Samuel Steinmann

Steinmann ble født i 1923, og vokste opp på Nordstrand sammen med fem søsken. Familien var av jødisk opphav, faren var innvandret fra Litauen, mens moren var født i Oslo. Familien drev butikker i Oslo sentrum. Som barn gikk Steinmann på Nordstrand skole, for deretter å gå videre på Nordstrand høyere skole. Han drømte om å bli bonde.

Familien Steinmann ble kastet ut av hjemmet sitt på Nordstrand i september 1942, og bodde hos noen venner i nærheten da det gikk ut ordre om at alle mannlige jøder fra 15 år og oppover skulle arresteres natt til 26. oktober 1942. Samuel og broren Harry ble arrestert. De satt et døgn på Bredtveit leir i Oslo, før de ble sendt til Berg fangeleir utenfor Tønsberg. 26. november 1942 ble de, sammen med 527 andre jøder, sendt til Tyskland med Donau. De ankom Auschwitz 1. desember, og begge brødrene var blant de få som overlevde den første utvelgelsen.

Harry Steinmann ble sannsynligvis drept allerede i januar 1943, mens Samuel overlevde oppholdet. Som alle andre fanger gjennomgikk han fysisk og psykisk mishandling og fikk lite og dårlig mat. Men samtidig hadde han flaks. Istedenfor å bli satt til hardt fysisk arbeid, som mange bukket under for, ble han sykehjelper og likbærer på revir, leirens sykestue. Det medførte at han selv hadde det litt bedre enn de fleste andre fangene i leiren, og samtidig at han kunne hjelpe andre som lå på sykestua.

I forkant av evakueringen av Auschwitz ble han, sammen med de fleste andre fangene, tvunget til å evakuere leiren av SS-styrker – det som i etterkant er blitt omtalt som dødsmarsjene vestover. Sammen med fire andre norsk-jødiske overlevende endte han opp i Buchenwald. Der møtte de blant annet de norske studentene som hadde kommet i 1943. De tok seg av de avmagrede jødene, og delte blant annet maten sin med dem.

Da nordmennene skulle evakueres av de hvite bussene i mars 1945, ble det klart at jødene ikke var inkludert blant de som Folke Bernadotte hadde forhandlet fram at skulle tilbake til Norge. Dette var en enorm skuffelse for de norske jødene, men de klarte å skjule seg og sitt jødiske opphav i den kaotiske perioden fram til Buchenwald ble befridd i april 1945.

Samuel Steinmann kom tilbake til Norge i slutten av mai 1945, og ble gjenforent med slektninger som hadde overlevd ved å rømme til Sverige. I etterkant har han fortalt at han opplevde at folk ikke riktig trodde på det han hadde opplevd og gjennomgått i Auschwitz, og at han derfor ikke ville fortelle sin historie.

Han bosatte seg igjen i Oslo, giftet seg med en dansk-jødisk kvinne, og sammen fikk de tre barn. Steinmann var med på å reetablere en av forretningene faren hadde drevet før deportasjonene, men da faren døde i 1973, solgte han den året etter og pensjonerte seg.

Han var hele tiden en god venn av Julius Paltiel, og etter hvert begynte også Steinmann å åpne seg opp om hva han hadde gått gjennom under andre verdenskrig. I de siste årene av sin levetid var han et svært aktivt tidsvitne som fortalte elever og andre sin historie og ga intervjuer til media. For dette ble han belønnet med Kongens fortjenstmedalje i gull i 2012.

Samuel Steinmann gikk bort 1. mai 2015. Han ble begravet på statens bekostning med blant andre statsminister Erna Solberg, stortingspresident Olemic Thommessen og kong Harald til stede.

• Holocaust
• Holocaust i Norge
• Jødenes historie i Norge
• Norge under andre verdenskrig