Sara Lidman

Lidman vokste opp i den lille bygda Missenträsk i Västerbotten og var datter av en bonde og meierske. Som ung flyttet hun til Uppsala for å studere, og på 1960-tallet reiste hun til Sør-Afrika, hvor hun blant andre møtte Nadine Gordimer. Etter å ha blitt arrestert og anklaget for umoralske handlinger måtte hun forlate landet. Arrestasjonen fikk voldsom mediedekning i Sverige og internasjonalt.

Hun bodde også en tid i Kenya i tiden rett før deres uavhengighet, og hun foretok reiser til Vietnam under Vietnamkrigen. Mellom 1955 og 1963 satt hun på stol 8 i Samfundet De Nio.

På 1970-tallet flyttet hun tilbake Missenträsk, hvor hennes foreldre fortsatt bodde. I dag leies hjemmet hennes ut til forskere og forfattere.

Lidman debuterte i 1953 med den kritikerroste romanen Tjärdalen, som forener bygdeskildring med moralsk idédiktning. I likhet med flere senere verk skrives personenes replikker på Västerbotten-dialekt. Lidman benyttet både muntlig tale og radikal skriftbevissthet i mange av bøkene sine, i tråd med modernistisk poetikk.

Hjortronlandet (1955, norsk oversettelse Multelandet i 1956) er en bred episk skildring av et fattig västerbotnisk skogbrukersamfunn med glimt av dyp skjebnedramatikk. I Regnspiran (1958, norsk oversettelse Linda i 1959) og fortsettelsen Bära mistel (1960, norsk oversettelse Mistelteinen i 1961) utvikler Lidman en psykologisk realisme med symbolske overtoner.

På grunn av skildringene av fattige skogbrukersamfunn i Nord-Sverige både på 1950-tallet og senere i Jernbaneeposet (1977–1999) blir Lidman ofte karakterisert som en arbeiderforfatter. Stilmessig passer hun imidlertid verken inn i den realistiske arbeiderlitteraturen eller den symbolske modernismen på 1950-tallet.

Politikken er tydelig i alt hun skriver fra og med 1960-tallet, hvor et dokumentært preg kjennetegner skrivingen hennes. Stillheten i bøkene til Lidman har blitt trukket fram av litteraturvitere, altså en varsom og lyttende stil, som gir uttrykk for at det skulle vært sagt mer. Karakteristisk for Lidman er også hennes sømløse skift mellom ulike perspektiv.

Det politiske engasjementet startet med kampen mot svensk atomvåpen på slutten av 1950-tallet, men først etter oppholdet i Sør-Afrika ble den etiske problematikken fra de tidlige romanene åpent politisk.

Hun ankom Sør-Afrika for første gang noen måneder etter Sharpeville-massakren og bodde først i Natal og deretter i Johannesburg. Ved ankomsten var ANC og PAC nylig kategorisert som illegale organisasjoner. Hun skaffet seg innblikk i samfunnet blant annet ved å følge rettssaker som demonstrerte konsekvensene av den legaliserte rasismen gjennom apartheid.

Under oppholdet ble hun også venn med den jevnaldrende forfatteren Nadine Gordimer (som hun oversatte til svensk og beholdt den nære kontakten med livet ut), kritikeren og forfatteren Lewis Nkosi fra tidsskriftet Drum samt ANC-politikeren Peter Nthite, som hun ble arrestert sammen med.

Reisen innledet en ny fase i Lidmans forfatterskap, hvor det ble satt ord på ulikheter og kjempet for en omfordeling av ressurser mellom klodens folk. Hun tok aktivt stilling til mange av tidens spørsmål, som rasepolitikk, arbeideres vilkår og Vietnamkrigen.

De politiske standpunktene til Lidman er venstre-sosialistiske, men aldri forkynnende kommunistisk, og temaet er det samme: solidariteten med de svake, isolerte og utstøtte. Hun var inspirert av blant andre Maksim Gorkij og Frantz Fanon – sistnevntes bok Jordens fordømte (1961, norsk oversettelse 1969) leste hun med stort utbytte på 1960-tallet. Hun var opptatt av systemisk urettferdighet og hvordan moral og konvensjoner var innflettet i maktrelasjoner.

Jag och min son (1961, norsk oversettelse Jeg og min sønn i 1962) handler for eksempel om privatmoralen som kommer i konflikt med en universell moral, når en svensk far i Sør-Afrika forsøker å overleve og legge til rette for sin sønn i et rasedelt samfunn.

Romanen Med fem diamanter fra 1964 foregår i Kenya og handler om landsbygda, byen og den gryende politiske utviklingen på kontinentet. Romanen er dedisert til Emma Wambûi Njonji, som Lidman møtte i Danmark.

Lidman kastet seg inn i debatten om Vietnamkrigen med reportasje- og rapportbøkene Samtal i Hanoi (1966, norsk oversettelse Rapport fra Hanoi i 1966) og Vänner och u-vänner (1969), som begge baserer seg på reiser i Vietnam. Sistnevtne er en samling artikler fra aviser og tidsskrifter, mens samtaleboken Samtal i Hanoi er en flerstemmig bok, fortalt av menneskene Lidman møtte på sine reiser.

