Seasparrow
Et Seasparrow-missil avfyres fra USS Gerald R. Ford.
Av /U.S. Navy.
Lisens: CC BY 2.0

Seasparrow er et amerikansk fartøysbasert luftvernmissilsystem, basert på luft-til-luft missilet AIM-7 Sparrow, utviklet tidlig på 1960-tallet som nærforsvarssystem mot anti-overflate-missiler. Den amerikanske betegnelsen er RIM-7 Sea Sparrow.

Faktaboks

Uttale
sˈi:spærou
Etymologi
engelsk, ‘sjøspurv’

Fra 1967 ble systemet videreutviklet gjennom et samarbeidsprosjekt i NATO, der etter hvert sju av alliansens medlemsland, USA, Norge, Danmark, Italia, Nederland, Belgia og Tyskland deltok. NATO Seasparrow var ferdig utviklet i 1974.

De norske fregattene av Oslo-klassen var utrustet med NATO Seasparrow fra 1975 fram til 2007 da den siste fregatten i klassen, KNM Narvik, strøk kommandoen. Fregattene av Fridtjof Nansen-klassen, som ble satt inn i operativ tjeneste mellom 2006 og 2011, er utrustet med en moderne versjon, Evolved Sea Sparrow Missile (ESSM).

NATO Seasparrow

NATO Seasparrow missil er et semiaktivt målsøkende missil. Det er avhengig av at radarantennen om bord hele tiden peket mot og belyser målet. Missilets egen søkeradar peker allerede ved avfyringen mot målet og vil låse seg på det reflekterte radarsignalet fra dette. Samtidig mottar missilet direkteutsendelsen fra belysningsradaren som referanse, og kan på det grunnlag beregne den relative hastigheten mellom seg og målet. Den registrerer også missilantennens retningsforandringshastighet, eller peilerate, og kan dermed beregne framtidig kollisjonspunkt. Systemet kan operere i automatmodus hvor hele sekvensen fra avfyring til treff foregår uten inngripen fra operatør, eller i semiautomatmodus hvor operatøren kan hjelpe systemet under vanskelige forhold, som for eksempel når missilet blir forstyrret eller jammet av motstanderen. Operatøren kan blant annet følge målet manuelt ved hjelp av et lavtlys TV-sikte som er montert sammen med belysningsradaren.

Launcheren inneholdt åtte celler, med ett missil i hver celle. Oslo-klassen ble utstyrt med et missilmagasin i forkant av launcher og et hydraulisk operert ladesystem for raskt å føre nye missiler inn i ledige launcherceller.

Historikk

I 1966, etter forslag fra USA, opprettet NATO Naval Armament Group (NNAG) en prosjektgruppe for å vurdere muligheten for et fellesprogram for utvikling av et forsvarssystem mot sjømålsmissiler. De første medlemmene av gruppen var USA, Norge, Danmark og Italia. Senere sluttet Nederland, Belgia og Tyskland seg til. Gruppen bestemte seg for å utvikle et slikt system basert på det amerikanske Sparrow-missilet. Våpensystemet fikk betegnelsen NATO Seasparrow Surface Missile System (NSSMS).

Amerikanske Raytheon vant anbudskonkurransen om å utvikle systemet, som skulle bestå av launcher, ildledningssystem og radar, tilpasset et modifisert Sparrow-missil. Men alle medlemslandene skulle tildeles utviklings- og produksjonsoppgaver, i forhold til hvor mange missilsystemer landet hadde bestilt. I Norge ble Kongsberg våpenfabrikk tildelt regnemaskinen og antennefundamentet med kontrollelektronikk.

Full evaluering av systemet skulle foregå i amerikansk regi. Men Norge tilbød seg å gjennomføre en evaluering av systemet mot sjømålsmissilet Penguin, og ønsket dessuten å få evaluert systemet under arktiske forhold. Det måtte være klart til gjennomføring av evalueringen innen utgangen av 1972. Fregatten KNM Bergen ble tatt ut som evalueringsfartøy. Evalueringen var vellykket, og i 1973 ble det besluttet å sette systemet i produksjon. I 1975 ble den norske fregatten KNM Trondheim første fartøy med det ferdige systemet installert om bord.

Da prosjektet feiret sitt 30-årsjubileum i 1998 var 175 NATO Sea Sparrow systemer installert om bord i 148 fartøyer fra 13 forskjellige land, inkludert Australia og Japan. NATO Seasparrow regnes fortsatt som alliansens mest vellykte felles materiellprosjekt.

Evolved Sea Sparrow

I 1996 foreslo Raytheon en omfattende oppgradering av NATO Seasparrow basert på det amerikanske luft-til-luft mellomdistanse missilet AIM 120 AMRAAM, et missil som også benyttes som bakke-til-luftmissil av det norske missilsystemet NASAMS, som Kongsberg våpenfabrikk hadde utviklet i 1994. Formålet var blant annet å bedre Seasparrow-systemets kapasitet mot innkommende fly, samtidig som man beholdt evnen til å bekjempe anti-overflate-missiler. Oppgraderingen var så omfattende, og inkluderte blant annet en helt ny belysningsradar, at prosjektet endret navn til RIM-162 Evolved Sea Sparrow Missile (ESSM). Det nye missilet er større, med en diameter på 25 centimeter, mot det gamle missilets 20 centimeter, og gir plass til en kraftigere motor. Missilets styrefinner ble gjort sammenleggbare slik at missilet passet inn i en standard vertikal launcher, nedfelt i skytende fartøys dekk.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg