamle Egypt.

Skapelsesmyten fra Heliopolis kan rekonstrueres gjennom bruddstykker fra Pyramidetekstene og Kistetekstene, og er den eldste versjonen av den egyptiske skapelsen som er bevart. Den beretter hvordan det plutselig begynner å skje ting i urhavet Nun: Skaperguden Atum utvikler seg selv gjennom ulike stadier, før han til slutt stiger opp på himmelen som den første soloppgang. Atum frembragte to nye guder fra sin egen kropp – Shu og Tefnut (atmosfæren). Disse avler igjen Geb og Nut, som representerer henholdsvis jorden og himmelen, og igjen ga liv til Osiris, Isis, Seth og Neftys. Disse ni gudene – Enneaden – utgjør totaliteten i skaperverket.

• Den heliopolitanske skapelsesmyten.

Skapelsesmyten fra Hermopolis baserer seg på den heliopolitanske, men går et skritt lenger tilbake og beskriver i detalj Atums utvikling i urhavet Nun. Åtte guder – Ogodaden – bestående av fire guder og fire gudinner inndelt i par, utkrystaliserte seg fra Nun i forkant av skapelsen. Disse urgudene er videre ansvarlige for fremskaffelsen av det første land og solgudens fødsel.

• Den hermopolitanske skaplesesmyten.

Den memfitiske skapelsesmyten baserer seg på en variant av den heliopolitanske som beskriver hvordan Atum skapte verden gjennom tankekraft (sia) og ytring (hu). Den memfitiske teologiens hovedproblem, tydeligst uttrykt i en inskripsjon på en steinstøtte kalt Shabako steinen, er hvordan skaperens tankekraft kunne bli til materiell virkelighet. Denne overgangen kunne bare forklares ved et guddommelig prinsipp. Dette prinsippet er i følge teksten guden Ptah, hovedguden i Memfis og guden for kunstnere og håndverkere. Bare ved hans inngripen kunne skaperguden realisere sine kreative tanker i materien.

Mens den memfitiske teologien forklarer bindeleddet mellom årsak og virkning i skapelsesprosessen – mellom kreativ tanke og materiell virkelighet, gikk prestene i Teben dypere inn i forståelsen av skaperen selv. I den tebanske skapelsesmyten beskrives en guddom som i motsetning til de øvrige gudene sto utenfor skapelsen.

• Den tebanske skapelsesmyten.

• Det gamle Egypt
• myter i Det gamle Egypt
• religion i Det gamle Egypt
• kosmologi i Det gamle Egypt

• Allen, James P. 1988: Genesis in Egypt. The philosophy of ancient Egyptian creation accounts. New Haven, Connecticut: Yale Egyptological Seminar.
• Naguib, Saphinaz-Amal 2000: «Da verden ble til i Egypt», i T. Å. Bringsværd & J. Braarvig (red.), I begynnelsen. Skapelsesmyter fra hele verden (s. 343-52). Oslo: De norske bokklubbene.
• Derchain, P. 1992: «Egyptian Cosmogony», i Y. Bonnefoy (red.), Greek and Egyptian Mythologies (s. 219-23). Chicago: The University of Chicago Press.
• Lesko, L. H. 1991: «Ancient Egyptian cosmogonies and cosmology», i B. E. Shafer (red.), Religion in Ancient Egypt. Gods, myths, and personal practice (p. 88-122). New York: Cornell University Press.