Sergej Eisenstein

Sergej Eisenstein var en sovjetisk filmregissør og filmteoretiker. Han er sovjetfilmens ledende regissør.

Etter ingeniørhøyskole i hjembyen St. Petersburg og en periode i Den røde Armé fikk han innpass ved Proletkult-teateret i Moskva som scenograf. Han ble påvirket av teatermannen Mejerhold, leste om Kulesjovs teorier om filmmontasje, og lærte filmklipping i samarbeid med Esther Shub. Hans første helaftens film ble Streik (1925), hvor medlemmer av Proletkult-teateret agerte som streikende arbeidere og politi, og hvor han innledet et nært og varig samarbeid med den fremragende fotografen Edouard Tissé.

Deretter fulgte mesterverket Panserkrysseren Potemkin (1925), som skildret en episode under revolusjonen i 1905, da mannskapet på et av tsarens orlogsfartøyer gjorde mytteri. Filmen inneholder blant annet den berømte massakren på trappene i Odessa som er blitt selve symbolet på Eisensteins montasjeteori.

Oktober (1927) var et bestillingsverk til revolusjonens 10-årsjubileum. Den bygde på John Reeds bok Ten Days That Shook the World, og skildret blant annet i suggererende kontrastfylte sekvenser innmarsjen i Vinterpalasset. Generallinjen (1929) tok utgangspunkt i kollektiviseringen av jordbruket. Filmene ble imidlertid ikke publikumssuksesser, og Eisenstein måtte i tillegg stadig forsvare seg mot anklager om «formalisme».

Eisenstein la 1929 ut på en lang utenlandsreise. I Hollywood ble hans prosjekter avslått, men forfatteren Upton Sinclair sa seg villig til å finansiere en dokumentarfilm, Que viva Mexico!, som Eisenstein og Tissé skulle ta opp under en reise i Mexico. Det kom til brudd med Sinclair, og Eisenstein måtte reise hjem uten å få filmen ferdig. Opptakene ble liggende igjen i USA, og noen «sovjetversjon» av filmen ble ikke sammenstilt før i 1979.

Hans neste film ble det høystemte og patriotiske krigsdramaet Aleksandr Nevskij (1938), om middelalderhelten og hans seier over de tyske sverdridderne i 1242. Eisensteins regi, Tissés foto og Sergej Prokofjevs musikk ga filmen en storstilt operatisk form. Den var imidlertid bastant antitysk, og ble i stillhet tatt av plakaten da Stalin og Hitler inngikk sin pakt. Eisensteins siste arbeid ble den ekspressive Ivan den grusomme (1942–1946; to deler), som ble forbudt av myndighetene.

Eisenstein var en intellektuell kunstner som inngående studerte en rekke forbilder: klassisk romankunst fra Dickens til Dreiser, russisk poesi, revolusjonær teaterteori hos Mejerhold og Brecht, japansk språk, diktning og billedkunst, Lenins ideer om kunstens anvendelse, samtidens store filmfortellere som D. W. Griffith og Fritz Lang. På dette grunnlag utviklet han en montasjeteori hvis hovedprinsipp var at ideene i en film kan formuleres som motsetninger satt opp mot hverandre i dynamiske, kontrastfylte sekvenser. Sammen med Eisensteins billedskapende evne ga dette filmene en slagkraft som førte til at de ble forbudt eller sterkt sensurert i en rekke land i 1920-årene.

Sergej Eisenstein skrev blant annet bøkene Film Sense (1943) og Film Form (utgitt i 1951).