Senegal (president Léopold Sédar Senghor)

Léopold Sédar Senghor var president i Senegal fra selvstendigheten 1960 til 1980. Han var en ivrig talsmann for et nært samarbeid med Frankrike og utgav dessuten en rekke diktsamlinger på fransk. Bildet viser ham i 1984 på vei til Académie française i Paris, hvor han ble opptatt som et av de 40 medlemmene.

Av /NTB Scanpix ※.

Senegal har et rikt litterært liv. Litteraturen i Senegal finnes på afrikanske språk som wolof og fulfulde samt arabisk og på fransk. Som litterært skriftspråk er fransk det klart viktigste, selv om det også forekommer moderne skriftlig litteratur fra Senegal på arabisk og på afrikanske språk. De første eksemplene fra Senegal på skriftlig franskspråklig litteratur ble til på midten av 1800-tallet. Den første senegalesiske litteraturen på arabisk ble skrevet i århundret før. Den skriftlige litteraturen på afrikanske språk utviklet seg etter 1960, da Senegal ble en selvstendig stat, men lenge før dette fantes det en muntlig litteratur i Senegal på afrikanske språk.

Den eldste litteraturen

Den eldste muntlige litteraturen var i bunden form. Den hadde ofte en praktisk funksjon. Diktene forklarte for eksempel hvordan en bestemt type håndverk eller annet arbeid skulle utføres, eller inneholdt prinsippene for hvordan man skulle behandle sykdommer og fremstille medikamenter.

Det fantes også en rekke kortere dikt av typen ordspråk, gåter, vitser og visdomsord. Men først og fremst ble den muntlige litteraturen i Senegal brukt til å videreformidle nasjonens historie. Den omfattet oppregninger av kongerekker og slektslinjer, eller beretninger om heltedåder utført av konger og dronninger eller av modige kvinner og menn fra tidligere tider.

Senegal har også litteratur på arabisk. Den arabiske litteraturen i Senegal oppstod på 1700-tallet, og landet har hatt arabisk litteratur like til vår tid. Litteraturforskerne regner Sheikh Tidiane Gaye (1951–2011) som den viktigste blant samtidens senegalesiske forfattere som har skrevet på arabisk.

Kolonitiden

Den skriftlige litteraturen på fransk i Senegal vokste frem på 1830-tallet, men det fantes også viktige franskspråklige forfattere i landet før denne tiden. Blant de tidligste forfatterne peker særlig tre navn seg ut: Abbe Pierre Boilat (1814–1901), Ahmadou Mapaté Diagne (1886–1976) og Bakary Diallo (1892–1978). Alle tre var mørkhudete og født i Senegal, men de beundret fransk kultur og franskspråklig litteratur. Skikkelser som dem ble i kolonitiden kalt les assimilés, «de tilpassede».

Abbé Pierre Boilat var den første forfatteren som var født i Senegal, og som skrev på fransk. Han hørte til folkegruppen wolof. Som pedagog arbeidet han for at all utdanning gitt til de innfødte i Senegal skulle være mest mulig lik utdanningen i Frankrike. I 1853 utgav Boilat et verk i to bind med tittelen Esquisses sénégalaises (Senegalesiske skisser). Dette var de første bøkene på fransk skrevet av en innfødt senegaleser. De gir en presentasjon av geografi, historie, folkeliv og tradisjoner i Senegal.

Ahmadou Mapaté Diagne var den første innfødte senegaleseren som skrev en skjønnlitterær bok på fransk. Diagne var utdannet lærer. Fra 1919 utgav han flere skrifter om samfunn og tradisjoner i sitt hjemland. Blant disse er også et skrift om griotene og deres rolle i Senegals kultur.

