Singapore var en betydelig malayisk havneby i eldre tid, men gikk til grunne på 1300-tallet. Byen ble nyanlagt som britisk støttepunkt av Stamford Raffles i 1819. I 1826 ble den sammen med Penang og Malakka innlemmet i den nydannede kolonien Straits Settlements (fra 1867 kronkoloni).

Singapore var frihavn, og ble snart den dominerende handels- og havnebyen i Sørøst-Asia. Folketallet vokste raskt, og kineserne ble tidlig den helt dominerende folkegruppen, blant annet på grunn av sin nøkkelrolle som mellommenn i handelen.

Fra 1920-årene ble Singapore utbygd til en sterkt befestet marinebase.

Japanerne erobret øya februar 1942, og med nederlaget tapte britene prestisje som aldri ble gjenopprettet. Etter den japanske okkupasjon ble Straits Settlement oppløst, og Singapore ble i 1946 en britisk kronkoloni, som i 1959 fikk indre selvstyre med et valgt parlament.

Singapore gikk i 1963 inn i Malaysia-føderasjonen. Motsetningene mellom det den gang radikale og kinesisk-dominerte Singapore og det mer konservative, malaypregede Malaysia førte til at Singapore gikk ut av føderasjonen i august 1965 og ble proklamert som selvstendig republikk.

Det opprinnelig venstreradikale People's Action Party (PAP) fikk flertall ved de første valgene 1959. Under den dynamiske Lee Kuan Yews ledelse fikk PAP en helt dominerende posisjon og vant ved valgene 1968, 1972 og 1978 alle plasser i parlamentet. Først i 1981 fikk opposisjonen innvalgt én representant.

Ved hvert valg siden 1984 har oppslutningen om PAP minket noe. Opposisjonen har gjennomgående fått i overkant av 30 prosent av stemmene, men er blitt svekket av intern strid.

I praksis har Singapore vært en ettpartistat, styrt av en sterk mann. Styret har hatt klart autoritære trekk, blant annet streng kontroll av massemediene. Lee Kuan Yews gikk av som statsminister i 1990 etter å ha ledet regjeringen i 31 år, men beholdt et overoppsyn med Goh Chok Tongs nye regjering i sin nye posisjon som såkalt «seniorminister». Etter 14 år som statsminister overlot Goh makten til Lee Hsien Loong, sønn av «landsfaderen» Lee Kuan Yew.

Sistnevnte fortsatte som «veiledende minister» (mentor minister) også i sønnens regjering. Lee Hsien Loong er gift med Ho Ching, som leder Singapores nasjonale investeringsselskap, Temasek Holdings, og betegnes gjerne som en av verdens driftigste forretningskvinner.

Etter forfatningsendring ble republikkens president i 1993 for første gang valgt ved direkte valg med allmenn stemmerett. Regjeringens kandidat, tidligere visestatsminister Ong Teng Cheong, seiret med 59 prosent av stemmene. Presidenten har beskjeden politisk makt, men kan nedlegge veto mot forslag som angår bruken av Singapores store finansielle reserver, og mot utnevnelser til mer enn hundre nøkkelposisjoner i forvaltningen.

President S.R. Nathan tok i september 2005 fatt på en ny 6-årsperiode som statssjef etter at hans tre motkandidater alle ble diskvalifisert. Den tre mann store valgkommisjonen fant at ingen av motkandidatene hadde den fornødne erfaring, og erklærte så den 81 år gamle Nathan gjenvalgt som eneste kvalifiserte kandidat. Dette vakte debatt om Singapores autoritære politiske system. 

Ved parlamentsvalget i mai 2006 fikk det regjerende PAP 66,7 prosent av stemmene og 82 av 84 mandater; delvis som følge av valgordningen (enkeltmannsvalg i flertallskretser). Worker´s Party og Singapore Democratic Alliance fikk ett mandat hver. Den politiske opposisjonen har stadig vanskelige kår, delvis på grunn av en statskontrollert og selvsensurerende presse og regjeringens hyppige bruk av strenge injurielover. Statsminister Lee Hsien Loong har imidlertid gitt signaler om en forsiktig oppmykning av øystatens hittil autoritære styresett.

Den yngre Lee overtok statsministerposten i 2004 fra Goh Chok Tong, som etter 14 år som regjeringssjef fikk en posisjon som såkalt seniorminister i regjeringen. Statsminister Lee Hsien Loong trakk seg i 2007 som finansminister etter å ha hatt posten siden 2001. Etterfølgeren T. Shanmurgaratnam var tidligere sjef for sentralbanken. 

Med Lee Hsien Loong som regjeringssjef har Singapore endret sitt omdømme fra en uinteressant by i kulturell forstand til å investere tungt i teater, film og bildende kunst. Det storslagne kultursentret Esplanade at The Bay er blitt hovedscenen for Singapores tallrike musikkfestivaler og konserter.

