Høysangen

Salomos Høysang har ingen fortellende handling, men det er noen tematiske sammenhenger mellom kapitlene. Noen avsnitt er skrevet fra en mann til en kvinne, og noen fra kvinnen til mannen. Det er også noen vers hvor synsvinkelen ligger hos det som kalles «koret», som representerer folket rundt de to kjærestene. Høysangen skiller seg ut fra de fleste andre bøkene i Den hebraiske bibelen både i språk og innhold.

Noen av diktene er trolig popsanger fra Jerusalem i makkabeernes og Herodes den store sin tid. Enkelte ble sunget i bryllup – tidlig i det andre århundret evt. advarer rabbi Akiva ben Josef på det skarpeste mot å synge fra Høysangen i festlige lag – så da var det nok andre som gjorde nettopp det.

Noen sanger priser kroppen til kjæresten med frodige bilder hentet fra flora og fauna, slik sangerne kjenner det fra Judea og Galilea, for eksempel kapittel 4, versene 1, 2 og 5: «Så vakker du er, min elskede! Så vakker du er! Øynene dine er duer bak sløret! Håret ditt er som en geiteflokk, strømmende nedover Gileads fjell. Tennene dine er som nyvaskede sauer klare for klipping. Tvillinger har de alle, og ingen har mistet et lam ... Brystene dine er som to gasellkalver, tvillinger som beiter mellom liljene». I én sang i kapittel 5 (vers 10 til 12) er det hun som priser kroppen hans: «Min kjæreste er rødkinnet og skinnende, han skiller seg ut blant ti tusen menn. Hodet hans er det fineste gull, håret er krøllete, svart som ravnen. Øynene er som duer ved strømmende vann. De bader seg i melk, de hviler i sin ramme».

Flere av sangene har dobbel bunn – de kan leses både direkte om intime kjærtegn og samleie og i mindre sensuell betydning. For eksempel kapittel 5, versene 4 og 5: «Min kjæreste stakk hånden inn gjennom luken, fikk magen min til å sitre. Jeg sto opp, ville åpne for min kjæreste. Hendene dryppet av myrra, det rant fra fingrene over håndtaket på dørslåen». Flere steder i boken aner vi at redaktører har lagt til egne vers for å tone ned sensuelle vers som beskriver intime kjærtegn mellom to som enda ikke er gift. I et avsnitt kalles kvinnen «min søster, min brud» (fra kapittel 4, vers 8 til kapittel 5, vers 1). Ordet «brud» vil da signalisere at de to er gift, slik at tekstene ikke skal oppmuntre til førekteskapelig sex. Og i et gjentatt refreng ber hun om at hennes begjær først skal folde seg ut når tiden er moden: «Uro ikke kjærligheten! Vekk den ikke før den selv vil!».

Blant Dødehavsrullene finner vi to godt bevarte bokruller av Høysangen, skrevet rundt år 40–1 fvt. Tekstene her viser to kortere og innbyrdes forskjellige utgaver av den boken vi kjenner fra Den hebraiske bibelen i en senere versjon. Den eldste rullen begynner i kapittel 2, vers 9 og ender med kapittel 5, vers 1. Diktsamlingen slik vi kjenner den, var altså enda ikke ferdig i siste generasjon fvt.

En rekke trekk ved diktene i Høysangen peker på at de ble skrevet under det raskt voksende jødiske makkabeerriket (160–63 fvt.) og frem til Herodes sin tid (37–4 fvt.) – blant annet henvisninger til annen litteratur, stedsnavn og beskrivelser av bestemte typer jordbruk. Språket har også senere trekk enn resten av Den hebraiske bibelen. Også de overordnede temaene i diktene sier noe om opphavet. Den raske utviklingen av det jødiske riket stimulerte et romantisk forhold til landet som har satt spor i diktene. Fra makkabeisk tid var det mindre sosial kontroll og mer åpne forhold mellom menn og kvinner i Jerusalem, noe som gjenspeiles i boken. I perioden 129–80 fvt. ble makkabeerriket mer enn tidoblet i størrelse, og Jerusalem ble for første gang på over fire hundre år igjen en skikkelig by. Folketallet økte fra 1000 til 8000, og rundt år 130 fikk byen et statlig bibliotek som ga skriftlærde tilgang til både gresk og hebraisk litteratur.

Salomos Høysang har gjennom tidene blitt tolket både bokstavelig (sensuelt) og religiøst (om relasjonen mellom Gud/Kristus og folket/menigheten). De fleste jødiske og kristne tolkere har lest boken rent allegorisk: Den handler ikke om jordisk kjærlighet, kun om kjærligheten mellom Gud og Israel eller Kristus og menigheten. De siste to hundre årene har bibelforskere flest lest boken ensidig bokstavelig, som en samling av jordiske kjærlighetssanger.

En mellomløsning treffer tekstene bedre: Noen av poetene og redaktørene som har sydd disse diktene sammen, kan ha tilsiktet en symbolsk (dobbelt) lesning: Sangene er en sterk bekreftelse av kjærligheten mellom mann og kvinne, som i kapittel 8 beskrives som «en Herrens brann» som ikke kan slukkes (vers 6 og 7). Samtidig ble denne kjærligheten tolket som en illustrasjon på relasjonen mellom Israels Gud og hans folk. Forfatterne var inspirert av profetene Hosea og Jeremia (Hosea kapittel 2, vers 16–25 og Jeremia kapittel 31, vers 2–14) som så frem mot en ny kjærlighetsrelasjon mellom Gud og hans «forlovede Israel», der Gud vil plante folket på nytt i Israels land – noe Høysangens forfattere mente var blitt oppfylt nettopp i makkabeertiden.

Forfatterne legger også inn allusjoner til andre bibelske tekster og Guds nærvær under ørkenvandringen og i tempelet. For eksempel i kapittel 3, vers 6: «Hvem er hun som stiger opp fra ørkenen som røyksøyler, ombølget av duftende myrra og røkelse, av alt krydder en kan få kjøpt?» – I 2 Mosebok (kapittel 12, vers 21) fortelles det at Gud gikk foran Israelsfolket som en lysende røyksøyle, og myrra og røkelse var viktig i tempelgudstjenesten.

Den religiøse lesningen av boken gjør at diktene ble sett som viktige tekster i jødisk og kristen tradisjon. Litt før år 100 evt. ble Høysangen oversatt til gresk av lærde skrivere i Judea, og i løpet av annet århundre ble den en del av jødenes samling av autoritative bøker.

De fleste rabbinske tekster og kirkefedre leste boken som helhet som en allegori: Man mente at boken ikke handlet om sensuell kjærlighet mellom mann og kvinne, men om kjærlighetsrelasjonen mellom Gud og Israel, eller om Kristus og kirken eller den enkelte kristne. Dette ble den rådende tolkningen i jødedom og kristendom. En from kristen lesning ble viktig i middelalderen.

Men avvikende røster fantes også: Noen rabbinske bøker lette etter skjulte meninger i enkeltavsnitt, og den tolkende arameiske oversettelsen fra det 7. århundret, Targum, leser Høysangen som en allegori over Israelsfolkets historie. Den østlige kirkefaderen Theodor av Mopsuestia (350–428 evt.) leste boken sensuelt og direkte, og for dette ble han senere fordømt av et kirkemøte i Vesten. Med Johann Gottfried von Herder (1778) slo en bokstavelig, sensuell lesning igjennom hos bibelforskerne.

• Den hebraiske bibelen
• Det gamle testamentet
• Tanakh

• Bibel.no: Høysangen

• Torleif Elgvin, The Literary Growth of the Song of Songs in the Hasmonean and Early-Herodian Periods. Leuven: Peeters, 2018.