Sandro Penna debuterte som forfatter i 1932, men slo for alvor igjennom i 1956 med diktsamlingen Una strana gioia di vivere.

Penna levde og skrev uten å ta del i de store politiske og litterære omveltningene som preget samtidens Italia, og har derfor vært ukjent for et stort publikum. Beundringen fra kollegaer har til gjengjeld vært større: Pier Paolo Pasolini kalte ham sin generasjons beste poet, Natalia Ginzburg brukte ordet ”geni” og nobelprisvinneren Eugenio Montale betraktet ham som sin likemann.

Hans dikt er som oftest korte, epigrammatiske og ironisk distanserte, preget av en nærmest privat tematikk. Men til tross for at det er liten ”utvikling” i hans forfatterskap, byr Pennas upretensiøse og tilbakeholdne poesi på store leseropplevelser. Han er en melankolsk og forbløffende åpenhjertig skildrer av homoerotisk lengsel, en mester i å fryse et tilsynelatende ubetydelig øyeblikk i et overveldende presist bilde. Med sitt klare, umiddelbare og lett forståelige språk skildrer Penna menneskets anonyme tilværelse i den moderne verden – i ensomhet så vel som i gleder.

Una strana gioia di vivere (1956)

Poesie (1957)

Croce e delizia (1958)

Tutte le poesie (1970)

Stranezze (1976)

Confuso sogno (1980, posthumt; norsk oversettelse: Svalens søvnløshet, 2013)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.