Senegals litteratur

Både på afrikanske språk og på fransk har Senegal en rik litterær tradisjon som går tilbake til 1800-tallet. Dessuten ble det skrevet litteratur, særlig av religiøs art, på arabisk allerede på 1700-tallet. Mye av den tradisjonelle diktningen tok for seg livet til den mytiske herskeren Lat Dior, som gjorde motstand mot de franske kolonisatorene.

En årsak til at Senegal har utviklet en så rik litterær tradisjon, er den viktige posisjon Dakar har hatt som intellektuelt og kulturelt møtested for hele det fransktalende Afrika. I denne sammenheng har L'École William Ponty, en høyskole grunnlagt i 1913, stått sentralt. Den er bl.a. kjent for sine dramaoppsetninger.

De første betydelige franskspråklige forfatterne stod frem i 1920- og 1930-årene; blant dem var Masyal Diop (1886–1932), Bakray Diallo (1892–1978) og Ousmane Socé Diop. Ellers var det flere senegalesere blant de unge afrikanske studentene som i 1930-årene i Paris la grunnen for négritude-bevegelsen. Fremst blant disse var Léopold Sédar Senghor, en sentral skikkelse i senegalesisk litteratur og politikk. Til samme krets hørte Birago Diop, som særlig er kjent for sine fabler. Andre betydelige tidlige senegalesiske forfattere er lyrikeren David Diop, romanforfatteren Abdoulaye Sadji, romanforfatteren og kritikeren Lamine Diakhaté, og romanforfatterne Cheikh Hamidou Kane, Malick Fall (1920–78) og Malick Dia (f. 1934), som alle tar for seg kulturkonflikter. Djibril Tamsir Niane (f. 1932), som er født i Guinea, men er senegalesisk statsborger, har i historiske og litterære verker gitt stoffet fra landets gamle epos en moderne form.

Som motpoler til, og motstandere av Senghor kan regnes de to andre dominerende skikkelsene i senegalesisk litteratur og intellektuelt liv, romanforfatteren og filmskaperen Ousmane Sembène og filosofen og historikeren Cheik Anta Diop, en av Afrikas mest markante intellektuelle. Hans teorier uttrykker en klar panafrikanisme og er tuftet på omfattende historiske studier. Diop var svært omstridt, og satt fengslet både under det franske kolonistyret og under Senghors presidenttid.

Blant de forfatterne som har tatt for seg situasjonen i det postkoloniale Senegal, er Cheikh Aliou Ndao (f. 1933), som også har skrevet flere bøker på wolof. Gana Kébé Mbaye (f. 1936) har bl.a. utgitt romanen Le Décret (1984), som var svært populær som TV-serie. Man kan også nevne romanforfatteren Cheikh Badiane (f. 1940), Boubacar Boris Diop, som har skrevet både romaner og skuespill, og lyrikeren Amadou Sall (f. 1951). Den samfunnskritiske humoristen Ibrahima Sall (f. 1951) har utgitt både prosa og lyrikk.

Senegal har også hatt en rekke betydelige kvinnelige forfattere, bl.a. lyrikerne Annete M'Baye D'Erneville og Kiné Karama Fall (f. 1934) og prosaistene Mariama Bâ, Animata Sow Fall og Nafissato Diallo (1941–82). Blant de yngre kan nevnes Marie N'Diaye (f. 1967), som har skrevet flere eksperimentelle og feministiske romaner. Essayisten Awa Thiam har i flere bøker belyst kvinnenes situasjon på hele det afrikanske kontinentet.

Det finnes en sterk dramatisk tradisjon i Senegal som går tilbake til begynnelsen av 1900-tallet. Blant de fremste tidlige dramatikerne er Amadou Cissé Dia (f. 1915), som bl.a. skrev Les derniers Jours de Lat Dior (1947). Også Mamadou Seyni Mbengue (f. 1925) har hentet stoff fra denne mytiske helten. Thierno Bâ (f. 1926) har behandlet tilsvarende stoff både i nyskapende skuespill og i fortellinger for barn. Med sine eksistensielle dramaer, som forener elegant ironi og dypt menneskelig engasjement, skiller Abdou Anta Ka (f. 1931) seg ut fra den sterke historiske dramatradisjonen.