Serbia og Montenegro (litteratur)

Serberne kom tidlig i kontakt med det kirkeslaviske språket som ble skapt av slaverapostlene Kyrillos og Methodios på 800-tallet. Det utviklet seg en rik litteratur på serbisk-kirkeslavisk, skrevet med det kyrilliske alfabetet og sterkt påvirket av den bysantinske litteraturen (Miroslav-evangeliet, 1100-tallet, fra Hercegovina). Men særlig da den serbiske middelalderstaten ble konsolidert under Nemanja-dynastiet fra 1000-tallet, kom en gullalder i serbisk litteratur. Serbias nasjonalhelgen, den hellige Sava (død i 1236), skrev en levnetsskildring om sin far, kong Stefan Nemanja (død 1199). Denne religiøse litteraturen ble særlig dyrket i klostrene i Serbia og i Hilandar-klosteret på Athos-fjellet i Nord-Hellas, som var et av de viktigste sentrene for serbisk litteratur i middelalderen. Særlig i lovtekster og dokumenter ble det kirkeslaviske språket blandet med mer ekte serbisk folkemål. Høydepunktet er kong Stefan Dušans Lovbok (1349).

Tyrkernes erobring av Serbia etter slaget på Kosovo polje i 1389 stanset den videre utviklingen av det åndelige livet. Først på 1700-tallet kom det til en langsom oppvåkning av serbisk litteratur. Den første opplysningsforfatteren var Zaharija Orfelin (1726–1785), men den største rasjonalisten i Serbia var Dositej Obradović (1742–1811), som rømte fra klosteret som ung og reiste rundt i hele Europa, noe han skildret i sin selvbiografi Liv og opplevelser.

Etter oppstandene mot tyrkerne i 1804 og 1813 fikk Serbia et begrenset selvstyre innenfor Det osmanske riket, og påvirket av europeisk romantikk vokste den nye serbiske litteraturen frem. Det var særlig i områdene nord for Donau, som hørte til Ungarn, at det litterære liv blomstret opp, i Novi Sad og andre byer i Vojvodina, preget av borgerskapet og den ortodokse kirken. Språket var «slavoserbisk», en blanding av kirkeslavisk, russisk og serbisk.

Mot dette kunstige språket kjempet Vuk Karadžić (1787–1864), som skapte et nytt skriftspråk bygd på folkemålet. Han skrev en serbisk ordbok (1818), reformerte alfabetet og rettskrivningen og samlet folkediktningen. Den serbiske folkeviseskatten, både de lyriske «kvinnesangene» og de episke heltesangene, ble entusiastisk mottatt av de tyske romantikerne Grimm, Herder og Goethe, og den serbiske folkediktningen ble kjent over hele Europa. Nå fikk det egentlige Serbia, det vil si områdene sør for Donau, preget av patriarkalsk bondekultur, større betydning i litteraturen.

Den første dikteren som skrev på det nye språket, Branko Radičević (1824–1853), var likevel fra Vojvodina. Med sine Dikt (1847) innførte han nye, friske toner i serbisk litteratur. Samme år utga Petar Petrović Njegoš (1813–1851), biskop og fyrste i Montenegro, sitt hovedverk Bergkransen. Njegoš, serbernes nasjonaldikter, var en utpreget filosofisk dikter, med røtter i ortodoks religion, heroisk folkediktning og dyp nasjonalfølelse. Jovan Sterija Popović (1806–1856) var en satirisk komedieforfatter.

Den egentlige romantikken kom i Serbia først i 1850- og 1860-årene. De betydeligste romantikerne var lyrikerne Jovan Jovanović Zmaj (1833–1904), Laza Kostić (1841–1910), Jovan Ilić (1824–1901) og Djura Jakšić (1832–1878). En egenartet novellist var Stjepan Mitrov Ljubiša (1824–1878) fra montenegrokysten.

Fra 1870-årene overtok realismen. Det gamle patriarkalske samfunnet var i ferd med å gå i oppløsning. Den første realisten var Jakov Ignjatović (1824–1888), som skapte den serbiske, sosiale romanen. Bondefortellinger og landsbyidyll ble en viktig retning i serbisk realisme, som hos Milan Glišić (1847–1908) og Laza Lazarević (1851–1890; på norsk foreligger Kortspilleren og andre noveller, 1985).

Mer romantiserende var romanforfatteren Janko Veselinović (1862–1905). Svetolik Ranković (1865–1899) skrev psykologiske romaner om de mørkeste sidene ved livet i Serbia. I motsetning til flertallet av de serbiske realistene som først og fremst beskrev landsbygda, fant Stevan Sremac (1855–1906), humorist og satiriker, sine motiver blant småborgerskapet. Fra Dalmatia kom Simo Matavulj (1852–1908), som realistisk skildret småborgerskapet i de dalmatinske byene. Den eneste betydelige lyrikeren i realismens tidsalder var Vojislav Ilić (1862–1894), som med Pusjkin som forbilde skapte en forfinet, stemningsvar poesi.

På begynnelsen av 1900-tallet opplevde Serbia en økonomisk oppblomstring. I kulturlivet kom det en sterk åpning mot Vesten, særlig mot Frankrike. Stor betydning fikk litteraturhistorikeren Jovan Skerlić (1877–1914). Den populære dikteren Aleksa Šantić (1868–1924) fra Mostar ga i sine dikt uttrykk for den orientalske mentaliteten i Hercegovina og er kjent for sine kjærlighetsdikt og patriotiske dikt.

Franskinspirert var den intellektuelle, filosofiske dikteren Milan Rakić (1878–1938). Den mest kosmopolitiske av de serbiske symbolistene var Jovan Dučić (1874–1943), som var diplomat, liksom Rakić. Dučić var individualistisk og aristokratisk av legning, og er den reneste representanten for l'art pour l'art i serbisk poesi. Ytterliggående pessimisme og individualisme representerte dikterne Sima Pandurović (1883–1960) og Vladislav Petković-Dis (1880–1917).

I prosaen var tendensen i denne tiden, fra århundreskiftet til første verdenskrig, satire og angrep på det bestående systemet i Serbia, som hos novellisten Radoje Domanović (1873–1908). Satiriker var også Petar Kočić (1877–1916), som nådeløst angrep den østerrikske administrasjonen i Bosnia. Fra Dalmatia kom Ivo Ćipiko (1867–1923), som i satiriske noveller og romanen Edderkoppene viste hvordan de dalmatinske bøndene ble utnyttet.

Den betydeligste prosaforfatteren i Serbia i begynnelsen av 1900-tallet var Borisav Stanković (1876–1927), som skildret det orientalske, balkanske livet i sin hjemby Vranje, på overgangen til en ny tidsalder. Hans hovedverk er romanen Urent blod, med fin psykologisk skildring av et kvinnesinn. En vestlig orientering kom tydelig frem hos den kvinnelige forfatteren Isidora Sekulić (1877–1958), som ble kjent blant annet for sin bok Brev fra Norge (1913).

Svært produktiv var skuespillforfatteren Branislav Nušić (1864–1938), som i en rekke komedier latterliggjorde byråkrati, snobbethet og maktstrev. Hans kvikke Beograd-replikk og sans for situasjonskomikk gjør at hans komedier fremdeles er meget populære. Nušić fortsatte å skrive også i mellomkrigstiden. Den største forfatteren i denne perioden var Ivo Andrić (1892–1975), som skrev noveller med motiv fra Bosnia. Hans tre store romaner som kom ut i 1945, Travnik-krøniken (norsk oversettelse: Konsulene), Broen over Drina og Frøkenen, gir et monumentalt bilde av Bosnias historie. I 1961 fikk Andrić Nobelprisen i litteratur.

I mellomkrigstidens Serbia utviklet det seg en surrealistisk retning, i nær kontakt med fransk surrealisme. Surrealistene opptrådte som en organisert gruppe i Serbia i perioden 1928–1932 og omfattet diktere som Milan Dedinac (1902-1996), Marko Ristić (1902-1984), Aleksandar Vučo (1897-1985), Dušan Matić (1898-1980) og Oskar Davičo (1909-1989). Flere av disse har gjort seg gjeldende også etter andre verdenskrig.

Ekspresjonismen gjorde seg mindre gjeldende i serbisk diktning i mellomkrigstiden enn i kroatisk og slovensk. En representant for denne retningen var Miloš Crnjanski (1893–1978), som imidlertid ble mer kjent for sin historiske roman Folkevandringer (1929), et av de betydeligste verkene i serbisk litteratur. Den kvinnelige lyrikeren Desanka Maksimović (1898–1991) ble kjent for sin kjærlighetslyrikk i mellomkrigstiden, skrev deretter dikt med motiv fra andre verdenskrig, og var aktiv til 1970-årene.

Den første perioden i serbisk etterkrigslitteratur, 1945 til cirka 1950, ble preget av den sosialistiske realismen, anført av den dogmatiske partiideologen Radovan Zogović. I 1950-årene ble det utkjempet en litterær og kulturpolitisk strid i Serbia mellom «realistene» og «modernistene», samlet rundt tidsskriftene Savremenik og Delo. De dogmatiske «realistene» tapte striden.

Tegn på et friere syn på litteraturen kom med Oskar Davičos roman Diktet (1952) og Dobrica Ćosićs roman Fjernt står solen (1951, norsk oversettelse: Til siste patron), som begge skildret partisanene som mennesker med tvil og følelser. Ćosić utviklet seg til å bli en av de betydeligste romanforfatterne i serbisk etterkrigslitteratur, mens Davičo mer gjorde seg gjeldende som lyriker.

Den tredje betydelige romanforfatteren omkring 1950 var Mihajlo Lalić (1914-1992), som i en rekke psykologiske romaner fant sine motiver i partisankampene i Montenegro. En annen prosaforfatter som tilhører «partisantradisjonen» i serbisk litteratur, er Antonije Isaković (1923–2002). Branko Ćopić (1915–1990) var en populær forfatter som skrev humoristiske fortellinger om den sosiale omveltningen på landsbygda og om partisankrigen i Bosnia. Erih Koš (1913–2010) er kjent for sin satire.

Fra slutten av 1950-årene fikk modernismen fritt spillerom i serbisk litteratur. Til de fremste modernistiske lyrikerne hører Vasko Popa og Miodrag Pavlović (1928–2014). Andre lyrikere er Branko Miljković (1934–1961), hvis lidenskapelige dikt ble svært mye lest, ikke minst etter hans tragiske død, og Stevan Raičković (1928–2007), som skriver intim og følsom lyrikk påvirket av surrealismen. Mer retorisk er Matija Bečković (født 1939) fra Montenegro. Andre betydelige lyrikere er Ivan V. Lalić (1931–1996), Branislav Petrović (1937–2002), Dragan Kolundžija (født 1938), Branko V. Radičević (1925–2001) og R. Petrov Nogo (født 1945). En eiendommelig retning i serbisk poesi er de «naive» bondedikterne. Den fremste representanten for dem er Dobrica Erić (1936–2019).

I prosaen ble modernismen innledet av Miodrag Bulatović (1930–1991) fra Montenegro, som med sine groteske og burleske romaner (norske oversettelser: Til himmels flyr den røde hane, Helten på eselryggen) ble mer anerkjent i utlandet enn i Jugoslavia. Den kvinnelige forfatteren Grozdana Olujić (1934–2019) ble kjent for sine romaner om Beograd-ungdom (norsk oversettelse: En utflukt i himmelen). Dragoslav Mihajlović (1930) innførte nyrealisme og sjargong. Humoristen Momo Kapor (1937–2010) ble populær med sine bøker for ungdom.

I slutten av 1960-årene sto det frem en krets av yngre, eksperimenterende prosaforfattere. Til dem hører Radovan Smiljanić (1934–2019), Slobodan Selenić (1933–1995), Mirko Kovač (1938–2013), Vidosav Stevanović (født 1942; på norsk foreligger Sne i Aten), Branimir Šćepanović (1937–2020), Filip David (født 1940) og satirikeren Bora Ćosić (født 1932). Den mest kjente er Danilo Kiš (1935–1989). Hans noveller og romaner er oversatt til mange språk (til norsk i novellesamlingene Et gravmæle for Boris Davidovitsj og De dødes encyklopedi).

Den mest kjente dramatikeren er Aleksandar Popović (1929–1996), som skrev en rekke skuespill (blant annet Strømpen med 100 masker). Skuespill skrev også satirikeren Brana Crnčević (1933–2011). Romanforfatteren Borisav Pekić (1930–1992) var kjent for sine komedier. Internasjonal suksess fikk litteraturprofessoren Milorad Pavić (1929–2009) fra Novi Sad med sin «leksikonroman» En Hazar-ordbok (1985), som er oversatt til mange språk. I Novi Sad levde også prosaisten Aleksandar Tišma (1924–2003), som i moden alder vant internasjonal berømmelse for sine romaner om de jugoslaviske jødenes skjebne (norske oversettelser: Bruk av mennesker og Kapo). Den unge generasjonens frustrasjon under krigen i 1990-årene kom til uttrykk i den unge Beograd-forfatteren Vladimir Arsenijevičs roman På nederste dekk (norsk oversettelse i 1995).

Som en følge av at de forskjellige folkegruppene i Jugoslavia hadde fulle minoritetsrettigheter, utviklet det seg i tiden etter andre verdenskrig aktive, litterære miljøer også på andre språk enn slovensk, serbokroatisk og makedonsk. Den albanske litteraturen i Jugoslavia utviklet seg i den autonome provinsen Kosovo, med Priština som sentrum. Særlig innen lyrikken er det kommet interessante bidrag. Den albanske poesien søker sin kilde i den rike folkloren i Kosovo, men har moderne uttrykksformer. Den mest kjente lyrikeren er Esad Mekuli (1916–1993), som også gjorde en stor innsats for å organisere det litterære livet i Kosovo og som blant annet oversatte mye klassisk litteratur til albansk.

Sentre for den ungarske litteraturen i Jugoslavia, som kan mønstre flere betydelige forfattere, er Novi Sad, Subotica og andre byer i Vojvodina. I dette området er det også andre folkegrupper som utfolder litterær virksomhet på sine minoritetsspråk: slovaker, rumenere og rusinere (som snakker en ukrainsk eller øst-slovakisk dialekt).

• Serbia og Montenegro
• serbisk
• Serbias historie
• Montenegros historie