Faktaboks

Sjøkrigsskolen
SKSK
Sjøkrigsskolen
Kadetter ved Sjøkrigsskolen
Av /Forsvaret.
Kronprins Haakon
Kronprins Haakon Magnus har offisersutdannelse fra Sjøkrigsskolen og er admiral i Sjøforsvaret.
Av /Forsvaret.

Sjøkrigsskolen er Sjøforsvarets krigsskole i Norge, og ligger på Laksevåg i Bergen. Den er én av Forsvarets tre krigsskoler, hvor de to andre er Luftkrigsskolen og Krigsskolen. Sammen er de tre krigsskolene organisert under Forsvarets høgskole.

Sjøkrigsskolen driver lederutdanning til Forsvaret. De tilbyr treårig høyskolestudium som bygger på befalsskole og gir profesjonsutdanning som offiser i Sjøforsvaret. Utdanningen består av ett år med generelle militære og sivile fag som er likt for alle bransjer og linjer (felles offisersfag og lederutvikling), og to år med bransjeutdanning innen de tre bransjene: operativ, teknisk og forvaltning. Samtlige studier fører frem til graden «bachelor i militære studier».

Historie

Fredriksvern/Stavern

Fram til oppløsningen av unionen med Danmark i 1814 var norske offiserer til den dansk-norske fellesflåten blitt utdannet ved Sjøkadettakademiet i København. Sjøkrigsskolens historie innledes med at Det norske søkadettkorps, til daglig kalt Sjøkadettinstituttet, ble opprettet ved kongelig resolusjon av 23. desember 1816 i Fredriksvern (Stavern), som på det tidspunkt var den norske marinens hovedbase. Samme dag ble kaptein Jochum Nicolai Müller utnevnt til instituttets sjef. Instituttets høytidelige åpning fant sted mandag 27. oktober 1817. Første kull var på ni kadetter.

I 1814 besto det norske sjøoffiserskorpset av 39 mann, i tillegg til 124 såkalte månedsløytnanter, som var blitt ansatt fra krigsåret 1808 og utover, og som alle fikk avskjed i 1814 og 1815. Ved kongelig resolusjon av 21. februar 1818 ble det bestemt at offiserskorpset skulle økes til 77 mann, nemlig én kontreadmiral, én kommandør, tre kommandørkapteiner, tolv kapteiner (capitaine), 12 kapteinløytnanter, 24 premierløytnanter og 24 sekondløytnanter. I årene som fulgte var det jevn tilgang på nyutdannede offiserer og i 1834 var offiserskorpset fulltallig etter planen, som for øvrig besto uforandret fram til 1857.

Kravet til alder ved opptak var mellom 12 og 15 år. Kadettene gikk ikke i regulære klasser med oppflytting hvert år. De fulgte den undervisningen de hadde behov for ut fra sitt standpunkt, og tok eksamen etter hvert som de var klar til å melde seg opp. På tokt om bord på skolefartøy var det annerledes. Her ble kadettene fordelt på fire klasser avhengig av hvilken praktisk kunnskap de hadde tilegnet seg i de nautiske fagene. Toktene ble avsluttet med klassevise eksamener i «Søvidenskaberne». Kadettene fikk også karakterer i kommando og konduite. Første mål for en nyopptatt kadett var 1. bividenskapseksamen, som omfattet fagene morsmål, regning, historie, geografi og fransk, og etter hvert også tysk. Det ble også undervist i tegning og sang. Samtidig arbeidet kadettene med fagene til 1. matematiske eksamen, eller navigasjonseksamen, som også omfattet hydrografi og astronomi. Tredje trinn i utdannelsen var 2. bividenskapseksamen, som foruten engelsk, besto av de samme allmennfagene som i den første eksamen. Når den var avlagt kom turen til 2. matematiske eksamen. Fra 1826 omfattet denne sfærisk geometri og trigonometri og et omfattende og krevende pensum i matematikk, i tillegg til navigasjon. Artilleri var et eget fag. Før de kunne melde seg opp til eksamen i artilleri og matematikk, måtte de ha fullført arbeidsbøkene på feltet. Arbeidsbøkene, som kunne være meget forseggjorte med flotte illustrasjoner, kompenserte for lærebøker, som det var få av på denne tiden.

Horten

Rundt 1850 hadde Marinen flyttet det meste av sin virksomhet til Horten. I 1864 flyttet Sjøkadettinstituttet etter, som den siste av de sjømilitære institusjonene. I Horten ble det utdannet sjøoffiserer i 76 år, helt fram til 9. april 1940.

Den industrielle revolusjon førte til at betingelsene for krigføring i perioden fra slutten av 1850-tallet og i de neste tjue år, endret seg grunnleggende og raskt. For Marinens vedkommende førte det til at seilskip av tre med glattborede munnladningskanoner i bredside som avfyrte runde kanonkuler av jern, etter hvert ble erstattet av kullfyrte dampskip av stål med riflede bakladningskanoner i dreibare tårn, sprenggranater, torpedoer og miner, og introduksjon av ny teknologi som for eksempel radiotelegrafi. Hele fartøysklasser og annet stridsmateriell ble i løpet av få år helt uten stridsverdi.

Konsekvensene for utdanningen var store og omfattende, og uenighet om veien videre for utdanningen av sjøoffiserer var dyp. I tillegg til den teknologiske omveltningen kom virkningen av at det sivile skolevesenet var i endring. Utover på 1860-tallet var det dessuten små muligheter for fast ansettelse etter avsluttet skolegang, og det førte til at rekrutteringen til Sjøkadettinstituttet var dårlig. I perioden 1873 til 1876 var det verken kadettokt eller utdanningsvirksomhet ved skolen, mens det ble arbeidet med et nytt undervisningsopplegg. Inn kom flere tekniske fag og større vekt på praktiske øvelser, ut gikk tysk, skriving, tegning og sang. Øverste aldersgrense ved opptak ble økt til 18 år, etter hvert til 19 og 21 år, og det ble innført 12 måneders tjeneste som uteksaminert kadett. Utdanningen ble inndelt i to avdelinger, nederste og øverste. Nederste avdeling varte i tre år og utdannet vernepliktige sekondløytnanter. Øverste avdeling varte i to år og kvalifiserte sekondløytnantene for ansettelse som yrkesoffiserer. «Den nye skole» ble innført i januar 1876 og navnet forandret til Sjøkrigsskolen. Første kull på den nye ordningen talte seks kadetter.

I motsetning til Hærens krigsskole, hvor opptakskravet var examen artium, var opptakskravet på Sjøkrigsskolen avgangseksamen fra middelskolen. Det skyldtes at kandidatene til Sjøkrigsskolen også måtte ha fartstid i utenriksfart i handelsflåten, først minst 12 måneder, etter 1883, 21 måneder og til slutt 18 måneder. Artium ble derfor gitt som del av undervisningen på nederste avdeling. Ordningen med en treårig nederste avdeling for vernepliktige sjøoffiserer, med middelskole, senere realskole, kombinert med utenriks fartstid som opptakskrav, og der artium ble gitt som del av undervisningen på Sjøkrigsskolen. Med unntak for en periode på ti år, fra høsten 1943 i Storbritannia til høsten 1953 i Oslo, ble denne ordningen i prinsippet bevart helt til fram til 1985.

Den teknologiske utviklingen sammen med erfaringene fra nøytralitetsvakten under første verdenskrig førte til at Sjøkrigsskolen fra 1932 fikk en ny skoleordning. Skolen skulle, som før, bestå av en treårig nederste- og en toårig øverste avdeling. Nederste avdeling ble delt i to linjer, dekkslinjen og den maskintekniske linje. Og dekkslinjens 3. klasse ble videre inndelt i tre spesialgrener: artilleri, torpedo og signal. Øverste avdeling skulle bare ha én linje: sjøoffiserslinjen. Nederste avdeling skulle nå ha tre formål: den skulle utdanne fastlønte spesialoffiserer, vernepliktige offiserer og kvalifisere elevene på dekkslinjen til eventuelt opptak på øverste avdeling. Elevene på dekkslinjen skulle føres fram til skipsførereksamen, mens elevene på maskinteknisk linje skulle føres fram til 1. klasses damp- og motormaskinisteksamen. Opptakskrav på dekkslinjen var 18 måneders fartstid på dekk, og på maskinteknisk linje 18 måneders verkstedpraksis og 12 måneders fartstid i maskinen.

