Senegals litteratur

Senegal. Léopold Sédar Senghor var president i Senegal fra selvstendigheten 1960 til 1980. Han var en ivrig talsmann for et nært samarbeid med Frankrike og utgav dessuten en rekke diktsamlinger på fransk. Bildet viser ham i 1984 på vei til Académie française i Paris, hvor han ble opptatt som et av de 40 medlemmene.

Av /NTB Scanpix ※.

Artikkelstart

Senegal har en meget rik litterær tradisjon. Litteraturen i Senegal finnes på en rekke språk, både på afrikanske språk som fulfulde og wolof, på arabisk og på fransk. Som litterært skriftspråk er fransk det klart viktigste selv om det også forekommer nyere litteratur fra Senegal på arabisk og på afrikanske språk. De første eksemplene fra Senegal på skriftlig franskspråklig litteratur ble skapt på midten av 1800-tallet. Den første senegalesiske litteraturen på arabisk ble skrevet i århundret før. Men lenge før dette fantes det en rik muntlig litteratur i Senegal. Denne litteraturen var hovedsakelig på afrikanske språk.

Litteratur på afrikanske språk og på arabisk

Muntlig tradisjon

Den muntlige litteraturen var i bunden form. Den skulle traderes fra generasjon til generasjon, og det var enklest å formidle den videre hvis man brukte faste versemål. Viktige deler av denne litteraturen hadde en praktisk funksjon. Diktene forklarte for eksempel hvordan en bestemt type håndverk eller annet arbeid skulle utføres, eller de inneholdt prinsippene for hvordan man skulle behandle sykdommer og fremstille medikamenter.

Det fantes også en rekke kortere dikt av typen ordspråk, gåter, vitser og visdomsord av ulike slag. Men først og fremst ble den muntlige litteraturen brukt til å erindre og videreformidle nasjonens historie. Den kunne ofte omfatte oppregninger av kongerekker og slektslinjer eller beretninger om berømte menns og kvinners storverk.

Skriftlig tradisjon

Også en vesentlig del av den tidligste skriftlige litteraturen var heltediktning. Blant heltene i Senegals litteratur er det særlig en skikkelse som peker seg ut. Det dreier seg om en konge fra 1800-tallet. Han er kjent under flere navn; det mest kjente er Lat Dior. Han var den 33. konge av Cayor-dynastiet som man mener ble grunnlagt i 1549. Dette dynastiet hersket over en vesentlig del av det landområdet som nå er Senegal. Overleveringene om Lat Dior er dels basert på historiske fakta, dels dreier det seg om overleveringer som har levd på folkemunne i flere generasjoner.

Man går ut fra som sikkert at Lat Dior ble født i 1842 og døde i 1886. Han var kongssønn og ble selv konge i en alder av tjue år. Lat Dior ble berømt både for sin tapperhet og for sine fremragende strategiske evner. Han kjempet mot den franske kolonimakten i en rekke slag og seiret i flere av dem. Lat Dior skal ha vært den eneste hærføreren fra Senegal som maktet å påføre franskmennene nederlag mens landet var okkupert .

I 1886 sto det et slag der Lat Dior ble drept. Generalen som ledet de franske styrkene fikk stor respekt for sin motstander og skal ha uttalt: On le tue, on ne le dèshonore pas (Han kan drepes; han kan ikke vanæres. Dette ble senere omskrevet og gjort til motto for nasjonen Senegal: «Man kan drepe oss, man kan ikke vanære oss». I det samme slaget omkom også Lat Diors elskede hest Maalaw. Man vet ikke om det var på grunn av krigsskade eller av sorg fordi herren hans var blitt drept.

Litteratur på arabisk

Den arabiske tradisjonen i Senegals litteratur har holdt seg levende siden 1700-tallet . Den omfatter ikke særlig mange forfattere eller verker. Men de moderne arabiskspråklige forskerne som har studert den, har behandlet den i grundige faglitterære skrifter som nyter stor prestisje. Derfor har man god oversikt over denne litteraturen. Mange regner Sheikh Tidiane Gaye (1951-2011) som den viktigste blant samtidens forfattere fra Senegal som har skrevet på arabisk.

Franskspråklig litteratur i kolonitiden

Litteraturen på fransk i Senegal utviklet seg på l930-tallet og senere. Men det fantes en franskspråklig litterær tradisjon i landet også før denne tiden. Blant de tidligste forfatterne peker særlig tre skikkelser seg ut: Pierre Boilat, Ahmadou Mapaté Diagne og Bakary Diallo.

Abbé Pierre Boilat (23.4-1814 – 19.12-1901) var den første senegalesiske forfatteren som skrev på fransk. Han var også en av de første franskspråklige forfattere av afrikansk opprinnelse. Boilat var det man på denne tiden kalte en assimilé; en afrikaner som i stor grad hadde tilegnet seg europeisk tenkemåte og levesett. Han hørte til folkegruppen wolof. Boilat var født og fikk skolegang i byen Saint-Louis. Her hadde den katolske kirken en videregående skole der også dyktige innfødte ungdommer ble tatt inn. Etterpå ble han sendt til Frankrike for å utdanne seg til katolsk prest. Etter endt utdanning reiste Boilat tilbake til Senegal for å forkynne og undervise der.

Boilat var hele livet en sterk beundrer av Frankrike og av franske verdier. Som pedagog arbeidet han for at all utdanning som ble gitt til de innfødte i Senegal, skulle være mest mulig lik utdanningen i Frankrike. Allerede på denne tiden var det enkelte som mente at undervisning av innfødte bare ville fungere hvis den tok hensyn til afrikanske tradisjoner. Dette var Boilat uenig i. Han var tilhenger av at Senegal skulle ha et skolesystem som i størst mulig grad bygget på franske forbilder.

I 1853 utgav Boilat et verk i to bind med tittelen Esquisses sénégalaises (Senegalesiske skissser). Dette var de første bøkene på fransk skrevet av en senegaleser. De gir en presentasjon av geografi, historie, folkeliv og tradisjoner i Senegal. I ettertid har enkelte kritisert bøkene fordi forfatteren bare beskriver landet og folket sitt i lys av franske idealer. Denne holdningen viser at Boilats synspunkter var andre enn dem man senere skulle finne ifor eksempel Négritude-bevegelsen, der man særlig fremhevet særtrekkene ved den afrikanske kulturen.

Boilat mente at hans landsmenn hadde potensiale til å nå like langt som europeerne. Han mente ikke, slik mange europeere skulle gjøre i kolonitiden, at de innfødte selv ikke var i stand til å lede Afrika i riktig retning, og at de derfor måtte overlate makten til koloniherrene. Hans syn var at afrikanerne kunne oppnå like mye som europeerne hvis de fikk de rette mulighetene og den rette utdanningen.

Ahmadou Mapaté Diagne (7.9-1886 – 5.1-1976) var den første senegaleser som skrev en skjønnlitterær bok. Diagne var en pioner på mange felter. Han var en av de aller første mørkhudete fra fransk Vest-Afrika som skaffet seg utdanning som lærer. Etter å ha undervist noen år, hjalp hans overordnede ham til å reise til Frankrike for å få videregående pedagogisk utdanning. Fra 1915 var han assistenten til lederen for undervisningen i de franske koloniene i Vest-Afrika. I 1942 ble han leder for skoleundervisningen i de områdene som nå utgjør Senegal. Fra 1919 utgav Diagne en rekke skrifter om samfunn og tradisjoner i sitt hjemland. Blant disse er et skrift om griotene og deres rolle i Senegals kultur.