I 1920 utgav Diagne Senegals første roman: Les trois Volontés de Malic (De tre tingene Malic ønsket å gjøre). Den forteller historien om en evnerik og viljesterk gutt som ønsker å gå på skolen, og som etter hvert får seg en god utdannelse. Diagnes roman behandler en tematikk som vil bli en av de viktigste i litteraturen fra Afrika sør for Sahara. Denne tematikken er at ungdommer som vil skaffe seg boklig utdanning, opplever at de ikke alltid blir forstått eller godtatt av de eldre i familien.

Bakary Diallo var opprinnelig gjeter og analfabet, men han lærte seg å lese og skrive fransk og ulike afrikanske språk da han avtjente verneplikten. Under og etter første verdenskrig arbeidet han som militær tolk for franskmennene. Diallo tolket mellom fransk og afrikanske språk, og mellom ulike afrikanske språk.

I 1926 utgav Diallo sin eneste bok, Force-bonté (En mengde godhet). Den er dels en selvbiografi, dels en refleksjon over det mysteriet språket utgjør. Mot slutten av sitt liv ble Diallo tildelt den franske Æreslegionen for sin innsats som militær tolk. Boken Force-Bonté er etter hans død blitt oversatt til flere språk, blant annet til engelsk.

Négritude-bevegelsen

Senegals litteratur i mellomkrigstiden ble dominert av forfattere som var født ved begynnelsen av det 20. århundret. Blant disse var mange tilhengere av den litterære retningen som kalles la négritude. En av de viktigste representantene for la négritude, og en sentral skikkelse i Senegals litteratur, er Léopold Sédar Senghor (1906–2001). Han var også politiker og Senegals president fra 1960 til 1980.

La négritude er betegnelsen på et litterært program som ble utformet på slutten av 1930-tallet av unge mørkhudete forfattere i Paris. Disse forfatterne skrev på fransk, men de gav også impulser til og fikk impulser fra mørkhudete amerikanske forfattere i New York på samme tid.

Programmet til négritude-forfatterne innebar at de ikke ville skrive litteratur slik les assimilés hadde gjort, men videreføre tradisjonene fra muntlig afrikansk diktning. Innholdsmessig var diktningen deres i stor grad en hyllest til Afrika og en protest mot europeernes politiske og kulturelle innflytelse på kontinentet.

Dette litterære programmet skapte begeistring i mange afrikanske land. Men etter hvert hevdet en rekke afrikanske forfattere at en retning som la négritude også kunne bidra til å styrke europeernes fordommer mot afrikansk kultur og diktning. Det kunne føre til at franskspråklige forfattere fra andre land enn Frankrike ikke fikk delta i det litterære livet i samme grad som franske forfattere fikk. Av denne grunn ble mange afrikanske forfattere etter hvert kritiske til dette programmet og til de litterære og estetiske prinsippene man forbandt med det.

Senghor og hans generasjon

Léopold Sédar Senghor er ikke bare en viktig skikkelse i Senegals nyere historie, han er også en av landets mest kjente forfattere. Forfatterskapet hans består først og fremst av essayer om politikk og samfunnsspørsmål og av lyrikk. Mange av Senghors dikt er lovsanger til Afrika, og ofte er de lovsanger til den afrikanske kvinnen. Han har også skrevet viktige politiske dikt som maner til kamp mot undertrykkelse og ufrihet i alle former. Senghors dikt er skrevet på vers libres, frie vers. Diktene hans har ikke enderim, men er preget av stor variasjon når det gjelder rim og rytme.

I Senghors livsverk ser man hans vilje til å forene ulike målsetninger og inspirasjonskilder. Politisk regnet han seg som sosialist, og han fikk også inspirasjon fra en del av Karl Marx' ideer, men han stod fjernt fra den revolusjonære marxismen som etter hvert skulle påvirke mange afrikanske statsledere. Senghor tilhørte den kristne minoriteten i Senegal, som hovedsakelig er et muslimsk land.

Under Senghors styre var Senegal et av de politisk mest moderate landene i regionen, og et tilfluktssted for mange afrikanske forfattere som opplevde seg uønsket i sitt eget land. Senghors diktning inneholder også mye kritikk av kolonialismen, men han var likevel sterkt opptatt av fransk kultur og franske verdier.

Birago Ismael Diop (1906–1989) er mest kjent for sine samlinger av gamle afrikanske fabler og eventyr. I samlingene hans blir de fortalt videre av en gammel griot som heter Amadou Koumba. Sannsynligvis er Koumba en oppdiktet skikkelse, men historiene han forteller, er hentet fra den rike muntlige tradisjonen i fransk Vest-Afrika.

Birago Diops fortellinger oppnådde stor popularitet og bidro til å styrke nasjonalfølelsen i Senegal. Han skrev også verk i andre sjangere, blant annet flere diktsamlinger og en interessant selvbiografi. Men det er historiene Amadou Koumbas forteller, som har gitt Birago Diop en sentral plass i Senegals litteratur.

Abdoulaye Sadji (1910–1961) har blant annet skrevet to romaner der hovedpersonene er unge afrikanske kvinner. Intrigen dreiet seg om valgene de må gjøre mellom troskap overfor tradisjonene og den nye muligheten skolegang og studier gir dem. Sadji skrev også barnebøker. En av disse – om den listige haren Leuk, en kjent figur i Senegals folkediktning – skrev han i samarbeid med Léopold Sédar Senghor.

Ousmane Socé Diop utgav sin første roman, Karim, allerede i 1935. Den handler om en ung senegaleser som reiser til Frankrike for å studere, og som får oppleve urett og fordommer, men som også ser de store mulighetene livet i Europa gir. Boken behandler en rekke temaer som blir viktige i den fransk-afrikanske litteraturen etter andre verdenskrig.

Frihetskamp og protest

I årene etter andre verdenskrig ble litteraturen i Senegal preget av forfattere som ikke bare protesterte mot kolonialismen, men også tok avstand fra négritude-bevegelsen. Dette gjelder ikke minst for Malick Fall (1920–1978). Om Falls liv og karriere vet man lite, men han utgav den viktige romanen La Plaie (Såret) i 1967. Den er fylt av skarp satire både over europeernes umyndiggjøring av afrikanerne i kolonitiden, og over afrikanernes eget vanstyre da koloniveldet var avviklet i 1960.

Ousmane Sembène (1923–2007) var en sentral kulturpersonlighetene i det franskspråklige Afrika i sin tid. Han var en viktig pioner innenfor afrikansk film. I tillegg var han en betydningsfull romanforfatter. Sembène hadde blant annet arbeidet som murer, og han hadde vært havnearbeider i flere år. Erfaringene fra arbeidslivet spiller en stor rolle i filmene og bøkene hans. Disse er særlig preget av en kritisk holdning til alle som hadde politisk og økonomisk makt. Sembène var en revolusjonær marxist. Bøkene og filmene hans er først og fremst en kritikk av problemene han mente koloniveldet og den europeiske innflytelsen hadde skapt for Afrika og afrikanerne.

Cheikh Anta Diop (1923–1986) var en av Afrikas mest berømte, men også mest omstridte intellektuelle. Han studerte både kjernefysikk og historie ved universiteter i Frankrike. Cheikh Anta Diop regnes som en av grunnleggerne av panafrikanismen: Han mente at alle mørkhudete afrikanere tilhørte det samme folkeslaget fordi de var etterkommere etter menneskene i det gamle Egypt. Derfor var det hans tanke at alle land på det afrikanske kontinentet burde gå sammen og danne en nasjon – altså «Afrikas forente stater».

En annen dikter som protesterte mot europeernes innflytelse i Afrika, var David Mandessi Diop (1927–1960). Diop omkom i en flyulykke da han var 33 år gammel, og han rakk bare å få utgitt en eneste diktsamling: Coups de pilon (Slag fra morterstøteren, 1956). Diktsamlingen er skrevet i et kraftfullt og aggressivt språk og skildrer alle ulykkene som var kommet fra Europa. Men den beskriver også den lyse fremtiden som venter afrikanerne når de har ristet av seg europeernes åk.