9. april–7. juni 1940

Det tyske angrepet 9. april 1940 satte en stopper for all videre virksomhet ved Sjøkrigsskolen. Skolesjefen, kommandør Einar Tandberg-Hanssen, var også sjef for Ytre Oslofjords sjøforsvarsdistrikt, med standkvarter i Tønsberg, og dro dit. Sammen med de to inspeksjonsoffiserene kaptein Erling Hostvedt og løytnant Skule Storheill, dro kadettene opp til Helgelandsmoen, hvor de ble innvilget en ukes permisjon. Flertallet av kadettene tok permisjon, mens de gjenværende, sammen med inspeksjonsoffiserene dro videre til Lillehammer hvor de meldte seg for Kommanderende admiral. Hostvedt ble beordret som stabssjef hos kommandør Gottwaldt i Molde, mens Storheill fikk kommandoen over kadettene som hadde fulgt med til Lillehammer. Sammen dro de videre til Molde, hvor Hostvedt tiltrådte sin tjeneste som stabssjef, mens Storheill og kadettene utgjorde en utrykningsstyrke, utstyrt med biler, med oppdrag å nedkjempe eventuelle fallskjermstyrker. Da kampene i Sør-Norge var over fulgte Hostvedt med krysseren HMS Glasgow til Tromsø, mens Storheill og kadettene fikk tak i en skøyte og fulgte med den nordover. Da kampene i Nord-Norge var over 7. juni fulgte inspeksjonsoffiserene og enkelte av kadettene med styrkene som dro over til Storbritannia. Andre kadetter ble med i det illegale arbeidet i Norge, mens flertallet av kadettene på permisjon etter hvert kom seg over til Storbritannia. Noen få forholdt seg passive og enkelte sympatiserte åpenlyst med okkupasjonsmakten.

Storbritannia

Sjøkrigsskolen ble i praksis nedlagt 9. april. Ganske tidlig hadde rundt tretti kadetter kommet seg over til Storbritannia. Etter hvert kom det tjue til. Disse ble så raskt som mulig fordelt til tjeneste på norske, eller for det meste, britiske marinefartøyer. Men det framtidige behovet for offiserer var stort, og 1. januar 1940 begynte det første kullet med norske kadetter på den britiske sjøkrigsskolen Britannia Royal Naval College i Dartmouth.

Sjøkrigsskolen ble reetablert i London 1. januar 1943, med nå orlogskaptein Hostvedt som første sjef. Han ble sommeren 1943 avløst av kommandørkaptein Nils Larsen Bruun, som forble sjef for Sjøkrigsskolen under resten av krigen og som ledet etableringen av Sjøkrigsskolen i Oslo høsten 1945. Skolen led en omflakkende tilværelse i og omkring London, inntil den i august 1944 flyttet til Barton, Edinburgh i Skottland, hvor den ble værende fram til fredsslutningen i 1945.

Det ble vanskeligere og vanskeligere å skaffe aspiranter til Sjøkrigsskolen med realskoleeksamen og fartstid i handelsflåten eller verkstedpraksis. Høsten 1943 ble det derfor innført en ny midlertidig treårig skoleordning, hvor opptakskravet var examen artium og hvor kravene til fartstid og verkstedpraksis bortfalt.

Det ble i løpet av krigen utdannet åtte kull på sjøoffisers- eller dekkslinjen og fire kull på maskinlinjen. Kadettene på sjøoffisers- og dekkslinjen fulgte et modifisert norsk opplegg. Maskinkadettene ble, med få unntak, utdannet ved Royal Naval Engineering College i Manadon ved Plymouth, og fulgte helt og holdent det britiske opplegget.

Oslo

Sommeren 1945 hadde Marinens hovedverft og Marinens artilleri flyttet inn i Sjøkrigsskolens bygninger i Horten, som dessuten var blitt delvis ødelagt da hovedverftet ble bombet av britene i februar 1945. Kommandørkaptein Bruun bestemte seg derfor for å undersøke om det fantes brukbare fasiliteter i Oslo. Han fikk et hint om at en av Hærens transportbataljoner hadde inntatt en tysk forlegning i Vogts gate, men var på flyttefot til Fredrikstad. Så snart transportbataljonen hadde flyttet la han beslag på bygningen, og den 16. november 1945 var Sjøkrigsskolen installert i Vogts gate 81.

Utdannelsen var til å begynne med treårig, og bygget på den midlertidige ordningen som ble etablert i London under krigen. Kadettene ble inndelt i fire forskjellige linjer: sjøoffiserslinjen, maskinlinjen, intendanturlinjen og kystartillerilinjen. I tillegg kom en ettårig reserveoffiserslinje. Høyeste alder ved opptak var 23 år. For sjøoffisers-, kystartilleri- og maskinlinjen var opptakskravet realartium, for intendanturlinjen, toårig handelsgymnasium eller eksamen artium med ettårig studentfagkurs som påbygning. Det teoretiske skoleåret begynte 1. oktober og varte i 22 uker fram til 1. mai. Deretter var det sjøtjeneste på skolefartøy fram til slutten av september.

Denne såkalte «artiumsordningen» ble kortlivet. Allerede i 1952 kom det fram forslag om å gjeninnføre den gamle «realskoleordningen fra før krigen. Og den 6. juni 1953 vedtok Stortinget en todelt offisersutdanning bestående av treårig nederste- og en toårig øverste avdeling. Ettersom Kystartilleriet ble overført til Hæren, bortfalt kystartillerilinjen.

Det hadde lenge vært et sterkt ønske fra Sjøkrigsskolen å få et eget spesialinnredet skoleskip. 17. mai 1958 overtok Marinen et tidligere hjelpeskip for sjøfly fra den amerikanske marinen, som ble døpt KNM Haakon VII. Fartøyet var i tjeneste som skoleskip for Sjøkrigsskolen fram til sommeren 1973, da korvettene KNM Sleipner og KNM Æger tok over. Fra 1989 til 2000 fungerte depotskipet KNM Horten som skolefartøy. På 1980- og 1990-tallet disponerte Sjøkrigsskolen også to små fartøyer til navigasjonstrening. Fra 1986 har utdanningen også omfattet trening på seilskuter, først fullriggeren Sørlandet, deretter fullriggeren Christian Radich og fra 2002 den tremastede barken Statsraad Lehmkuhl.

Bergen

I 1957 var Kystartilleriet blitt reintegrert i Sjøforsvaret. Med flåteplanen av 1960 gikk Marinen over fra å være en mobiliseringsmarine, til å bli en stående beredskapsmarine, og i 1963 ble Marinens nye hovedbase Haakonsvern utenfor Bergen innviet. Alle disse forhold fikk konsekvenser for Sjøkrigsskolen. Høsten 1960 flyttet den inn i nybygde lokaler i Wallemsviken på Mathopen i Laksevåg ved Bergen, og i april 1963 vedtok Stortinget en ny skoleordning. Som opptaksgrunnlag for utdanning av operative yrkesoffiserer ble både realskole/niårig ungdomsskole, og artium lagt til grunn, i det at elever fra nederste avdeling som ønsket yrkestilsetting gikk over på artiumsordningen de to siste årene av utdanningen. Det ble etablert en ettårig operativ marinelinje med styrmannsskole som opptakskrav. Utdanningen av yrkesoffiserer til Marinen og Kystartilleriet ble felles og navnet på linjen endret fra sjøoffiserslinjen til operativ linje. Maskin- og intendanturlinjene ble rene yrkesoffiserslinjer med eksamen artium som opptakskrav. På 1970-tallet startet utdanning av reserveoffiserer for sivilingeniører eller folk med realartium.

Med Forsvarets nye befalsordning fra 1985 ble opptakskravet til Sjøkrigsskolen endret til ettårig befalsskole etterfulgt av et praksisår ved operativ avdeling. Ordningen førte til stort frafall etter praksisåret, som ble forsøkt rettet på ved innføring av gjennomgående befalsskole og sjøkrigsskole, kombinert med en lang rekke andre rekrutteringsordninger, blant annet korte befalskurs (BKMA) for å rekruttere personell med førstegangstjeneste, matroser og kontraktsbefal. Fra midt på 1990-tallet rekrutterte Sjøkrigsskolen direkte fra videregående skole, såkalt gjennomgående krigsskole.

Fra 1. august 2017 ble Forsvarets høgskole, Krigsskolen, Sjøkrigsskolen, Luftkrigsskolen og Forsvarets ingeniørhøgskole slått sammen til én høyskole. Sammenslåingen var av organisatorisk art og verken krigsskolene eller ingeniørhøyskolen ble lagt ned. Nyordningen førte til at Sjøkrigsskolen organisatorisk ikke lenger er en del av Sjøforsvaret.

For å redusere tiden det tar fra en kandidat starter sin militære karriere til vedkommende er uteksaminert fra krigsskole og tilsatt som offiser, er utdanningens lengde redusert, ved at det ikke stilles krav til gjennomført befalsutdanning før opptak. Den grunnleggende offisersutdanningen går over tre år og gir bachelorgrad i militære studier. Utdanningen skal gi kadettene kunnskap og forståelse for offisersprofesjonen og kunnskaper, holdninger og ferdigheter for å kunne operere som offiser i et krevende stridsmiljø. Det første opptaket til Forsvarets høgskoles offisersutdanning ble gjennomført i juni/juli 2018, og det første kullet med kadetter startet sin utdanning i august samme år.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Gjelsten, Roald og Terjesen, Bjørn (redaktører) (2017). Sjømilitær kompetanse og lederutvikling i 200 år: Sjøkrigsskolen 1817-2017. Bodoni forlag Bergen. USBN: 978-827128-925-6
  • Kvam, Kåre (1967). Beretning om Den norske sjøkrigsskoles virksomhet 1817-1967. Trykt som manuskript, A.s John Griegs Boktrykkeri, Bergen.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg