Sandro Penna

Sandro Penna var en sentral, om enn ofte oversett poet i moderne italiensk litteratur.

Han debuterte i 1932, men slo for alvor igjennom i 1956 med diktsamlingen Una strana gioia di vivere.

Penna levde og skrev uten å ta del i de store politiske og litterære omveltningene som preget samtidens Italia, og har derfor vært ukjent for et stort publikum. Beundringen fra kollegaer har til gjengjeld vært større. Pier Paolo Pasolini kalte ham sin generasjons beste poet, Natalia Ginzburg brukte ordet «geni» og nobelprisvinneren Eugenio Montale betraktet ham som sin likemann.

Hans dikt er gjerne korte, epigrammatiske og ironisk distanserte, preget av en nærmest privat tematikk. Men til tross for at det er liten «utvikling» i hans forfatterskap, byr Pennas upretensiøse og tilbakeholdne poesi på store leseropplevelser. Han er en melankolsk og forbløffende åpenhjertig skildrer av homoerotisk lengsel, en mester i å fryse et tilsynelatende ubetydelig øyeblikk i et overveldende presist bilde. Med sitt klare, umiddelbare og lett forståelige språk skildrer Penna menneskets anonyme tilværelse i den moderne verden – i ensomhet så vel som i gleder.