I 1966, etter forslag fra USA, opprettet NATO Naval Armament Group (NNAG) en prosjektgruppe for å vurdere muligheten for et fellesprogram for utvikling av et forsvarssystem mot sjømålsmissiler. De første medlemmene av gruppen var USA, Norge, Danmark og Italia. Senere sluttet Nederland, Belgia og Tyskland seg til. Gruppen bestemte seg for å utvikle et slikt system basert på det amerikanske Sparrow-missilet. Våpensystemet fikk betegnelsen NATO Seasparrow Surface Missile System (NSSMS).
Amerikanske Raytheon vant anbudskonkurransen om å utvikle systemet, som skulle bestå av launcher, ildledningssystem og radar, tilpasset et modifisert Sparrow-missil. Men alle medlemslandene skulle tildeles utviklings- og produksjonsoppgaver, i forhold til hvor mange missilsystemer landet hadde bestilt. I Norge ble Kongsberg våpenfabrikk tildelt regnemaskinen og antennefundamentet med kontrollelektronikk.
Full evaluering av systemet skulle foregå i amerikansk regi. Men Norge tilbød seg å gjennomføre en evaluering av systemet mot sjømålsmissilet Penguin, og ønsket dessuten å få evaluert systemet under arktiske forhold. Det måtte være klart til gjennomføring av evalueringen innen utgangen av 1972. Fregatten KNM Bergen ble tatt ut som evalueringsfartøy. Evalueringen var vellykket, og i 1973 ble det besluttet å sette systemet i produksjon. I 1975 ble den norske fregatten KNM Trondheim første fartøy med det ferdige systemet installert om bord.
Da prosjektet feiret sitt 30-årsjubileum i 1998 var 175 NATO Sea Sparrow systemer installert om bord i 148 fartøyer fra 13 forskjellige land, inkludert Australia og Japan. NATO Seasparrow regnes fortsatt som alliansens mest vellykte felles materiellprosjekt.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.