Cheikh Hamidou Kane, født 1928, utgav i 1962 romanen L'Aventure ambiguëe (Det flertydige eventyret) som regnes blant klassikerne i litteraturen fra det franskspråklige Afrika. Den skildrer hvordan en ung mann fra Senegal opplever spenningen mellom det gamle samfunnet, preget av religiøse tradisjoner, og den moderne verden som bygger på fornuftstro og utviklingsoptimisme.

Mariama Bâ (1929–1981) regnes som den første kvinnelige romanforfatteren fra Senegal. Hun hadde arbeidet som lærer og journalist før hun i 1979 utgav Brev fra Senegal (Une si longue lettre, norsk oversettelsefra 1981). Denne romanen regnes blant de viktigste bøkene i landets litteratur. Den er en brevroman, men den består av et eneste langt brev. En kvinne som nettopp er blitt enke, skriver til en venninne og forteller særlig om hvor vanskelig det hadde vært å dele sin ektemann med en yngre hustru. Bâ skrev også en roman der blandingsekteskap var hovedtemaet. Den kom ut posthumt i 1981.

Også Annette Mbaye d'Erneville, født 1926, er utdannet lærer. Hun har blant annet hatt viktige stillinger i Senegals radio. På l960-tallet utgav hun flere diktsamlinger som forteller om et sterkt feministisk engasjement. Senere ble hun en av de første forfatterne fra Senegal som skrev bøker for barn. I disse bøkene tok hun gjerne utgangspunkt i gamle dyrefabler som levde videre i den muntlige tradisjonen.

Afrikansk patriotisme

Cheikh Aliou Ndao, pseudonym for Sidi Ahmed Alioune, er født i 1933. Han gjorde seg først bemerket med sine skuespill. De mest kjent dramaene hans tok opp emner som var hentet fra dagliglivet. De skildret særlig brytningene mellom gamle tradisjoner og moderne europeisk levesett. Cheikh Aliou skrev også romaner som behandlet beslektede emner.

Etter hvert begynte Cheikh Aliou å skrive bøker på det afrikanske språket wolof. Allerede på begynnelsen av 1970-tallet skrev han en roman på morsmålet sitt, og etter hvert skrev han teaterstykker i to versjoner: Den ene versjonen var på wolof, den andre var på fransk.

Gana Kébé Mbaye (1936–2013) skrev en lang rekke bøker i mange sjangere, både lyrikk, noveller og romaner. Flere av bøkene hans ble meget populære. Den mest kjente romanen hans er Le Décret (Forordningen, 1984). Den er en satire over personer med makt og handler om fordelene enkelte folk skaffer seg gjennom bekjentskaper og bestikkelser.

Kvinnenes gjennombrudd

Etter selvstendigheten i 1960 har kvinnene fått en stadig viktigere plass i Senegals litteratur. En kvinnelig forfatter som har blitt meget kjent også utenfor Senegal, er Aminata Sow Fall, født 1941. Hun har hovedsakelig utgitt romaner. Tonen i bøkene hennes veksler mellom menneskelig medfølelse og skarp satire, noe man ikke minst ser i hennes mest berømte bok, La Grève des bàttu (Tiggernes streik, 1979). Bàttu er en gammel betegnelse for tiggerne i Dakar. Sow Fall har mottatt en rekke priser for bøkene sine, og to ganger er hun blitt nominert til Goncourt-prisen.

Nafissatou Niang Diallo (1941–1982) er mest kjent for selvbiografien som ble utgitt i 1975: De Tilène au Plateau, une enfance dakaroise (Fra Tilène til Le Plateau, en barndom i Dakar). Tilène og Le Plateau er to bydeler i Dakar, og boken forteller om hvordan lille Nafissatou flyttet med familien til ulike deler av byen. Nafissatou Niang Diallo gav også ut tre romaner i løpet av sitt korte liv, men det er selvbiografien hun blir husket for. Boken er den første selvbiografien av en kvinne fra Senegal, og en av de første i denne sjangeren skrevet av en afrikansk kvinne overhodet.

Ken Bugul (født 1947) er en av de mest produktive kvinnelige forfatterne i Vest-Afrika. Hun er mest kjent for tre romaner med et tydelig selvbiografisk innhold. Den kvinnelige hovedpersonen har hatt et liv som minner sterkt om forfatterens eget: Bugul reiste til Europa for å studere, men da hun kom hjem til Senegal, godtok hun å bli hustru til en muslimsk prest som allerede hadde flere andre koner. Måtene leserne har mottatt denne boken på, har vært meget forskjellige, men den ble belønnet med den høythengende Grand Prix littéraire d'Afrique noire (Det svarte Afrikas store litterære pris).

En forfatter som har markert seg med journalistiske og samfunnsfaglige bøker om de afrikanske kvinnenes situasjon, er Awa Thiam (født 1950). Hun er mest kjent for La Parole aux nègresses (Gi ordet til de svarte kvinnene, 1978). Denne boken inneholder både essayer om kvinnenes situasjon i dagens Afrika og intervjuer med kvinner i Senegal.

Årene etter selvstendigheten

I den første generasjonen av forfattere som sto frem etter at Senegal ble et selvstendig land, fantes det flere skikkelser som førte tradisjonen videre fra négritude-bevegelsen. En av disse var Alioune Badara Coulibaly (født 1945). Han har skrevet en lang rekke forord til antologier over senegalesisk diktning. Hans egen produksjon omfatter bøker i mange sjangere, men han er særlig kjent som lyriker.

Den mest kjente av Senegals forfattere født rundt slutten av andre verdenskrig, er Boubacar Boris Diop (født 1946). Særlig romanene har gjort ham til en av de mest markante nålevende forfatterne i Senegal. I 1998 var han en av forfatterne som ble bedt om å skrive en bok om folkemordet i Rwanda som hadde skjedd fire år før. Etter hvert er Diop blitt sterkt engasjert i arbeidet med å utvikle morsmålet sitt wolof til et litterært språk, og han har utgitt to romaner på wolof.

Ibrahima Sall (1949–2020) var en særegen skikkelse blant forfatterne som debuterte etter at Senegal hadde blitt en selvstendig stat. Sall utgav både romaner og teaterstykker, men var mest kjent for sin lyrikk. Han mottok sterke impulser fra fransk diktning, ikke minst fra symbolismen, og han utviklet disse impulsene på en meget personlig måte.

En av dikterne som har fremhevet Ibrahima Salls betydning, er Amadou Lamine Sall (født 1951). Også han er opptatt av formelle spørsmål, men diktningen hans er mindre eksperimenterende og mer utadvendt enn diktene til Ibrahima Sall. Mange kritikere regner A. L. Sall som en av de mest representative afrikanske lyrikerne i sin generasjon.

Nabil Ali Haïdar, født 1954, har utgitt romaner og lyrikk, men han er særlig blitt kjent for novellene sine. Samlingen Silence Cimétière (Vær stille Kirkegård, 1977) har kommet ut i engelsk og spansk oversettelse. Også Seydi Sow er født i 1954. Han har ofte behandlet emner som er tabubelagte i Senegal, for eksempel kvinners seksualitet og følgene av aids-pandemien.

Årtusenskiftet

I tiden rundt årtusenskiftet har det i Senegal stått frem en rekke unge forfattere som ikke bare har gjort seg bemerket i sitt eget land. Flere av dem har fått bøkene sine oversatt til forskjellige europeiske språk, og enkelte av de nye bøkene fra Senegal har også kommet i norsk utgave. Mange av forfatterne som har satt preg på Senegals nyeste litteratur, er født på 1960-tallet.