Under kolonitiden var Singapores frihavn transittstasjon for handelen mellom nabolandene. Etter selvstendigheten, særlig i 1970-årene, ble det satset på industrialisering og utenlandske investeringer, og dette førte til sterk økonomisk fremgang. Singapore er et av de utviklingsland som har tatt skrittet over i industrilandenes rekker.

Øystaten er også blitt et internasjonalt bank- og finanssentrum, og et stort antall multinasjonale selskaper har plassert hovedkontorer for virksomheten i Asia der.

Singapore karakteriseres som et kapitalistisk land, men med statlig styring av økonomien og med mange trekk av velferdssosialisme. Rundt 1980 skjedde det en rask omstilling fra arbeidsintensiv til mer kapitalintensiv industri. Spesielt ble det satset på høyteknologi og avansert elektronikk. Etter et midlertidig tilbakeslag midt i 1980-årene, da høyt lønnsnivå fikk negative følger for eksporten, fortsatte den kraftige økonomiske veksten i 1990-årene. Siden 1996 er Singapore av OECD ikke lenger betraktet som et utviklingsland, men som et fullt utviklet industriland. Gjennomsnittlig årsinntekt var da 22 400 dollar, høyere enn i Spania.

Også i FNs statistikker har Singapore lenge figurert blant høyinntektsøkonomiene. Lønnsnivået lå i 1997, omregnet i kjøpekraft, på 80 prosent av gjennomsnittet i USA. Finanskrisen i Asia 1997-98 rammet også Singapore, men i langt mindre grad enn nabolandene.

Utenlandsk investeringskapital har vært avgjørende for den økonomiske veksten. Ved tusenårsskiftet stod bedrifter med rent utenlandsk eierskap for over 70 prosent av verdiskapningen i industrien, mot 48 prosent i 1975.  

Singapore hyller asiatiske og konfusianske verdier som innebærer at samfunnsmessig solidaritet går foran individuell utfoldelse. Den paternalistiske bystaten har ry for å være pen og velordnet; den som forsøpler risikerer høye bøter. Narkotikalovene er blant verdens strengeste; smugling av mer enn 15 gram heroin kan gi dødsstraff. Også etter tusenårsskiftet er utlendinger blitt henrettet for å ha vært i besittelse av narkotika.

Som regjeringssjef siden 2004 har Lee Hsien Loong løsnet noe av på tøylene. Kasinodrift med pengespill ble legalisert i 2005, og regjeringen har siden satset stort på utviklingen av spillekasinoer. I 2006 fikk det amerikanske kasinoselskapet Las Vegas Sands oppdraget om å bygge det første av to kolossale kasinokomplekser. Fire år senere åpnet kasinobyen Marina Bay Sands. Landets andre kasinoby, World Sentosa, åpnet i 2012. 

Singapore har klart å unngå de trafikkproblemer som ellers plager storbyene i Asia. Det er innført en slags rasjonering av privatbiler, og bilavgiftene er dertil blant de høyeste i verden. Landet fremstår som et høykostland i asiatisk sammenheng med en åpen, velutviklet markedsøkonomi. Øystaten har forsøkt å møte en skjerpet konkurranse ved satsing på teknologi og farmasøytisk industri. Lovverket er svært liberalt når det gjelder forskning på blant annet stamceller, kloning og annen type forskning som befinner seg i et etisk grenseland. I 2004 åpnet første byggetrinn av Biopolis, planlagt som Asias største forskningssenter for bio- og nanoteknologi.

Regjeringens mål er å etablere Singapore som Sørøst-Asias finansielle og høyteknologiske senter, og å sikre en fortsatt ledende posisjon som et effektivt og fremtidsrettet næringslivsenter. Det føres en aktiv politikk for å trekke til seg utenlandske investeringer og talenter. Singapore satser på en kunnskapsbasert økonomi med særlig vekt på utdannelse, IT, bioteknologi, miljøteknologi og interaktive medier. Dette skjer ved store statlige investeringer og incitamenter til multinasjonale selskaper innen bestemte sektorer.

Som reaksjon på stadig hardere konkurranse, særlig fra Kina, har Singapore gradvis senket selskaps- og inntektsskattene. Singapore er svært avhengig av utenrikshandelen, og dermed også nært knyttet til konjunkturene i internasjonal økonomi. Siden uavhengigheten i 1965 har bystaten hatt en nesten uavbrutt vekst på ca. 8 prosent årlig. Unntak har vært tilbakeslag i forbindelse med Asiakrisen 1997-98, etter 11. september 2001, og under SARS-epidemien 2003. Relativt raskt har Singapore kommet seg over krisene, men i 2008 ble den urbaniserte øystaten rammet av den globale finanskrisen med særlig styrke.

Det statlige investeringsfondet Temasek, en slags parallell til det norske Pensjonsfondet Utland, ble hardt rammet med verditap fra 185 milliarder USD i mars 2008 til 120 milliarder i mars 2009. Amerikaneren Charles Goodyear overtok ledelsen av fondet i 2009, den første utlending i sjefsstolen siden fondet ble etablert 1974. 

I senere tid har Singapore også blitt et senter for verdens offshorenæring. Singapore-verftene, i første rekke verdens største offshoreverft, Jurong, har de senere år produsert over halvparten av verdens oppjekkbare rigger. Flere norske riggselskaper har Singapore som base.

For at veksten skal fortsette i ønsket takt, ønsker regjeringen at folketallet på 5,4 millioner øker med 2 millioner frem til 2030. Ettersom fødselstallene er lave, vil dette innebære en innvandring på bortimot én million. Singapore har særlig siden tusenårsskiftet forsøkt å trekke til seg høykvalifiserte individer fra utlandet, såkalte "foreign talents". IT-industrien har stort sett lagt om fra maskinvare til programvare.

Flere år på rad har Singapore blitt rangert som nr. 1 av 189 land i Verdensbankens globale oversikt "Doing Business", som vurderer rammebetingelsene for private forretningsforetak. Ifølge Verdensbanken arbeider byråkratiet i Singapore mer effektivt enn i noe annet land. Gjennomgående tar det mindre enn fem dager å starte en privat bedrift i Singapore.

Singapore ble rangert som nr. 9 av 187 land på FNs levekårsindeks for 2013, og nr. 59 av 142 land på World Economic Forums likestillingsindeks for 2014. Singapore scorer også høyt som nr. 7 av 175 land på Transparency Internationals korrupsjonsindeks for 2014.

Imidlertid har Singapore i senere år også fått et renommé som skatteparadis, og er blitt kritisert av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) for manglende vilje til samarbeid i skattesaker. Landet ligger som nummer fem på Tax Justice Networks liste over verdens fremste skatteparadiser (2013). Lav inntektsskatt og skattefritak på utenlandske kapitalgevinster gjør landet attraktivt for forretningsmenn; Facebook-medgründer Eduardo Saverin er en av multimilliardærene som i senere år har bosatt seg i Singapore. 

Singapore Airlines har etablert seg som et av verdens ledende flyselskaper, med sine nesten rutinemessige seire i internasjonale omdømmeavstemninger. Selskapet ble i 2007 det første som tok i bruk Airbus A-380, verdens største passasjerfly med plass til 525 passasjerer fordelt på tre ulike klasser, eller med 800 passasjerer på økonomiklasse. Flyet foretok en testlanding på Gardermoen i desember 2007. Også Singapores hovedflyplass Changi er ofte på topp i omdømmeavstemninger.

Singapore har 2009 formannsvervet i samarbeidsorganet for Asia/Stillehavsregionen, APEC, og er svært aktiv i andre regionale fora som ASEAN og ASEM. Forholdet til Kina har utviklet seg positivt. Som første asiatiske land sluttet Singapore i 2008 en frihandelsavtale med Kina. Forholdet til Malaysia og Indonesia har også bedret seg i senere år. I 2008 kom Singapore og Malaysia overens om en minnelig løsning etter langvarig strid om noen mindre øyer i farvannet mellom Singapore og Malaysia.

Det bilaterale forholdet mellom Norge og Singapore preges av bredt næringslivssamarbeid. Singapore har den største konsentrasjonen av norsk næringsliv i Asia, og utgjør et av de viktigste eksportmarkedene i regionen. Det er i Singapore registrert ca. 150 norskrelaterte selskaper (2009). Over halvparten av disse er knyttet til maritime tjenester eller petroleumsrelaterte aktiviteter. Mange av de norske etableringene har et regionalt perspektiv.

I 2008 var Singapores eksport til Norge på 1,8 milliarder kroner. Importen fra Norge beløp seg til 6,6 milliarder, hovedsakelig maskiner og utstyr til skipsbygging- og riggindustrien. Norsk kompetanse innen offshore og maritim sektor har gitt grobunn for den norske satsingen i Singapore, som blant annet har verdens største offshoreverft, Jurong, i øystatens sørvestlige hjørne. Rundt 1400 nordmenn er bosatt i Singapore.

Singapores myndigheter satser sterkt på utdanning og forskning. Norske institusjoner som Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Handelshøyskolen BI og Norges Handelshøyskole (NHH) har etablert utvekslingsprogrammer med Singapore.

Norge og Singapore er begge store skipsfartsnasjoner, med stort sett felles holdninger med henhold til skipsfartspolitikk. Det er innledet et bredt samarbeid om forskning på det maritime område mellom Forskningsrådet i Norge og Singapores havnevesen. I WTO har Norge og Singapore i stor grad sammenfallende interesser med henhold til å styrke det multilaterale handelssystemet. Den norske selskapet Renewable Energy Corporation (REC) kunngjorde i 2007 at det vil bygge en gigantfabrikk for solenergi i Singapore. REC kalkulerte her med investeringer på 23 milliarder kroner over fem år i Singapore. Sammen med maritim sektor bidrar dette til å gjøre Norge til en av Singapores største investorer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.