I 1920 utgav Diagne Senegals første roman: Les trois Volontés de Malic. (De tre tingene Malic ville gjøre). Malic er en evnerik og viljesterk gutt som ønsker å begynne på skolen, men han må mase lenge på sin mor før hun endelig gir ham tillatelse. For når en ung gutt ønsker å gå på skolen, betyr det at familien miste verdifull arbeidskraft på gården. Men Malick har tre mål, og alle disse målene når han etter hvert: Han vil gå på skole, han vil være en flink og dedikert elev – og han vil bli smed.

Det kan virke overraskende at Malic drømmer om et så utfordrende praktisk yrke som å være smed. Men dette viser at den unge gutten befinner seg i spenningen mellom tradisjonelle afrikanske og moderne europeiske verdier. Flere kritikere har pekt på Diagnes roman behandler et tema som etter hvert vil bli et av de mest sentrale i litteraturen fra Afrika sør for Sahara. Dette temaet er at en ungdom vil skaffe seg utdanning, men ønsket hans blir ikke forstått eller godtatt av familien. Men Malic ønsker likevel ikke å foreta noe brudd med de gamle tradisjonene, for smeden nøt høy prestisje i det afrikanske stammesamfunnet.

Bakary Diallo (1892 – 1978) vokste opp i en landsby og fikk opprinnelig ingen skolegang. Derfor var han analfabet da han som 19-åring ble sendt til Frankrike for å avtjene verneplikten. I det militære lærte han å lese og skrive, og etter noen år behersket han fulfulde og wolof skriftlig og muntlig, og han kunne også andre afrikanske språk som for eksempel bambara, et viktig afrikansk språk i de områdene av Sahel som ligger lenger øst enn Senegal. I tillegg behersket han naturligvis fransk, og han fikk også etter hvert gode kunnskaper i arabisk.

Da første verdenskrig brøt ut, vervet Diallo seg i den franske hæren, men han ble skadet etter kort tid. Han bad da om ikke å bli dimittert, men å få lov til å fortsette å arbeide for de franske styrkene som tolk, noe som ble innvilget. Han tolket mellom fransk og afrikanske språk og mellom ulike afrikanske språk.

I 1926 utgav Diallo sin eneste bok, Force-bonté (En mengde av godhet). Den er dels en selvbiografi, dels er den en refleksjon over det mysterium språkene utgjør. Diallo var en from muslim, og særlig sto han nær den retningen innenfor islam som heter sufismen. Han la vekt på at religionen skulle hjelpe til fred og forståelse mellom ulike folkeslag, og for Diallo kunne ikke noe bidra mer til dette enn språkene. I hans øyne var det et av skaperverkets store undere at man kunne lære seg ulike språk, og at gjennom dem ville man komme i kontakt med en verden som før hadde vært lukket og hemmelig.

I 1928 reiste Diallo tilbake til Senegal, der han levde i femti år. Enkelte forskere hevder at han etter 1928 skrev en lang rekke arbeider, men at disse senere har forsvunnet. Dette kan man likevel ikke vite med sikkerhet. Det som er sikkert, er at Diallo etter 1928 fikk trykt noen få tekster. De beste av dem er dikt på frie vers som er lovsanger til Afrika og til menneskene som bor der. Det mest særegne ved Diallo som lyriker, er at han alltid utformet diktene sine i to parallelle versjoner med samme innhold: Den ene versjonen var på fulfulde, den andre versjonen var på fransk.

Mot slutten av sitt liv ble Diallo tildelt den franske Æreslegionen for sin innsats som militær tolk. Boken Force-Bonté er etter hans død blitt oversatt til flere språk, blant annet til engelsk.

Stolthet over å være mørkhudet

Senegals litteratur i mellomkrigstiden ble dominert av forfattere som var født i begynnelsen av det 20. århundre. Blant disse var mange tilhengere av den litterære retningen som kalles la négritude. En av de viktigste representantene for la négritude, og en sentral skikkelse i Senegals litteratur, er Léopold Sédar Senghor. Han var også politiker og Senegals president fra 1960 til 1980. Noe av det mest interessante ved den posisjonen Senghor skulle få, var at han var katolikk, men dette hindret ham likevel ikke i å bli statsoverhode i et land der Islam var den dominerende religionen.

På Senghors tid var nesten all litteratur som ble skrevet i de franske koloniene, etterlikninger av litteraturen i Frankrike. La Négritude var en retning som fikk forfatterne til ikke å ville etterlikne det franske, men ha som mål å skape diktning som var original, og som i form videreførte tradisjonene fra muntlig afrikansk diktning. Innholdsmessig var denne diktningen i stor grad en hyllest til Afrika og en protest mot europeernes politiske og kulturelle dominans.

Litteraturen i Frankrike er kjent for å være preget av refleksjon – over de store livsspørsmålene og ikke minst over hva diktningen selv skulle være. Derfor var dikterne som ville skape en ny afrikansk litteratur, opptatt at den måtte være mer umiddelbar og ikke så abstrakt som den franske. Men mange afrikanske forfattere, og ikke minst forfattere fra Senegal, har likevel laget verk der ideer og refleksjoner har en viktig plass. I særlig grad har de uttrykt sin overbevisning om at kulturen på jorden har sitt opphav i Afrika og at det finnes langt eldre sivilisasjoner der enn i Europa.

Men etter hvert hevdet en rekke afrikanske forfattere at et slagord som La Négritude også kunne bidra til å styrke europeernes fordommer overfor afrikansk kultur og diktning. Det kunne også bidra til at fransktalende forfattere fra landene utenfor Europa ikke fikk delta i det litterære livet på lik linje med europeiske forfattere. Av denne grunn ble mange afrikanske forfattere etter hvert kritiske til bruken av dette slagordet og til de litterære og estetiske prinsippene man forbandt med det.

La négritude har i dag ikke like stor betydning som retningen hadde like før og like etter andre verdenskrig. Men flere av representantene for retningen har likevel vært vært viktige forbilder for dagens forfattere i Senegal. Dette gjelder særlig Senghor, som i ettertid både har hatt tilhengere og sterke motstandere blant disse forfatterne.

Senghor og hans generasjon

Léopold Sédar Senghor ble født 9.10 1906 og døde 20.12 2001. Forfatterskapet hans består først og fremst av av essays om politikk og samfunnsspørsmål og av lyrikk.

I Senghors livsverk ser man hans vilje til å forene ulike impulser og inspirasjonskilder. Politisk regnet han seg som sosialist, men han stod fjernt fra den revolusjonære marxismen som etter hvert skulle påvirke mange afrikanske statsledere. Under Senghors styre var Senegal et av de politisk mest moderate landene i regionen og også et tilfluktssted for mange afrikanske forfattere som opplevde seg uønsket i eget land. Senghor var likeens en kritiker av kolonialismen, men i praksis var han en sterkere tilhenger av Frankrike og av fransk kultur enn hva de teoretiske synspunktene hans kunne gi inntrykk av. Særlig fikk enkelte franske forfattere avgjørende betydning for ham.