Khadi (eller Khady) Hane er født i 1962. Hun har utgitt en rekke romaner, noveller og teaterstykker. Et sentralt tema hos henne er forskjellige former for kvinneforakt. Hun ser denne forakten som en form for rasisme som ofte bunner i europeiske fordommer. Hane skildrer også hvordan unge afrikanske kvinner blir holdt nede av sine fedre eller av andre mannlige medlemmer av familiene de tilhører.

David Diop er født i 1966 i Frankrike. Moren hans er fransk, og faren er fra Senegal. David Diop er litteraturforsker, og han er spesialist på fransk og fransk-afrikansk litteratur fra 1700-tallet som skildrer europeiske oppdagelsesreiser i Afrika.

David Diop debuterte som romanforfatter i 2012, men det er hans andre roman, Frère d'âme («Sjelsbror», 2018), som har gjort ham berømt. Denne boken er blitt oversatt til en rekke språk, og den har mottatt flere anerkjente litterære priser både i Frankrike og i andre europeiske land. Den norske oversettelsen fra 2020 har fått tittelen Om natten er alt blod svart. Denne boken om vennskap og lidelse skildrer ikke minst hvordan krig ødelegger menneskesinnet.

Også Marie N'Diaye (født 1967) har fransk mor og far fra Senegal. Hun begynte allerede som tenåring å skrive, og hun ble oppdaget av direktøren for det franske forlaget Minuit da hun var sytten år gammel. N'Diaye har utgitt mange romaner og teaterstykker, og hun har fått et av stykkene sine oppført på Comédie-Française.

To av N'Diayes prosabøker er oversatt til norsk: Tre sterke kvinner (Trois femmes puissantes, 2009, norsk utgave fra 2011) og Ladivine (2013, norsk utgave fra 2020). Den første av disse bøkene består av tre lengre fortellinger som skildrer tre meget forskjellige kvinneskjebner. I Ladivine er hovedpersonen en ung kvinne som gir seg ut for å være foreldreløs fordi hun ikke ønsker at noen skal vite hvem som er moren hennes. Begge bøkene skildrer kvinner som blir undertrykt, men som hele tiden kjemper for å beholde sin verdighet.

Fatou Diome (født 1968) er ennå ikke blitt oversatt til norsk. Hun har oppnådd suksess med romanene sine og har også gjort seg bemerket med originale essayer om kvinnespørsmål og om forholdet mellom Europa og Afrika. Diome mener at en del av ideene som lå til grunn for den franske revolusjon i 1789, også er viktige for frigjøringskampene i Afrika. Dette gjelder ikke minst tanken om at staten skal være verdslig, og at den må sikre sine innbyggere alle demokratiske rettigheter. Fatou Diome er en interessant essayist som skriver om hva dagens Afrika kan lære av Europa, og om hvilke feil de unge afrikanske statene må unngå når de tar etter europeiske idealer.

Den yngste generasjonen

Mange av de yngste forfatterne fra Senegal har valgt å uttrykke seg i flere forskjellige kunstneriske former. Et godt eksempel på dette er Mamadou Mahmoud N'Dongo (født 1970). Han har utgitt både romaner, noveller og teaterstykker. I tillegg har han vært virksom som fotograf og filmregissør, og han er en habil pianist. N'Dongo debuterte som novelleforfatter i 1997, og hans første roman kom ut i 2006.

Aminata Sophie Dièye (1973–2016) var i sin korte levetid mest kjent som journalist. I en rekke år hadde hun en fast spalte i Obs, Dakars mest kjente avis. Den eneste av Dieyes romaner som til nå er utgitt, er La nuit est tombée sur Dakar (Natten har lagt seg over Dakar, 2004). Den handler om to unge jenter fra en landsby i Senegal som rømmer til Dakar for å unngå å bli hustruer til en eller annen gammel mann. Men livet som venter dem i hovedstaden, er enda verre enn livet de rømte fra. Den ene ender i prostitusjon, og begge får en tidlig død.

I det 21. århundret virker det som om flere av de yngste forfatterne foretrekker å vise sitt samfunnsengasjement i essayer og artikler like så mye som i skjønnlitterære bøker. Et godt eksempel på dette er Omar Ba (født 1982). Ba mener at den illegale innvandringen fra Afrika til Europa bygger på illusoriske forestillinger blant afrikanerne om hva de kan vente seg i Europa.

Omar Ba har møtt mye kritikk, ikke bare for synspunktene sine, men også for formen han uttrykker dem i. Særlig gjelder dette boken hans fra 2008: Soif D'Europa. Témoignage d'un clandéstin (Tørst etter Europa. En illegal innvandrers vitnesbyrd). Boken har form av en selvbiografi som skildrer fortellerens mangeårige kamp for å kunne emigrere til Frankrike. Når den har fått kritikk, er det fordi det virker som forfatteren selv har gjort en rekke smertefulle erfaringer som afrikansk innvandrer til Europa. Sannheten er at Ba har samlet skildringer andre immigranter har gitt av sitt møte med Europa, og at enkelte deler av boken er oppdiktet.

En ung forfatter fra Senegal som på kort tid er blitt et stort navn i dagens franskspråklige litteratur, er Mohamed Mbougar Sarr (født 1990). Han debuterte med en samling noveller i 2014. Året etter kom den første romanen hans som skildrer livet i en oppdiktet landsby når radikale islamister har tatt makten der. Sarrs neste bok forteller om afrikanske båtflyktninger som har kommet i land på Sicilia. Hans tredje roman fra 2018 er en av de første bøkene skrevet av en afrikansk forfatter som behandler temaet homoseksualitet.

I 2021 utgav Sarr romanen La plus secrète Mémoire des hommes (Menneskenes hemmeligste erindring). Denne boken regnes som Sarrs hovedverk til nå. Den har en kompleks intrige inspirert av verkene til blant annet Jorge Luis Borges og Umberto Eco. Boken fikk Prix Goncourt i 2021. Dette var første gang Frankrikes mest kjente og prestisjefylte litterære pris gikk til en bok av en forfatter fra Afrika sør for Sahara. Sarr er også en av de aller yngste forfatterne som noen gang har mottatt denne prisen.

Skoler og kulturinstitusjoner

En viktig grunn til at Senegal har fått en så stor plass i franskspråklig afrikansk litteratur, er høyskolene og universitetene i landet. École Normale William-Ponty (William Ponty-høyskolen) er et godt eksempel på dette. Her utdannes særlig lærere og folk til administrative stillinger. Etter hvert har høyskolen også gitt undervisning i medisin, farmasi og jordmorfag.

I Senegal finnes det mange forlag, og enkelte franske forlag har også avdelingskontor i Dakar. Flere av disse forlagene utgir bøker av forfattere fra hele det franskspråklige Afrika. Forfattere fra en rekke afrikanske land har valgt å bosette seg eller utgi sine bøker i Senegal fordi sensuren ikke har vært så streng der som i en del andre afrikanske land. I Senegal deles det ut litterære priser som har fått høy internasjonal prestisje. Blant disse er Grand Prix littéraire d'Afrique noire (Det svarte Afrikas store litterære pris), Prix Tchicaya U'Tam'si, som blir gitt til en fremragende fransk-afrikansk lyriker, og Prix Ahmadou Kourouma.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dorothy S. Blair: Senegalese literature, a critical History, Twayne, Boston, 1984
  • Papa Samba Diop: Discours nationaliste et identité ethnique à travers le roman sénégalais, Paris, L'Harmattan, 2003
  • Werner Glinga: Literatur in Senegal. Geschichte, Mythos und Gesellschaftliches Ideal in der oralen und schriftlichen Literatur, Reimer, Berlin 1990 (ISBN 3-496-00460-6).
  • Tidiane N'Diaye: L'Appel de la lune, Paris, Éditions Gallimard 2017, ISBN 978-2-07-268744-0.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg