samtale (tegnspråk)

Blikkontakt er en forutsetning for en samtale på norsk tegnspråk. Den som vil etablere en samtale kan bruker visuelle og/eller taktile signal for å påkalle oppmerksomheten til den andre.

For å få visuell kontakt kan man først bevege seg eller hånden inn i synsfeltet til den man vil snakke med og så vinke til den andre. En vanlig måte er å strekke hånden frem med håndflaten ned og slå den fort opp og ned med en liten bevegelse i håndleddet. Er man i et rom med mange og man vil ha alles oppmerksomhet samtidig, kan man blinke med lyset, gjerne taklyset som alle ser.

Sitter man rundt det samme bordet, kan man slå i bordet. Dette er både et visuelt og taktilt signal: man ser bevegelsen av hånden og man kjenner vibrasjonen i bordet.

Taktile strategier kan brukes når den man vil snakke med er innenfor rekkevidde. Det er høflig å slå personen lett på skulderen eller underarmen. Tramper man i gulvet, vil den eller de andre kunne kjenne vibrasjonene og slik skjønne at noen vil ha kontakt. Sitter man ved siden av hverandre som på bussen eller toget, kan man dulte bort i den andres arm eller kne. Er man lenger unna, kan man prøve å lage en luftstrøm som den andre kjenner og derfor vil snu seg mot.

Hvis den man vil snakke med ser mot noen andre enn en selv, kan man be denne personen om å varsle den man vil snakke med om å snu seg mot en selv.

Den som snakker norsk tegnspråk bruker hele tiden blikkretningen som en del av meningsdanningen. Derfor vil blikket til den som snakker hele tiden være i bevegelse og likevel ofte være rettet mot den man snakker til. Det er nok mer rettet mot samtalepartneren i en samtale på norsk tegnspråk enn på norsk talespråk, selv om dette ikke er fullt kartlagt ennå.

Den som avleser tegnspråk ser hele tiden på den som snakker. Blikket er hele tiden rettet mot ansiktet til den som uttrykker seg. Man prøver å fange hele ansiktsuttrykket fordi grammatikk, referanse, perspektiv, følelser, holdninger og vurderinger uttrykkes med bevegelser i ansiktet. Bevegelsene kan være i hodet, pannen, øyenbrynene, øyenåpning, blikkretning, nesen, leppene, tungen og kjeven som brukes til dette samtidig. Det simultane uttrykket formidler flere innholdsdeler samtidig.

Den som avleser tegnspråk, gir hele tiden uttrykk for at vedkommende henger med ved å nikke bekreftende ved temaskifter og formidling av ny informasjon. Ansiktsuttrykk brukes hele tiden for å uttrykke forståelse, innlevelse og medfølelse, eller usikkerhet når man ikke forstår og negasjon når man eventuelt er uenig.

Når den som snakker er ferdig, vil hastigheten i tegnføringen bli noe langsommere, hendene senkes og blikkontakten med den andre blir mer fast. Dette er et visuelt signal om at det nå er den andres tur til å snakke. Den som skal overta turen begynner ofte å nikke mens hendene løftes og kommer i posisjon for å uttrykke seg.

Det samme signalet kan brukes for å gjøre den som snakker oppmerksom på at man selv vil si noe. Er man veldig ivrig, kan man også løfte hånden og slå med den slik man gjør når man vil etablere en samtale, for å avbryte den andre og gi sitt bidrag til samtalen.

Hodebevegelser som raske, ivrige nikk mens hodet skytes noe frem, kan være et signal om at en ønsker å si noe. En annen måte er å løfte hendene. Hendene henger rett ned eller ligger i fanget eller på bordet når man er i lyttemodus. Hendene er da i det som kalles full hvil. Når man er ivrig eller forbereder seg på å si noe, kan hendene løftes opp i magehøyde. Posisjonen kalles halv hvil. Holdes hendene i brysthøyde, heter det kvart hvil. Den posisjonen uttrykker iver og deltakelse hvis man primært avleser, og en liten pause hvis man er den som snakker.

Samtaler avsluttes når begge kjenner seg ferdig og legger hendene i halv eller full hvil, blikket søker mer bort fra den andre og retter oppmerksomheten mot noe annet. En annen strategi er å si at man nå må avslutte samtalen og eventuelt gi en begrunnelse for det. Noen samtaler som består av spørsmål og svar, avslutter ofte seg selv når svaret er gitt.

• tegnspråk
• norsk tegnspråk
• tegnendring
• samtaleanalyse
• turtaking