På grunn av bøkene og Lidmans engasjement i aviser, demonstrasjoner og tidsskrifter ble hun en viktig skikkelse for opinionens syn på Vietnamkrigen. Sverige var på 1960-tallet et av de mest aktive vestlige offentlighetene når det gjaldt diskusjonen av Vietnam-spørsmålet, noe som blant annet kommer til uttrykk i Olof Palmes Gävletal i 1965.

Lidman var også aktiv i internasjonale nettverk. Hun satt blant annet som vara til Russeltribunalet – en sivil krigsdomstol som gransket USAs gjerninger i Vietnam i to sesjoner i Stockholm og Roskilde i Danmark i 1967. Russeltribunalet, ledet av den britiske filosofen Bertrand Russel og Jean Paul Sartre, satte USAs handlinger i Vietnam på anklagebenken.

Allerede under Vietnamkrigen reiste Lidman rundt i Sverige og Skandinavia for å debattere, demonstrere og undervise om krigen og dens virkninger. Denne rollen som agitator fortsatte hun med i saken om arbeidsforholdene i LKABs gruver i Nord-Sverige og senest motstanden mot Irak-krigen i 2003. Hun var kjent som en god taler, i stand til å trollbinde sitt publikum, og stilte opp i både TV- og radiodebatter.

Reportasjeboken Gruva (1968, norsk oversettelse Gruve i 1969) gjorde arbeidsforholdene i LKABs gruver i Kiruna til gjenstand for diskusjon, både lokalt i Nord-Sverige og i den brede offentligheten. Boken ble til sammen med fotograf Odd Uhrbom, som kontaktet Lidman for å høre om hun kunne skrive tekst til bilder han hadde tatt av menneskene og deres maskiner, arbeidsskader og familier i gruvebyene Kiruna og Svappavaara. Lidman oppholdt seg i gruvebyene og baserte teksten på intervjuer med et 40-talls arbeidere.

Gruva er i dag en moderne klassiker på tross av sin tydelige samtidspolitiske opprinnelse. Boken ble også skrevet om til et drama av Lidman selv (Marta, Marta – en folksaga i 1970, norsk oversettelse Marta, Marta og andre tekster i 1971).

Utgivelsen sørget dessuten for forsidestoff i svenske aviser, debatter og konkrete forbedringer for arbeiderne samt diskusjon av management-systemet MTM og dets virkninger, som var innført i gruvene. Pengene hun fikk for andreopplaget av boken, ble donert i sin helhet til streikekassen i forbindelse med den store gruvestreiken 1969–1970. Lidman var selv på plass under det første stormøtet under streiken.

Med Din tjänare hör (1977, norsk oversettelse Din tjener hører i 1978) vendte Lidman tilbake til en mer klassisk skjønnlitterær form. I romanen skildrer hun kolonialiseringen av Norrland fra 1870-årene og den medfølgende rovdriften på skogen. Romanen ble første ledd i det såkalte «Jernbaneeposet» om livet rundt Lillvattnet i Västerbotten da jernbanen kom, og kom til å omfatte sju deler: Den nevnte Din tjänare hör, Vredens barn (1979, som ble belønnet med Nordisk Råds litteraturpris, oversatt til norsk i 1980 som Vredens barn), Nabots sten (1981, norsk oversettelse Nabots sten i 1982), Den underbare mannen (1983, norsk oversettelse Den vidunderlige mannen i 1984), Järnkronan (1985, norsk oversettelse Jernkronen i 1987), Lifsens rot (1996, norsk oversettelse Livsens rot i 1997) og Oskuldens minut (1999, norsk oversettelse Uskyldens øyeblikk i 2000).

I den rike fortellingen om Didrik Mårtensson, som blir redskap for modernitetens inntog i Nord-Sverige, møtes alle Lidmans temaer i en mektig syntese av provinsielt og universelt, fremstilt i en skiftende og egenartet kunstprosa. Her, som i mange av hennes andre bøker, blandes fantasi og dokumentar, og det burleske forenes med det hverdagslige.

Flere filmer er laget om Lidman, blant dem Sara med allt sitt väsen (Gunilla Bresky, 2019) om hennes tilknytning til Västerbotten og Livets pris – Sara Lidmans afrikanska resa (Åsa Faringer, 2018) om hennes relasjon til opposisjonspolitikeren Peter Nhtite og reisen til Sør-Afrika.

Dagbøkene hennes fra da hun flyttet hjem til Missenträsk, ble utgitt i 2014 under tittelen Stilens munterhet, redigert av litteraturprofessor Annelie Bränström Öhman. I 2013 ble Sara Lidman-prisen opprettet, til engasjerte forfattere og kulturarbeidere.

• Vietnamkrigen
• arbeiderlitteratur
• Frantz Fanon
• Nadine Gordimer
• Sveriges litteratur

• «Møte med Sara Lidman» (arkivopptak fra NRK, 1960-tallet)
• Sara Lidman Sällskapet
• Sara Lidman i Svenskt kvinnobiografiskt lexikon
• Sara Lidman i Nordic Women's Literature

• Holm, Birgitta: Sara Lidman : i liv och text, 1998, isbn 91-0-056670-5
• Sjöberg, Lina: Genesis och Jernet : ett möte mellan Sara Lidmans Jernbaneepos och bibelns berättelser, 2006, isbn 91-7844-727-5