Blant disse var dramatikeren og lyrikeren Paul Claudel. Claudel hadde vært politisk høyreorientert, men det var ikke hans politiske synspunkter som opptok Senghor. Han kan for det første ha sett en viktig likhet mellom Claudel og seg selv fordi begge i ungdommen hadde ønsket å gå i kloster, men ingen av dem var blitt akseptert. Klosterledelsen mente i begge tilfeller at de manglet et ekte kall.

Senghor førte også videre en del av Claudels tanker om forholdet mellom lyrikk og prosa. Claudel mente at et dikt var i stand til å gi et nærmest direkte uttrykk for en grunnleggende rytme som holdt skaperverket oppe. Men han mente også at store deler av fransk lyrikk hadde mistet kontakten med denne rytmen og var blitt til en slags prosa på rim. Senghor førte denne tanken videre når han sa at nettopp lyrikken i Afrika klarte å gripe skapelsens rytme på en måte den franske lyrikken ofte ikke maktet. Den var preget av et alt for prosaisk og rasjonelt tenkesett.

Birago Ismael Diop (11.12-1906 – 25.11-1989) ble både kjent med Senghor og med négritude-bevegelsen da han studerte veterinærmedisin i Frankrike tidlig på 1930-tallet. Senere hadde han viktige stillinger når det gjald dyrevelferd både i og utenfor Senegal. Som forfatter er han mest kjent for sine samlinger av gamle afrikanske fabler og eventyr. De blir fortalt videre av en gammel griot som hos Birago Diop heter Amadou Koumba. Sannsynligvis er dette en oppdiktet skikkelse, men historiene Koumba forteller, er hentet fra den rike muntlige tradisjonen i fransk Vest-Afrika.

Birago Diops samlinger oppnådde stor popularitet og bidro til å styrke nasjonalfølelsen i Senegal. Han skrev også verker innenfor andre sjangere, blant annet flere diktsamlinger og en meget interessant selvbiografi. Men det er Amadou Koumbas historier som har gitt Birago Diop en sentral plass i Senegals litteratur.

Abdoulaye Sadji (1910 – 25.12 – 1961) gikk på koranskole og senere på en fransk videregående skole i Senegal før han tok eksamen som lærer i 1932. Den gang var han en av de aller første innfødte senegalesere som fullførte lærerstudiet. Sadji begynte tidlig å skrive avisartikler I dem stod han frem som en ivrig talsmann forla négritude. Sadjis forhold til denne retningen var preget av hans praktiske holdning. Han ønsket at det han skrev, skulle være til nytte for afrikanere og skildre afrikanske forhold. Han var mindre opptatt av litteraturens teoretiske spørsmål.

Sadji er mest kjent for romanene sine. Han har blant annet skrevet to romaner der hovedpersonene er unge afrikanske kvinner. Intrigen dreiet seg om valgene de må gjøre mellom troskapen overfor tradisjonene og de nye mulighetene som skolegang og studier gir dem. Sadji skrev også barnebøker;. En av disse – om den listige haren Leuk, en kjent figur i Senegals folkediktning – laget han sammen med Léopold Sédar Senghor. Det faktum at de to forfatterne hørte til hver sin religion, hindret dem ikke i å samarbeide.

Også Ousmane Socé Diop (31.10 -1911 – 27.10 -1973) fikk sin utdannelse på en koranskole og senere på en fransk skole i Dakar. Han var en av de første fra Senegal som fikk stipend for å studere i Frankrike. Her utdannet han seg til veterinær. Allerede i 1935 utgav han sin første roman. Den handlet om en ung senegaleser som reiser til Frankrike for å studere og som får oppleve urettferdighet og fordommer, men også de store mulighetene livet i Europa gir. Boken har mange selvbiografiske innslag. Dem behandler temaer som gjenfinnes i svært mye av den nye afrikansk littteraturen.

Frihetskamp og protest

I årene etter andre verdenskrig ble litteraturen i Senegal dominert av forfattere som ikke bare protesterte mot kolonialismen, men også tok avstand fra négritude-bevegelsen og særlig fra Léopold Sédar Senghors pro-europeiske holdninger og styresett. Dette gjelder ikke minst for Malick Fall 1920 – 1978). Om Falls liv og karriere vet man lite, men han utgav den viktige romanen La Plaie (Såret) i 1967.

På en måte er La Plaie typisk for vestafrikansk litteratur i årene like etter avviklingen av koloniveldet i 1960. Den er preget av skarp satire både over europeernes umyndiggjøring av afrikanerne i kolonitiden, og over afrikanernes eget vanstyre da koloniveldet var avviklet i 1960.

Men Malick Falls roman er også ulik de fleste andre franskspråklige afrikanske romanene fra denne tiden. Disse er stort sett skrevet i en realistisk stil, men La Plaie er full av symboler, og mange kritikere har sagt at boken er preget av et eksistensialistisk menneskesyn: Hovedpersonen er en ung mann som bryter opp fra landsbymiljøet i Senegal og lærer moderne bykultur å kjenne i Frankrike. Han må stadig stille seg spørsmålet om hvem han egentlig er. Boken legger ikke bare vekt på politiske og sosiale spørsmål, men viser også hvordan et individ blir fremmedgjort når det rives opp fra sitt miljø

Falls bok vakte forholdsvis liten oppmerksomhet i samtiden, men etter forfatterens død har interessen for La Plaie vært stadig stigende. Det er likevel vanskelig å vite hvilken innflytelse boken har hatt på Senegals litteratur i vår tid.

En av de mest militante av forfatterne som var født på 1920-tallet, var Ousmane Sembène (1.1-1923 – 9.7-2007). Sembène var en av de sentrale kulturpersonlighetene i det franskspråklige Afrika i sin tid. Han var for det første en viktig pioner inmenfor afrikansk film. I tillegg var han en betydningsfull romanforfatter.

De fleste forfatterne i Senegal på denne tiden hørte til den lille gruppen i landet som hadde fått universitetsutdannelse. Sembènes bakgrunn var en annen. Han haddde blant annet arbeidet som murer, og han hadde vært havnearbeider i flere år. Erfaringene fra arbeidslivet spiller en stor rolle i filmene og bøkene hans. Disse er preget av en kritisk holdning til alle som hadde politisk og økonomisk makt. Sembène var en revolusjonær marxist; han beundret Sovjetunionen og oppholdt seg blant annet et år i Moskva for å studere filmkunst. Bøkene og filmene hans har klare selvbiografiske trekk, men de går også langt ut over det selvbiografiske. Ikke minst viser de hvor opptatt Sembene var av kvinnenes situasjon i afrikanske samfunn, som ofte var svært mannsdominerte.

Thierno Bâ (15.10-1923 – 7.3-2010) var utdannet lærer og arbeidet lenge i grunnskolen i Senegal. Han kjempet også for å grunnlegge fagforeninger, og etter Senghors død var han statsråd i flere perioder. Han var blant annet helseminister. Bâ skrev på 1950-tallet et skuespill som han utgav for egen regning og som handlet om Lat Diors død. Senere kom det ut på et anerkjent forlag, og det ble etter hvert et av de mest populære diktverkene om folkehelten og hans skjebne. Bâ skrev flere skuespill og også librettoen til en ballett som bygget på en gammel afrikansk dyrefabel. Blant hans bøker på prosa er særlig novellene hans godt kjent.

Cheikh Anta Diop (29.12.1923 – 7.2-1986). var en av Afrikas mest berømte, men også mest omstridte intellektuelle. Han kom fra en aristokratisk wolof-familie og studerte både kjernefysikk og historie ved universiteter i Paris. Cheikh Anta Diop regnes som en av grunnleggerne av panafrikanismen; han mente at alle mørkhudete afrikanere tilhørte det samme folkeslaget fordi de var etterkommere etter menneskene i det gamle Egypt. Derfor stammet de fra den eldste sivilisasjonen i verden, og derfor hadde alle kulturer sitt opphav i Afrika.

Cheikh Anta Diop var en av mange på denne tiden som understreket at følelsen av mindreverd som mange afrikanere hadde overfor de hvite, var grunnløs. Derfor fikk ideene hans særlig stor betydning i tiden rundt 1960, da mange afrikanske nasjoner fikk sin selvstendighet. Men adskillige av dagens forskere, både i Europa og i Afrika, er uenige i Diops ideer og mener at de ikke lar seg forene med resultater moderne vitenskap har kommet frem til.

En annen dikter som protesterte mot europeernes innflytelse i Afrika, var David Mandessi Diop (9.7.1927 – 29.8.1960). Diop omkom i en flyulykke i Senegal da han var 33 år gammel, og han rakk bare å få utgitt en eneste diktsamling: Coups de pilon (1956, Slag fra morterstøteren). Diktsamlingen er skrevet i et kraftfullt og agressivt språk. David Diop skildrer alle ulykkene som var kommet fra Europa; først slavehandelen, deretter kolonialismen, men han skildrer også den herlige fremtiden som venter afrikanerne når de har klart å riste av seg europeernes åk. Både diktsamlingen og hans tragiske skjebne gjorde Diop til en nærmest mytisk skikkelse, og han har hatt sterk innflytelse på senere diktning i Senegal.

Cheikh Hamidou Kane (født 2. april 1928) har vært betydningsfull både som embedsmann og som forfatter. Etter 1960, da Senegal ble en selvstendig nasjon, samarbeidet han med Senghor, men det oppstod tidlig en konflikt mellom dem, og Cheikh Hamidou Kane måtte bo i utlandet i tolv år. Han kunne flytte hjem til Senegal i 1974 og hadde etter dette viktige poster som statsråd og i intuernasjonale organer.

I 1962 utgav Kane en roman, L'Aventure ambiguëe (Det flertydige eventyret) som regnes blant klassikerne i litteraturen fra det franskspråklige Afrika. Den skildrer utviklingen til en ung mann fra Senegal og ikke minst hvordan han opplever spenningen mellom det gamle samfunnet, preget av religiøse tradisjoner, og den moderne verden som bygger på fornuftstro og utviklingsoptimisme. Etter dette publiserte han ikke flere bøker før i 1995, da han utgav en ny roman. Les Gardiens du temple (Tempelvokterne) var en fortsettelse av den første boken hans, og den uttrykte hans tanker om hvordan spenningene og konfliktene fra kolonitiden kunne overvinnes. Også dette er en viktig bok, men den har ikke oppnådd den samme berømmelsen som hans første roman.

De første kvinnelige forfatterne

Etter hvert stod det frem en rekke kvinner i Senegals litteratur. En av de første kvinnelige forfatterne er Mariama Bâ (17.4-1929 -17.8-1981). Hun klarte å utdanne seg som lærer selv om mange i hennes familie var i mot at jenter skaffet seg høyere utdanning. Senere underviste hun i en rekke år og fikk etter hvert en sentral stilling i Senegals skolevesen. Som forfatter debuterte hun i 1979 med Une si longue lettre (norsk oversettelse 1981: Brev fra Senegal), som regnes blant de viktigste bøkene i landets litteratur. Dette er en brevroman der en kvinne som nettopp er blitt enke, skriver til en venninne og særlig forteller om hvor vanskelig det har vært å dele sin ektemann med en yngre hustru. Bâs andre bok, Un chant écarlate (En skarlagensrød sang), er en kjærlighetsroman som utkom i det året Bâ døde.

Også Annette M'Baye d'Erneville (født 26. juni 1926) var utdannet lærer, og hun fikk etter hvert sentrale stillinger i Senegals radio. På l960-tallet utgav hun flere diktsamlinger som forteller om et sterkt feministisk engasjement. Senere har hun utgitt en rekke barnebøker. I 2013 utgav hun en biografi om en kjent afrikansk lege og vitenskapsmann. Også Annette M'Baye d'Erneville er opptatt av å vise at Afrika har betydningsfulle forskere som er fullt på høyde med forskerne i Europa.

Afrikansk patriotisme

Cheikh Aliou Ndao, pseudonym for Sidi Ahmed Alioune, er født 3. august 1933. Som ung studerte han i Paris. Der ble han blant annet kjent med Cheikh Anta Diop, og han ble sterkt påvirket av Diops tanker. Cheikh Aliou gjorde seg først bemerket med sine skuespill. De mest kjent dramaene hans bygget ikke på gamle myter slik mye av Senegals dramatikk gjorde på denne tiden. De tok opp emner som var hentet fra dagliglivet, og de skildret særlig brytningene mellom gamle tradisjoner og moderne europeisk levesett. Cheikh Aliou skrev også romaner som tok opp beslektede emner.

Etter hvert ble Cheikh Aliou overbevist om at den beste måten han kunne virkeliggjøre Cheikh Anta Diops ideer på, var å skrive bøkene sine på wolof. Allerede på begynnelsen av 1970-tallet skrev han en roman på morsmålet sitt, og han prøvde i mange år å få den utgitt uten resultat. Han oversatte den derfor til fransk. Det samme gjorde han med skuespillene han etter hvert skrev på wolof. På 1990-tallet ble det endelig mulig for ham å utgi bøker på wolof, og flere av romanene og skuespillene hans er derfor utgitt både på wolof og på fransk.

Malick Dia er født i 1934. Man vet ikke så mye om livet hans. Men romanene han utgav på 1970- og 1980-tallet viser at han var opptatt av at Senegal var i sterk forandring, og for ham var det viktig at senegaleserne tok vare på verdiene det gamle stammesamfunnet var bygget på, og ikke bare etterliknet europeernes levesett. Disse tankene kommer blant annet til uttrykk i hans mest kjente roman Le Balcon de l'honneur (1984, Ærestribunen).

Mbaye Gana Kébé (1936 – 11.4-2013) var lærer og skoleinspektør og skrev en lang rekke bøker i mange sjangrer; både lyrikk, noveller og romaner. Flere av bøkene hans ble meget populære. Den mest kjente romanen hans er Le Décret (1984, Forordningen). Den har også ligget til grunn for en fjernsynsserie som har vært meget populær i Senegal. Boken er en satire over personer med makt, og den handler om de fordeler man kan oppnå gjennom bekjentskaper og bestikkelser.

