Sapir-Whorf-hypotesen

I sin ekstreme versjon, lingvistisk determinisme, heter det at språkene vi snakker bestemmer hvilke tanker vi har og kan ha, og dermed vår oppfatning av verden. Dette innebærer at mennesker som snakker ulike språk oppfatter verden på forskjellig måte.

Et eksempel kan være at vi på norsk snakker om ‘et døgn’, mens det på engelsk ikke finnes et tilsvarende ord for å snakke om akkurat det samme. Ifølge lingvistisk determinisme vil en person som kun snakker engelsk dermed ikke ha et begrep om døgn, og slik sett oppfatte tid annerledes enn norskspråklige.

Denne varianten av hypotesen har blitt avvist fordi den blant annet har problemer med å forklare hvordan kommunikasjon kan fungere uten et felles språk («ikke-verbal kommunikasjon»), på tvers av språk, eller hvordan oversettelse er mulig.

En svakere versjon av hypotesen omtales som lingvistisk relativisme. Ifølge denne teorien påvirker språket hvordan vi forholder oss til verden, men uten å bestemme vår oppfatning av den. Lingvistisk relativisme er ikke en kontroversiell teori, men det er uenighet i forskningslitteraturen om hvor stor rekkevidden av språkets påvirkning på tanker og adferd er.

Det finnes mange studier som viser at forskjeller i språks grammatikk (som for eksempel klassifikasjon i kjønn eller tid) har påvirkning på hvordan språkbrukere tenker om hendelser beskrevet i disse språkene. Imidlertid har flere av disse blitt kritisert på metodologisk grunnlag, og resultatene har vist seg vanskelige å reprodusere.

Hypotesen har blitt kreditert lingvisten og antropologen Edward Sapir, og ble særlig popularisert gjennom arbeidet til hans elev Benjamin Lee Whorf. Men ideen har også røtter tilbake til Wilhelm von Humboldt, og blir også derfor av enkelte kalt Humboldt-Sapir-Whorf-hypotesen.

• språk
• språkfilosofi

• Kjøll, Georg. Språkfilosofi, side 151-190. Fagbokforlaget, 2013.