Litteraturen på fransk i Senegal utviklet seg på l930-tallet og senere. Men det fantes en franskspråklig litterær tradisjon i landet også før denne tiden. Blant de tidligste forfatterne peker særlig tre skikkelser seg ut: Pierre Boilat, Ahmadou Mapaté Diagne og Bakary Diallo.
Abbé Pierre Boilat (23.4-1814 – 19.12-1901) var den første senegalesiske forfatteren som skrev på fransk. Han var også en av de første franskspråklige forfattere av afrikansk opprinnelse. Boilat var det man på denne tiden kalte en assimilé; en afrikaner som i stor grad hadde tilegnet seg europeisk tenkemåte og levesett. Han hørte til folkegruppen wolof. Boilat var født og fikk skolegang i byen Saint-Louis. Her hadde den katolske kirken en videregående skole der også dyktige innfødte ungdommer ble tatt inn. Etterpå ble han sendt til Frankrike for å utdanne seg til katolsk prest. Etter endt utdanning reiste Boilat tilbake til Senegal for å forkynne og undervise der.
Boilat var hele livet en sterk beundrer av Frankrike og av franske verdier. Som pedagog arbeidet han for at all utdanning som ble gitt til de innfødte i Senegal, skulle være mest mulig lik utdanningen i Frankrike. Allerede på denne tiden var det enkelte som mente at undervisning av innfødte bare ville fungere hvis den tok hensyn til afrikanske tradisjoner. Dette var Boilat uenig i. Han var tilhenger av at Senegal skulle ha et skolesystem som i størst mulig grad bygget på franske forbilder.
I 1853 utgav Boilat et verk i to bind med tittelen Esquisses sénégalaises (Senegalesiske skissser). Dette var de første bøkene på fransk skrevet av en senegaleser. De gir en presentasjon av geografi, historie, folkeliv og tradisjoner i Senegal. I ettertid har enkelte kritisert bøkene fordi forfatteren bare beskriver landet og folket sitt i lys av franske idealer. Denne holdningen viser at Boilats synspunkter var andre enn dem man senere skulle finne ifor eksempel Négritude-bevegelsen, der man særlig fremhevet særtrekkene ved den afrikanske kulturen.
Boilat mente at hans landsmenn hadde potensiale til å nå like langt som europeerne. Han mente ikke, slik mange europeere skulle gjøre i kolonitiden, at de innfødte selv ikke var i stand til å lede Afrika i riktig retning, og at de derfor måtte overlate makten til koloniherrene. Hans syn var at afrikanerne kunne oppnå like mye som europeerne hvis de fikk de rette mulighetene og den rette utdanningen.
Ahmadou Mapaté Diagne (7.9-1886 – 5.1-1976) var den første senegaleser som skrev en skjønnlitterær bok. Diagne var en pioner på mange felter. Han var en av de aller første mørkhudete fra fransk Vest-Afrika som skaffet seg utdanning som lærer. Etter å ha undervist noen år, hjalp hans overordnede ham til å reise til Frankrike for å få videregående pedagogisk utdanning. Fra 1915 var han assistenten til lederen for undervisningen i de franske koloniene i Vest-Afrika. I 1942 ble han leder for skoleundervisningen i de områdene som nå utgjør Senegal. Fra 1919 utgav Diagne en rekke skrifter om samfunn og tradisjoner i sitt hjemland. Blant disse er et skrift om griotene og deres rolle i Senegals kultur.
I 1920 utgav Diagne Senegals første roman: Les trois Volontés de Malic. (De tre tingene Malic ville gjøre). Malic er en evnerik og viljesterk gutt som ønsker å begynne på skolen, men han må mase lenge på sin mor før hun endelig gir ham tillatelse. For når en ung gutt ønsker å gå på skolen, betyr det at familien miste verdifull arbeidskraft på gården. Men Malick har tre mål, og alle disse målene når han etter hvert: Han vil gå på skole, han vil være en flink og dedikert elev – og han vil bli smed.
Det kan virke overraskende at Malic drømmer om et så utfordrende praktisk yrke som å være smed. Men dette viser at den unge gutten befinner seg i spenningen mellom tradisjonelle afrikanske og moderne europeiske verdier. Flere kritikere har pekt på Diagnes roman behandler et tema som etter hvert vil bli et av de mest sentrale i litteraturen fra Afrika sør for Sahara. Dette temaet er at en ungdom vil skaffe seg utdanning, men ønsket hans blir ikke forstått eller godtatt av familien. Men Malic ønsker likevel ikke å foreta noe brudd med de gamle tradisjonene, for smeden nøt høy prestisje i det afrikanske stammesamfunnet.
Bakary Diallo (1892 – 1978) vokste opp i en landsby og fikk opprinnelig ingen skolegang. Derfor var han analfabet da han som 19-åring ble sendt til Frankrike for å avtjene verneplikten. I det militære lærte han å lese og skrive, og etter noen år behersket han fulfulde og wolof skriftlig og muntlig, og han kunne også andre afrikanske språk som for eksempel bambara, et viktig afrikansk språk i de områdene av Sahel som ligger lenger øst enn Senegal. I tillegg behersket han naturligvis fransk, og han fikk også etter hvert gode kunnskaper i arabisk.
Da første verdenskrig brøt ut, vervet Diallo seg i den franske hæren, men han ble skadet etter kort tid. Han bad da om ikke å bli dimittert, men å få lov til å fortsette å arbeide for de franske styrkene som tolk, noe som ble innvilget. Han tolket mellom fransk og afrikanske språk og mellom ulike afrikanske språk.
I 1926 utgav Diallo sin eneste bok, Force-bonté (En mengde av godhet). Den er dels en selvbiografi, dels er den en refleksjon over det mysterium språkene utgjør. Diallo var en from muslim, og særlig sto han nær den retningen innenfor islam som heter sufismen. Han la vekt på at religionen skulle hjelpe til fred og forståelse mellom ulike folkeslag, og for Diallo kunne ikke noe bidra mer til dette enn språkene. I hans øyne var det et av skaperverkets store undere at man kunne lære seg ulike språk, og at gjennom dem ville man komme i kontakt med en verden som før hadde vært lukket og hemmelig.
I 1928 reiste Diallo tilbake til Senegal, der han levde i femti år. Enkelte forskere hevder at han etter 1928 skrev en lang rekke arbeider, men at disse senere har forsvunnet. Dette kan man likevel ikke vite med sikkerhet. Det som er sikkert, er at Diallo etter 1928 fikk trykt noen få tekster. De beste av dem er dikt på frie vers som er lovsanger til Afrika og til menneskene som bor der. Det mest særegne ved Diallo som lyriker, er at han alltid utformet diktene sine i to parallelle versjoner med samme innhold: Den ene versjonen var på fulfulde, den andre versjonen var på fransk.
Mot slutten av sitt liv ble Diallo tildelt den franske Æreslegionen for sin innsats som militær tolk. Boken Force-Bonté er etter hans død blitt oversatt til flere språk, blant annet til engelsk.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.