Kébé har også skrevet en roman om det senegalesiske skytterkompaniet som deltok på alliert side under andre verdenskrig. Det var mange, ikke minst i Afrika, som mente at soldatene fra dette kompaniet ikke hadde fått den anerkjennelse de fortjente, tatt i betraktning tapperheten de hadde utvist og farene de hadde utsatt seg for.

Kvinnene gjør seg mer bemerket

Så lenge Senegal var en del av det franske koloniveldet, var litteraturen i landet dominert av menn selv om det på denne tiden også fantes en del kvinnelige forfattere. Mange av dem vet man ofte lite om. Man vet når de var født og når de døde, og man kjenner noen verktitler, men man har likevel inntrykk av at de ofte har stått i skyggen av sine mannlige kolleger. Etter selvstendigheten i 1960 har kvinnene fått en stadig viktigere plass i Senegals litteratur, og flere av landets kvinnelige forfattere regnes blant Vest-Afrikas viktigste stemmer fra denne tiden.

Kiné Kirama Fall (eller Kiné Karama Fall), født 1934, har utgitt to diktsamlinger som er preget av inderlighet og en nærmest mystisk opplevelse av livet. Men også når det gjelder henne, mangler man mer detaljerte opplysninger om bakgrunn og karriere. En skikkelse som har gjort seg langt mer bemerket, er Aminata Sow Fall (født 27. april 1941). Hun studerte i Paris og kom deretter tilbake til Senegal for å arbeide som lærer. Senere hadde hun forskjellige administrative oppgaver. Blant annet sørget hun for at afrikansk litteratur for første gang kom inn på elementærpensum i fransk ved universitetene i Senegal. Aminata Sow Fall var også den første kvinnen som ble leder for Senegals forfatterforening.

Aminata Sow Fall har hovedsakelig utgitt romaner. Tonen i bøkene hennes veksler mellom menneskelig medfølelse og skarp satire, noe man ikke minst ser i hennes mest berømte bok, La Grève des bàttu (1979, Tiggernes streik). Den forteller historien om et fiktivt land i Afrika som likner påfallende på Senegal og der presidenten vil ha tiggerne fjernet fra byene av hensyn til turistene. Tiggene kan ikke reagere mot presidentens ordre på annen måte enn ved å streike; de forsvinner fullstendig fra gatebildet. Men Koranen pålegger en troende muslim å gi almisse til de fattige, og det varer ikke lenge før presidentens forsøk på å imøtekomme europeerne, skaper sinne og opprør blant befolkningen. Også i sine andre romanene behandler Sow Fall på en original og personlig måte mange av de problemstillingene som står sentralt i Senegals nyere litteratur.

Nafissatou Niang Diallo (11.3.1941 – 21.6.1982) er mest kjent for selvbiografien som ble utgitt i 1975: De Tilène au Plateau, une enfance dakaroise (Fra Tilène til Le Plateau, en barndom i Dakar). Tilène og Le Plateau er to bydeler i Dakar, og boken forteller om hvordan Nafissatou flyttet med familien til forskjellige deler av hovedstaden.

Navnet Le Plateau forteller at familien etter hvert var i stand til å bosette seg i en ekslusiv del av hovedstaden. Boken inneholder lite direkte kritikk mot president Senghor og hans pragmatiske og europavennlige politikk, en kritikk man ellers ofte finner i Senegals litteratur på denne tiden. En del kritikere har derfor oppfattet N. N. Diallo som en av de få forfatterne i samtiden som ikke protesterte mot styresmaktene. Andre hevder likevel at boken rommer mye samfunnskritikk, men at den kommer til uttrykk på en mer indirekte måte enn hva tilsvarende holdninger gjør hos forfattere som for eksempel Ousmane Sembène og David Mandessi Diop.

Nafissatou Niang Diallo gav også ut tre romaner i løpet av sitt korte liv. Men det er selvbiografien hun blir husket for; ikke bare fordi stilen hennes er en annen enn stilen hos de fleste andre forfatterne fra Senegal på denne tiden. Boken er også den første selvbiografien skrevet av en kvinne fra Senegal, og den innleder derfor en sjanger som etter hvert skulle bli meget populær blant kvinnelige forfattere fra hele det franskspråklige Afrika.

Ken Bugul (født 1947) er en av de mest produktive kvinnelige forfatterne i Vest-Afrika. Hun heter egentlig Mariètou Mbaye Biléoma. Pseudonymet hennes er hentet fra et uttrykk på wolof som betyr "hun som ingen vil ha". Ken Bugul gikk på skole i Senegal og studerte senere i Belgia. Hun gav først ut tre romaner med et tydelig selvbiografisk innhold. Den første boken, Le Baobab fou (1982, Det forrykte apebrødtreet) er den eneste av bøkene hennes som er oversatt til engelsk. Men mange kritikere mener at den tredje av bøkene, Riwan og le Chemin de sable (1999, Riwan eller sandens vei) er den viktigste.

Den kvinnelige hovedpersonen i Ken Buguls tre bøker har hatt et liv som minner sterkt om forfatterens eget. Hun reiser til Europa for å studere, men når hun kommer hjem til Senegal, velger hun å bli den 28. hustruen til en mektig muslimsk prest. Måtene leserne har mottatt denne boken på, har vært meget forskjellige. Den er blant annet blitt belønnet med den høythengende Grand Prix littéraire d'Afrique noire (Det svarte Afrikas store litterære pris).

Mange kritikere har fremhevet at boken skildrer, nøkternt og med et gjennomskuende blikk, livet i et harem og viser denne formen for samfunn med en ærlighet som det ellers ikke finnes mange eksempler på i moderne litteratur. Men særlig fra vestlig feministisk hold er det blitt sagt at Ken Buguls nøkterne tone bidrar til å tåkelegge det forkastelige kvinnesynet flerkoneriet innebærer.

Etter selvbiografiene sine har Ken Bugul utgitt en lang rekke romaner . Men ingen av dem har oppnådd den samme oppmerksomhet som skildringen av hennes egen vei fra den afrikanske landsbyen til det moderne europeiske studentlivet, og deretter tilbake til et afrikansk miljø preget av ideer og normer de færreste europeiske kvinner ville godtatt.

En forfatter som har markert seg med journalistiske og samfunnsfaglige bøker om de afrikanske kvinnenes situasjon, er Awa Thiam (født i april 1950). Hun er mest kjent for La Parole aux nègresses (1978, Gi ordet til de svarte kvinnene). Denne boken inneholder både essays om kvinnenes situasjon i dagens Afrika og intervjuer med kvinner i Senegal.

Mariama Ndoye (født 1953) er ikke i samme grad opptatt av kvinnespørsmål. Hun har tatt doktorgraden på en avhandling om muntlig litteratur i Afrika og har senere vært knyttet til et forskningssenter for afrikansk kunst. Ndoye har utgitt romaner og noveller, men hun er særlig kjent for sine bøker for barn. I disse bøkene formidler hun Senegals rike muntlige tradisjon i en form som passer godt for unge lesere.

Optimisme og kaos

I den første generasjonen av forfattere som stod frem etter at Senegal ble et selvsteendig land, fantes det flere skikkelser som støttet Senghor. En av disse var Alioune Badara Coulibaly (født 1945). Han har hatt sentrale posisjoner innenfor Senegals litterære liv og har skrevet en lang rekke forord til antologier med senegalesisk diktning. Hans egen produksjon omfatter verker i mange sjangere, men han er særlig kjent som lyriker. Av hans lyrikk er et stort dikt til ære for Senghor, Bon Anniversaire, Sédar (1996, Gratulerer med dagen, Sédar) et av de mest kjente. Hans egen poesi består i første rekke av korte, intime kjærlighetsdikt og dikt med et religiøst innhold.

Aloune Badara Bèye (født 28.9-1945) hadde sentrale administrative stillinger innenfor Senegals kulturliv. Han har blant annet vært leder for landets forfatterforening. Også han skrev litteratur i flere sjangere, men han er særlig kjent for sine skuespill. Han har skrevet flere historiske dramaer, blant annet om folkehelten Lat Dior. Skuespillet hans fra 1993, Demain, la Fin du monde, un avertissement à tous les dictateurs (I morgen er verdens ende. En advarsel til alle diktatorer) ble forbudt å oppføre i Senegal. Bèye har skrevet flere essays og artikler der han har påpekt at denne sensuren bidro til å gjøre stykket hans langt mer berømt enn det ville blitt om myndighetene ikke hadde forbudt det.

Men den mest kjente av Senegals forfattere født rundt slutten av andre verdenskrig, er Boubacar Boris Diop (født 26.10.1946). Han var først lærer i videregående skole, senere journalist, og han debuterte både som dramatiker og romanforfatter i 1981. Særlig romanene har gjort ham til en av de mest markante nålevende forfatterne i Senegal. I 1998 var han en av de afrikanske forfatterne som ble bedt om å skrive en bok om folkemordet i Rwanda som hadde skjedd seks år før. Boken Murambi, Le livre des ossements (Murambi, Boken om knoklene) kom ut i år 2000, og denne dokumentariske romanen regnes som Diops viktigste verk.

Etter hvert er Diop blitt sterkt engasjert i arbeidet med å utvikle morsmålet sitt wolof til et litterært språk. I 2003 utgav han en roman på wolof. Den var en av de aller første skjønnlitterære bøkene på dette språket. I 2017 publiserte han enda en roman på wolof.

Ibrahima Sall (1949 – 5.5.2020) var en særegen skikkelse blant forfatterne som debuterte etter at Senegal ble et selvstendig land. Som person var han tilbakeholden. Han deltok lite i landets litterære arrangementer, og i motsetning til mange andre forfattere i samtiden, gjorde han seg ikke bemerket som politiker eller diplomat. Sall benyttet flere sjangere. Han utgav både romaner og teaterstykker, men han var mest kjent for sin lyrikk. Mens mange av de yngre forfatterne fra Senegal var særlig opptatt av innholdet i det de skrev og derfor la mindre vekt på det formelle, var det den dikteriske formen som opptok Sall.

Men denne interessen for form og stil gjorde ikke Sall til noen konvensjonell dikter som ønsket å etterlikne eldre forbilder. Forbildene til Sall var franske diktere som Charles Baudelaire og Arthur Rimbaud, altså diktere som hadde følt seg fremmede i sin samtid og ofte hadde sett på den med ironi og forakt. Noe av den samme tonen finner man hos Sall, selv om han ikke går like langt som dem i sin kritikk av samtiden.

Ibrahima Sall debuterte som lyriker i 1975 med samlingen La génération spontanée (Den ubesmittede unnfangelse). Det første skuespillet hans kom i 1981 og den første romanen kom i 1988. Det er først de siste årene man er blitt oppmerksom på hvor original og viktig han var.

En av dikterne som har fremhevet Ibrahima Salls store betydning, er Amadou Lamine Sall (født 26. mars 1951). Også A. L. Sall er opptatt av formelle spørsmål, men diktningen hans er mindre eksperimenterende og mer utadvendt enn diktene til I. Sall. Han er blant annet påvirket av Senghors litterære stil. Sall har redigert antologier over franskspråklig afrikansk lyrikk og ledet flere poesifestvaler i Senegal. Blant hans mange diktsamlinger kan nevnes Comme un iceberg en flammes (1982, Likesom et isfjell i flammer). Mange regner A. L. Sall blant de viktigste afrikanske lyrikerne i sin generasjon.

Nabil Ali Haïdar, født i august 1954) har utgitt romaner og lyrikk, men han er særlig blitt kjent for novellene sine. Samlingen Silence Cimétière (1977, Vær stille: Kirkegård) har kommet ut i engelsk og spansk oversettelse. Også Seydi Sow er født i 1954. Han er utdannet sykepleier og har hatt høye administrative stillinger innenfor Senegals helsevesen. Sow har skrevet en rekke romaner, noveller og teaterstykker. Mange av bøkene er preget av hans faglige bakgrunn, og han har ofte behandlet emner som er tabubelagte i Senegal, for eksempel kvinners seksualitet og følgene av aids-pandemien. Som eksempel på bøker som tar opp slike emner kan nevnes La Tristesse des moineaux (Spurvenes sorg ) fra 2018.

Årtusenskiftet – en tid for fornyelse

I tiden rundt årtusenskiftet har det i Senegal stått frem en rekke unge forfattere som ikke bare har gjort seg bemerket i sitt eget land. Flere av dem har fått bøkene sine oversatt til forskjellige europeiske språk, og enkelte av de nye bøkene fra Senegal har også kommet i norsk utgave. Mange av forfatterne som har satt preg på Senegals nyeste litteratur, er født på 1960-tallet. Blant disse forfatterne finnes en rekke kvinner.

Khadi (eller Khady) Hane (pseudonym for Khadidjatou Hane) er født 6. september 1962. Hun studerte realfag i Dakar og senere i Paris. Hun har blitt boende i Frankrike og har arbeidet innenfor fransk næringsliv. Hane debuterte som forfatter i 1998 og har utgitt en rekke romaner, noveller og teaterstykker. Et sentralt tema hos henne er forskjellige former for kvinneundertrykkelse. Hun ser denne undertrykkelsen som en form for rasisme som ofte bunner i europeiske fordommer. Men Hane skildrer også hvordan unge afrikanske kvinner blir holdt nede av foreldre eller av andre medlemmer av familien.

Blant Hanes mest kjente bøker er Des Fourmis dans la bouche, (2011, Maur i munnen). Dette er historien om en kvinne fra Mali som har fått barn med en franskmann og som både europeere og afrikanere forakter. Men hun la seg ikke knekke av den grunn, og boker skildrer, ofte på en humoristisk måte, hennes kamp for å beholde sin verdighet. Demain, si Dieu le veut (2015; I morgen, hvis Gud vil), skildrer en mann som må tilbringe mange år i fengsel fordi han har drept sin brors drapsmann. I denne boken er det allmennmenneskelige spørsmål, og ikke bare kvinnespørsmål som står i forgrunnen.

David Diop ble født 24,februar 1966 i Frankrike. Moren hans er fransk; faren er fra Senegal. David Diop er litteraturforsker, og han er spesialist på fransk og fransk-afrikansk litteratur fra 1700-tallet som skildrer europeiske oppdagelsesreiser i Afrika. David Diop debuterte som romanforfatter i 2012, men det er hans andre roman. Frère d'âme (2018), som har gjort ham berømt. Denne boken er blitt oversatt til en rekke språk, og den har mottatt flere anerkjente litterære priser både i Frankrike og i andre europiske land.

Direkte oversatt betyr tittelen på boken Frère d'âme «sjelsbror», men den norske oversettelsen fra 2020 har fått tittelen "Om natten er alt blod svart». Denne tittelen svarer godt til tittelen på blant annnet den engelske oversettelsen av boken. Boken forteller historien om to senegalesiske soldater som deltok på franskmennenes side under første verdenskrig. Den ene blir kritisk skadd under et slag, og han ber sin beste venn om å drepe ham, slik at han slipper å lide mer.

Men dette barmhjertighetsdrapet klarer vennen ikke å begå, og når han forstår hvor feig han har vært, begynner han å drepe tyske soldater i hemmelighet om natten. Først beundrer medsoldatene motet hans, men etter hvert sprer ryktet seg at han driver med en slags svart magi. Denne uhyggelige og vakre boken om vennskap og lidelse forteller hvordan krig ødelegger menneskesinnet på alle måter. Den skal bygge på opplevelser forfatterens egen oldefar hadde under krigen i 1914 – 1918

Også Marie N'Diaye, født 4, juni 1967. har fransk mor og far fra Senegal. Hun begynte allerede som tenåring å skrive, og hun ble oppdaget av lederen for det berømte franske forlaget Minuit da hun var sytten år gammel. N'Diaye har utgitt mange romaner og teaterstykker, og hun har fått et at stykkene sine oppført på Comédie-Française.

To av N'Diayes bøker er oversatt til norsk: Trois femmes puissantes (2009. Tre sterke kvinner 2011) og Ladivine (2013, Ladivine 2020). Den første av disse bøkene består av tre lengre fortellinger som skildrer tre ulike kvinner. Men tross ulikhetene finnes det noen grunnleggende likheter mellom dem: Både fordi de er kvinner og fordi de har mørk hud får de ikke anledning til å virkeliggjøre alle sine evner. Men siden de er modige og stolte, lar de seg ikke knekke av måten samfunnet behandler dem på.

I Ladivine er hovedperssonen en ung kvinne som gir seg ut for å være foreldreløs fordi hun ikke ønsker at noen skal vite hvem som er moren hennes. Men likevel besøker hun så ofte hun kan sin mor, en gammel kvinne som befinner seg aller nederst på den sosiale rangstigen. Som så ofte hos Ndiaye skildrer Ladivine en kvinne som blir undertrykt, men som kjemper for å beholde sin verdighet.

Fatou Diome, født 1968, er ennå ikke blitt oversatt til norsk. Hun har oppnådd suksess med romanene sine og har også gjort seg bemerket med originale essays om kvinnespørsmål og om forholdet mellom Europa og Afrika. Diome ble født utenfor ekteskap og vokste opp på landsbygden, i et miljø der bøker og lesning ikke nøt høy prestisje. Hun måtte kjempe hardt for å få mulighet til å studere.

Selv om Diome, som de aller fleste andre forfatterne fra Senegal, er sterkt kritisk til Frankrike som kolonimakt, mener hun at en del av ideene som lå til grunn for den franske revolusjon i 1789. også er viktige for frigjøringskampene i Afrika. Dette gjelder ikke minst tankene om at staten skal være verdslig, og at den må sikre sine innbyggere alle demokratiske rettigheter. Fatou Diome er en viktig essayist som gir uttrykk for sine tanker om hva Afrika må lære av Europa, og om hvilke feil de unge afrikanske statene må unngå, på en original og ofte utfordrende måte.

Den yngste generasjonen

Mange av de yngste forfatterne fra Senegal har valgt å uttrykke seg i en rekke forskjellige kunstneriske former. Et godt eksempel på dette er Mamadou Mahmoud N'Dongo, født 17. oktober 1970. Han har utgitt romaner, noveller og fortellinger og også flere teaterstykker. Skuespillene hans er blitt oppført i fem afrikanske land samt i Frankrike. I tillegg har han vært virksom som fotograf og filmregissør. N'Dongo spiller også flere instrumenter, blant annet klaver og klassisk gitar.

N'Dongo debuterte som novelleforfatter i 1997, og hans første roman kom ut i 2006. Til nå (2022) har han i alt utgitt fem romaner. Hans mest kjente er La Géomètrie des variables (2010, Variablenes geometri). Boken handler om den makten rådgivere og veiledere av ulike slag, altså folk man i dag ofte kaller spinndoktorer, kan få over politikere og vedtakene de fatter. Men hos N'Dongo blir fremstllingen av personer som arbeider i skyggen av politikerne, et fenomen som er minst like kjent i Europa og i USA som i Afrika, knyttet sammen med typisk afrikanske problemstillinger, blant annet den at et blandingsekteskap ofte verken blir akseptert av hvite eller av svarte.

Aminata Sophie Dièye (1973 – 17.2.-2016) var i sin korte levetid mest kjent som journalist. I en rekke år hadde hun en fast spalte i Obs, Dakars mest leste avis. Hun var også virksom som skuespiller og hadde blant annet en rolle da skuespillet hennes Consulat Zénéral (2000, «Zeneralkonsulat» ble fremført. Dette er en satirisk komedie som blant annet handler om senegalesere som forsøker å skaffe seg innreisepapirer til Frankrike.

Den eneste av Dieyes romaner som til nå er utgitt, er La nuit est tombée sur Dakar (2004, Natten har lagt seg over Dakar). Den handler om to unge jenter fra en landsby i Senegal som rømmer til Dakar for å unngå å bli andre- eller tredjehustruer til en eller annen gammel mann. Men livet som venter dem i hovedstaden er enda verre enn det de rømte fra. Den ene ender i prostitusjon og begge får en tidlig død.

Dièye etterlot også to romanmanuskripter som ennå ikke er publisert. Både skuespillet og romanen hennes er blitt belønnet med anerkjente litterære priser i Frankrike. Dièye døde av diabetes som hun ikke hadde ønsket å bli behandlet for.

Senegal har fostret en rekke betydningsfulle skjønnlitterære forfattere. I det 21. århundre virker det likevel som om interessen for å skrive skjønnlitteratur er blitt mindre i Senegal, og at mange unge forfattere foretrekker å vise sitt samfunnsengasjement i essays og artikler. Et godt eksempel på dette er Omar Ba (født 2. september 1982). Ba er sosiolog og har studert ved universitetet i Saint-Étienne i Frankrike. Han mener at den illegale innvandringen fra Afrika til Europa bygger på illusoriske forestillinger om hva afrikanerne kan oppnå i Europa. Hans råd til unge afrikanere er entydig: Ikke emigrer!

Omar Ba har møtt mye kritikk, ikke bare for synspunktene sine, men også for formen har uttrykker dem i. Særlig gjelder dette boken hans fra 2008: Soif D'Europa. Témoignage d'un clandéstin (Tørst etter Europa. En illegal innvandrers vitnesbyrd). Boken har form av en selvbiografi som skildrer fortellerens mangeårige kamp for å kunne emigrere til Frankrike. Når den har fått sterk kritikk fra enkelte hold, er det fordi det virker som om forfatteren selv har gjort en rekke smertefulle erfaringer som afrikansk innvandrer i Europa. Sannheten er at Ba har samlet skildringer andre immigranter har gitt av sitt møte med vårt kontinent, og at enkelte deler av boken er oppdiktet.

Bas kritikk av afrikanernes innvandring til Europa er ingen kritikk av Europa, men en kritikk av romantiske og useriøse forestillinger hos afrikanerne om hva Europa er, og om hva som venter dem som immigrerer til vårt kontinent. Disse synspunktene utvikler Ba videre i flere senere bøker som har fått stor leserkrets. Ba har blant annet hatt diplomatiske oppdrag for FN. Han er blitt en respektert ung stemme i debatten om forholdet mellom Afrika og Europa.

En ung forfatter fra Senegal som på kort tid er blitt et stort navn i dagens franskspråklige litteratur, er Mohamed Mbougar Sarr, født 20. juni 1990. Sarr gikk på en videregående skole i Senegal som blir drevet av hæren i landet og der opptakskravene er svært høye. Deretter studerte han samfunnsfag i Frankrike og begynte å forberede en doktoravhandling om Léopold Sédar Senghor. Men da han fra og med 2015 fikk stor suksess med bøkene sine, avsluttet han studiene og viet all tid til sitt forfatterskap.

Sarr debuterte med en samling noveller i 2014. Året etter utkom den første romanen hans, Terre Ceinte (Omkranset jord), som blant annet fikk Ahmadou Korouma-prisen, en av de viktigste litterære prisene i Senegal. Boken skildrer livet i en oppdiktet landsby når radikale islamister har tatt makten. Sarrs neste bok, Le silence du Choeur (2017, Korets taushet) skildrer livet til afrikanske båtflyktninger som har kommet i land i Sicilia.

Sarrs tredje bok, De purs hommes (2018, Rene menn) er en av de første bøkene skrevet av en afrikansk forfatter som behandler homoseksualitet. Hovedpersonen er en ung litteraturlærer som får se en video av en mobb som skjender en grav fordi mannen i graven skal ha vært homofil. Læreren får deretter beskjed fra universitetsledelsen om at han ikke får lov å forelese om Paul Verlaine, fordi denne store franske dikteren også hadde vært homofil. Han må derfor ta stilling til flere vanskelige spørsmål: Stemmer det, slik det ofte sies i Senegal, at homoseksualitet er en farlig sykdom som europeerne har brakt inn i muslimske land? Og hva er forbindelsen mellom et diktverk og forfatteren som har skrevet det? Det er ikke overraskende at diskusjonene rundt en bok som dette har vært store i Senegal.

I 2021 utgav Sarr romanen La plus seecrète Mémoire des hommes (Menneskenes hemmeligste erindring). Denne boken regnes som Sarrs hovedverk til nå. Den har et stort persongalleri og en omfattende intrigre. Man møter blant annet en forfatter på søken etter et forsvunnet manuskript. Dette temaet leder tankene blant annet mot noveller av den franske forfatteren Georges Perec og romanen Rosens navn av den italienske forfatteren Umberto Eco. Men temaet i Sarrs roman er også knyttet til Afrikas historie i vår tid, og Sarr selv har sagt at boken særlig er inspirert av bøker fra forfatteren Yambo Ouloguem fra republikken Kongo.

La plus secrète Mémoire des hommes fikk Prix Goncourt i 2021. Dette var første gang Frankrikes mest kjente og prestsjefylte litterære pris gikk til en bok av en forfatter fra Afrika sør for Sahara. Sarr er også en av de aller yngste forfatterne som noen gang har mottatt denne prisen.

Skoler og kulturinstitusjoner

En viktig grunn til at Senegal har fått en så stor plass i franskspråklig afrikansk litteratur, er høyskolene og universitetene i landet. École Normale William-Ponty er et godt eksempel på dette. Den er en internatskole for spesielt evnerike studenter som ble opprettet i 1903. All undervisning foregår på fransk, og studieopplegget er preget av franske pedagogiske prinsipper- Studentene må gjennom en concours, en opptaksprøve som gjør at bare søkerne med de beste resultatene blir tatt opp. William Ponty-Høyskolen utdanner særlig lærere og folk til administrative stillinger. Etter hvert har den også gitt undervisning i medisin, farmasi og jordmorfag. Den sistnevnte studieretningen viser at visse deler av studietilbudet er tilpasset kvinner.

William-Ponty-Høyskolen forbereder studenter fra Senegal til å studere videre i Frankrike. Den hadde særlig betydning før landet ble selvstendig i 1960, altså mens Senegal var en del av AOF, Afrique Occidentale Française (Fransk Vest-Afrika). Man kan spørre hvordan et stort land som Senegal klarte seg med bare en høyskole på dette nivået. Men på denne tiden var det mange kolonier i Vest-Afrika som ikke hadde et eneste studietilbud for innfødte på postgymnasialt nivå.

Ved William-Ponty-Høyskolen blir det ikke gitt tradisjonell undervisning i littteratur. Men det er en viktig detalj at høyskolen særlig på 1930-tallet hadde en teatergruppe som nøt stor anseelse.

Mange av Senegals mesr kjente forfattere, særlig blant dem som vokste opp i årene før selvstendigheten, har bakgrunn fra William-Ponty-Høyskolen. Det samme gjelder mange forskere, politikere og liknende. Høyskolen har hatt betydning for at fransk er et så viktig språk i Senegal, og den er trolig også en av årsakene til at Senegal har hatt et så stort antall franskspråklige forfattere.

Det finnes i dag flere universiteter i Dakar og også universiteter i andre senegalesiske byer. Men de fleste av disse er grunnlagt etter William-Ponty-Høyskolen, og de har ikke hatt like stor innvirkning på kulturen i Senegal som denne høyskolen har hatt.

I Senegal finnes det mange forlag, og enkelte franske forlag har avdelingskontor i Dakar. flere av disse forlagene utgir bøker av forfattere fra hele det franskspråklige Afrika.Forfattere fra en rekke afrikanske land har valgt å bosette seg og/eller å utgi sine bøker i Senegal fordi sensuren ikke har vært så streng der som i en del andre afrikanske land. I Senegal deles det ut litterære priser som har fått høy internasjonal prestisje. Blant disse er Grand Prix littéraire d'Afrique noire (Det svarte Afrikas store litterære pris), Prix Tchicaya U'Tam'si som blir gitt til en fremragende fransk-afrikansk lyriker, og Prix Ahmadou Kourouma.

Littteratur:

Dorothy S. Blair: Senegalese literature, a critical History, Twayne, Boston, 1984

Werner Glinga: Literatur in Senegal. Geschichte, Mythos und Gesellschaftliches Ideal in der oralen und schriftlichen Literatur, Reimer, Berlin 1990 (ISBN 3-496-00460-6)

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg