John Ross (polarforsker)

John Ross var den femte av de syv barna som prest i Inch, Wigtownshire, Andrew Ross (1727−1787) og hans kone Elizabeth Corsane (d. 1779) fikk. Han ble født i Balsarroch, Wigtownshire i sørvest-Skottland i 1777. Ni år gammel gikk han inn i den britiske marinen som «frivillig av første klasse». Han tjenestegjorde på HMS Pearl fra 1786 til 1789, men tilbrakte de neste fire årene, fra 1790 til 1794, som sjømannslærling i handelsflåten. Fra 1794 til 1797 arbeidet han for East India Company. Han var tilbake i marinen i 1799 som offisersaspirant (midshipman) og deltok i aktiv tjeneste og steg i gradene under napoleonskrigene. Da krigene tok slutt ble den britiske marinen slanket og det ble færre oppdrag for offiserer. Ross hadde noen år med dårlig råd, men giftet seg allikevel i 1816.

I 1818 ble Ross leder for en ekspedisjon utsendt av det britiske admiralitetet. Han var kommanderende på HMS Isabella som, sammen med HMS Alexander under løytnant William Edward Parry, utgjorde denne første av en lang serie av ekspedisjoner sendt ut av admiralitetet for å finne en nordvestpassasje fra Baffinbukta til Beringstredet. Ross' nevø James Clark Ross var med som ung offisersaspirant. Ekspedisjonen navnga mange geografiske steder som for eksempel Melville Bay (Qimusseriarsuaq) som ble oppkalt etter viscount Melville (1771−1851) daværende leder av admiralitetet. Det første møtet mellom inuitter og europeere fant sted under denne ekspedisjonen i Etah, nordvest-Grønland. John Sackhouse, en vest-grønlender, reiste med Ross og hjalp med kontakten. Ross ga Etah-inuittene navnet «Arctic Highlanders» (folk fra høy-Arktis) eller polareskimoer. I Lancastersundet mente Ross å se at vestenden var stengt av fjell han kalte Crokerfjellene. Dette kan ha vært en luftspeiling og både Parry og den vitenskapelige offiseren Edward Sabine var uenige i Ross' bedømmelse. Ekspedisjonen returnerte til England med viktige geografiske, meteorologiske, zoologiske og geologiske observasjoner og samlinger, men Ross' feilslutning angående Lancastersundet var uheldig for ham. Han ble pensjonert fra marinen på halv lønn og fikk aldri kommando over en marineekspedisjon igjen.

I 1829 ble Ross av ginmagnat sir Felix Booth (1775−1850) tilbudt å lede en privat ekspedisjon til Lancastersundet og videre vestover. Hans nevø James ble med som nestkommanderende, da det ikke var utsikter til aktiv tjeneste i marinen på den tiden. Skipet Victory var det første dampskipet til å bli brukt i arktisk utforskning, men teknikken fungerte ikke spesielt tilfredsstillende. Ekspedisjonen kom til å tilbringe fire og et halvt år på denne ekspedisjonen, et rekordstort antall år for slike ekspedisjoner i Arktis. Det ble foretatt lange sledeekspedisjoner for geografisk utforskning og 1. juni 1831 fikk James Clark Ross stadfestet for første gang posisjonen til den magnetiske nordpolen. Ekspedisjonen ble hindret av is og vinteren 1831−1832 ble Victory forlatt. Mennene tok seg til Fury Point hvor de visste at det befant seg rester etter Parrys ekspedisjon i 1824−1825. Der måtte de tilbringe en fjerde vinter. Først sommeren 1833 kom de seg ut av isen i småbåter og ble plukket opp av hvalfangeren Isabella i Lancastersundet.

Ekspedisjonen kom tilbake til England etter å ha vært borte så lenge at den var antatt tapt. Sammen med stadfestingen av den magnetiske nordpolen fikk både John og James Clark Ross stor anerkjennelse og mye ære og berømmelse. Parlamentet bevilget en dusør til John Ross og betalte alle Booths utgifter. John Ross pensjonerte seg igjen. Denne gangen med heder og respekt. Han fikk Royal Geographical Societys medalje i 1834 og ble utnevnt til ridder i England. Fra 1839 til 1846 var han britisk konsul i Stockholm.

Da sir John Franklin dro fra England i 1845 for å finne veien gjennom Nordvestpassasjen lovet John Ross sin gamle venn at han ville lete etter Franklin om det skulle bli nødvendig. Franklins ekspedisjon forsvant og i 1851 dro Ross 74 år gammel med Felix til området for å lete. På Beechey Island var han blant de første til å finne gravene etter tre av Franklins menn. Flere tegn etter Franklins ekspedisjon fant han ikke. Tilbake i England ble han forfremmet til kontreadmiral som pensjonist.

John Ross ble gift to ganger, til Christian Adair i 1816 og til Mary Jones i 1834. Sønnen Andrew ble født i 1818. John Ross døde i 1856 og ble gravlagt på Kensal Green kirkegård i London.

• Nordvestpassasjen

• Potter, Russell A. (2005): Ross, Sir John, Encyclopedia of the Arctic, isbn 1-57958-436-5
• Ross, John (1835): Narrative of a Second Voyage in Search of a North-West Passage