Økonomi og næringsliv i Kina

Kina er tradisjonelt et utpreget jordbruksland. Jordbrukssektoren stod i 2017 for 7,9 prosent av BNP. Det totale oppdyrkede arealet omfatter cirka 16 prosent (152 millioner hektar) av Kinas areal, mens utnyttbar eng og beitemark omfatter 33 prosent.

Jordbruksproduksjonen er tilpasset de store variasjonene innen klima, vanntilgjengelighet, jordsmonn og topografi som finnes innenfor Kinas grenser. Blant annet er jordbruket tilpasset landets mange klimasoner; henholdsvis fra subtropisk i sør til subarktisk i nord, og fra fuktig og vannrikt i øst til tørt i vest.

I de subtropiske områdene i sør hvor det er mulig å dyrke jorden også om vinteren, er tre innhøstinger per år vanlig. I tempererte områder hvor jordbruk er umulig om vinteren, har man enten én innhøsting per år eller tre innhøstinger for hver toårsperiode. I de fuktige områdene er jordbruksproduksjonen relativt stabil. I de halvtørre områdene er jordbruket ustabilt, mens det i de tørre områdene kun er mulig med hjelp fra irrigasjonssystemer. I de vannrike subtropiske områdene i sørøst foregår dyrkingen mange steder så intensivt at det nærmest er snakk om hagebruk.

En stor del av landet omfatter vidstrakte fjellrike områder med bratte skråninger, tynt jordsmonn og store høydeforskjeller, og er kun anvendelig for skogbruk og husdyrhold. I de tørre og økologisk skjøre områdene i Nordvest-Kina og på det høytliggende og tørre tibetanske platået, som til sammen omfatter 55 prosent av Kinas areal, er jordbrukspotensialet svært lavt. Jordbruket blir dessuten hyppig rammet av naturkatastrofer som oversvømmelser, tyfoner, ekstremt kalde vinder (noen ganger med sandstormer eller snøstormer), varme fønvinder og haglstormer. Jordbruket begrenses også mange steder av tiltagende alkalisering av jordsmonnet.

Et hovedskille mellom det nordlige og sørlige Kina går langs Qinlingfjellene og Huaielva (Huai He). I motsetning til jordbruket nord for skillelinjen, preges jordbruket i sør av utstrakt våtrisdyrking. De viktigste jordbruksområdene er konsentrert til elvesletta langs nedre del av Chang Jiang og dets deltaområder, på den nordkinesiske slette (også kalt Huang-Huai-Haisletta etter elvene som krysser den) i Øst-Kina, og på Song-Nensletta og Liaohesletta (til sammen også kalt Den mandsjuriske slette) i Nordøst-Kina.

Andre viktige jordbruksområder i Nord-Kina er områder langs den midtre delen av Huangelva (Huang He) som Guanzhongsletta i Shaanxi, Hetaosletta i Indre Mongolia og Yinchuanplatået i Ningxia. Alle disse er til dels avhengig av kunstig vanning. Våtrisområdene finnes hovedsakelig på elveslettene langs de midtre og nedre delene av Chang Jiang inklusive Yunmengsletta nord for Dongtingsjøen, slettene rundt Poyangsjøen, Taisjøen (Tai Hu), Chaosjøen (Chao Hu), Chang Jiangs deltaområde, på Chengdusletta i Sichuanbassenget og langs elveslettene og i deltaområdene i Sørøst- og Sør-Kina.

Kina er en av verdens største produsenter av mineraler. I forhold til det store folketallet er likevel mineralressursene relativt små. Landet har verdens største forekomster av over 20 typer mineraler inklusive kull, titan, bly, sink, molybden, wolfram, tinn, litium, antimon, kvikksølv, niob, magnesitt, grafitt, flusspat, tungspat, ildfast leire og sjeldne jordmetaller. Landet har også større forekomster av, men er ikke selvforsynt med jern, mangan, bauxitt, kobber, sølv, olje og gass.

Kina er verdens største produsent av kull og står alene for rundt halvparten av verdens samlede kullproduksjon (51 prosent i 2022). Kull er også den viktigste innenlandske energibæreren og utgjorde 61 prosent av energiforbruket i 2020.. Kullforekomstene er derfor strategisk viktige, selv om myndighetene av miljøhensyn ønsker å redusere kullforbruket. Reservene er svært store (143 milliarder tonn i 2020), men er ujevnt fordelt. Drøye 60 prosent er konsentrert til Shanxi, Shaanxi og Indre Mongolia, mens det resterende finnes i Heilongjiang, Hebei, Shandong, Anhui, Henan, Guizhou, Yunnan, Ningxia og Xinjiang. Det gir fordelingsmønsteret: «rikt i nord, fattig i sør» og «mye i vest, mindre i øst».

Frakt av kull fra det kullrike nord og vest til de industrialiserende provinsene langs kysten i øst og sør skaper store utfordringer for landets transportnett. Shanxi er både største produsent og overlegent største kulleksporterende provins. Kull fraktes med jernbane fra Shanxi gjennom Beijing til havnebyen Qinhuangdao, og derfra med båt til Chang Jiang-dalen og Sør-Kina. Kull eksporteres også til utlandet, og Kina er verdens tredje største kulleksportør (2004).

Selv om Kina på grunn av sin store folkemengde ikke er selvforsynt med olje, har landet relativt store oljeressurser. Landet er verdens sjuende største oljeprodusent (2018). Produksjonen er på 3,8 millioner fat per dag (2018), mens reservene er beregnet til 25,6 milliarder fat (2018).

Foreløpig foregår det meste av oljeproduksjonen på land, men oljereservene langs øst- og sørkysten er muligens blant de største i verden. De viktigste oljefeltene er de relativt gamle feltene Daqing og Liaohe i Nordøst-Kina samt Karamay og Tahe i Xinjiang, Yumen i Gansu, Qaidam-bassenget i Qinghai, Shengli i Shandong og Sichuanbassenget. De relativt nyoppdagede feltene i Vest-Kina vil kreve store investeringer i infrastruktur for å få oljen transportert til industriområdene i øst og sør.

De mest interessante feltene til havs ligger i Bohaibukta og i den nordlige delen av Sør-Kina-havet. Siden 1980 har utenlandske oljeselskaper fått delta i oljeleting til havs, og fra 1985 også i den landbaserte letingen. Produksjonen av naturgass kom i gang langt senere enn oljeproduksjonen. Kina er verdens sjette største naturgassprodusent (2017). Reservene av naturgass er beregnet til 5,4 billioner kubikkmeter (2018).

Det viktigste produksjonsfeltet for naturgass er tradisjonelt Sichuanbassenget. Større nyoppdagede reserver av naturgass finnes i Tahe-feltet i det nordlige Tarimbassenget i Xinjiang og i et felt i Øst-Kina-havet som delvis ligger i et omstridt område mellom Kina og Japan. En gassrørledning fra Tarimbassenget til Shanghai ble ferdigstilt i 2004. Å erstatte kull med naturgass i husholdningen er et uttalt mål, og dette er kommet lengst i Shanghai og Guangdong.

Jernmalmforekomstene er beregnet til 21 milliarder tonn (2003), og er blant annet rikelige i antrasittfeltene i Shanxi, Hebei og Shandong. Malmen forekommer i forbindelse med kull, og den bearbeides av industrien i Nord-Kina. De betydelige forekomstene av tinn brytes primært i Guangxi og Yunnan. Noen av verdens største wolframgruver finnes i Hunan og Jiangxi.

I Hunan ligger verdens største antimongruve, mens en av verdens største kobbergruver ligger i Jiangxi. Bruken av gull har 3000 år gamle tradisjoner i Kina, og gull brytes i dag i flere provinser.

Kina har mer enn tilstrekkelig med forekomster av ulike ikke-metalliske mineraler som brukes i bygningsindustrien. Landet har også enorme forekomster av salt, som blant annet utvinnes i tørrlagte saltsjøer i Qinghai, Xinjiang, Tibet og Indre Mongolia. Marmor og granitt er kinesiske kvalitetsprodukter. Begge brytes flere steder i Øst-Kina og eksporteres blant annet til Vesten.

På grunn av sin størrelse har Kina under reformperioden utviklet seg til å bli en svært viktig aktør på verdens energimarked. Etter en lengre periode med sterk vekst i energiforbruket sto landet i 2020 for 18,3 prosent av verdens produksjon av primærenergi og 23,8 prosent av forbruket. De siste 20 årene har forbruket av primærenergi økt med i gjennomsnitt 5,8 prosent per år, og nådde 146,6 exajoule i 2020. Det tilsvarer 103,8 gigajoule per capita (GJ/cap), en økning fra 32,2 GJ/cap i 1990. Landet er ikke selvforsynt med energi og er avhengig av å importere både olje og kull.

Kull har lenge vært den overlegent viktigste energikilden i energiforsyningen og utgjorde 61 prosent av energiforbruket i 2020. Andelen fornybar energi var 10 prosent, en nedgang fra 24 prosent i 1990.

Totalt var andelen fossil energi i energimiksen 87 prosent. Som følge av den høye andelen kull i energiforbruket har Kina også hatt en sterk vekst i utslippet av klimagasser, og står nå for over en fjerdedel av verdens samlede utslipp målt i tonn CO₂. Utslippet i 2021 var 11 336 millioner tonn CO₂, som er en økning fra 1990 på hele 440 prosent. Utslippet er over dobbelt så stort som i USA, men regnet per innbygger er utslippet større i USA.

Energiintensiteten i Kina var i 2016 beregnet til 12,6 MJ/USD mot 5,7 MJ/USD i verden som helhet. Justert for kjøpekraftsparitet var energiintensiteten 6,3. Den høye energiintensiteten skyldes i stor grad bruk av kull i eldre kraftverk med dårlig virkningsgrad. Kullovner, som er utbredt i husholdninger, har også en lav energieffektivitet. Dessuten har industrien høy energiintensitet, forårsaket av gammel teknologi. Lave priser har gjort at bedrifter har hatt liten nytte av å effektivisere sitt energiforbruk.

Veksten i energiproduksjonen har ikke holdt følge med veksten i industrien og i økonomien generelt. Samtidig vil energibehovet i framtida øke dramatisk i takt med industrialiseringen, urbaniseringen og det økte transportbehovet. Myndighetene har derfor igangsatt flere prosesser i forsøk på å sikre energitilførselen som grunnlag for fortsatt økonomisk vekst. I dag importerer Kina betydelige mengder med råolje, og ble etter 2017 verdens største oljeimportør. Myndighetene har derfor investert aktivt i Sentral-Asia, og andre steder for å sikre seg tilgang til utenlandske oljekilder. Blant annet er det bygd en oljerørledning fra Kasakhstan med en kapasitet på 10 millioner tonn råolje per år.

Industrisektoren har utviklet seg kraftig siden reformperioden startet i 1978. I dag er Kina blant verdens ledende tilvirkere av en lang rekke industriartikler, og da særlig lettere, arbeidsintensive produkter. For eksempel produserer Kina over halvparten av verdens leker, sykler og skotøy.

Etter kommunistenes maktovertagelse i 1949 ble industrien prioritert i landets økonomiske utbygging. I den første femårsplanen (1953–1957) ble det lagt særlig vekt på å bygge ut tungindustrien i form av store kapitalintensive industriprosjekter, delvis finansiert og støttet av Sovjetunionen. Under Det store spranget i 1958–1960 og delvis også under Kulturrevolusjonen i 1966–1976 ble det bestemt å satse på «bakgårdsindustri», men eksperimentet med små, lokale industribedrifter viste seg lite vellykket.

Utover i 1970-årene vokste erkjennelsen av at landet ikke kunne holde tritt med utviklingen i nabolandene uten å åpne seg mot omverdenen. En gradvis åpning av økonomien ble derfor igangsatt fra 1978.

Industrien kan inndeles i to sektorer: den statlige og den ikke-statlige. Til den siste hører kollektive foretak som er lokalisert både på landsbygda og i byene, private foretak og utenlandsfinansierte foretak. Mens disse forholder seg til markedsøkonomien, nyter de statlige foretakene langt på vei fri tilgang på subsidier i form av lån og kreditter uavhengig av økonomiske resultater.

De statlige foretakene ble bygd opp under den sentralstyrte planøkonomien. De har tradisjonelt hatt en viktig rolle i landets velferdspolitikk da de har finansiert sykehus, skoler, barnehager, gamlehjem og andre sosiale tiltak for de ansatte og deres familier.

Etter innføringen av de markedsøkonomiske reformene fikk de fleste statlige foretakene problemer, og de ble avhengig av fortsatt subsidiering fra myndighetene. En nedleggelse av disse er vanskelig uten at det fører til massearbeidsløshet med tilhørende sosiale problemer. Det er likevel et langsiktig mål for myndighetene å kvitte seg med alle de statseide foretakene med unntak av rundt 500 nøkkelbedrifter.

Den sørøstlige kystregionen (fra det sørlige Jiangsu og Shanghai til Hainan) var det første området som fikk profittere på den åpne industri- og handelspolitikken, og har vært det ledende vekstområdet for lettindustrien. Området kunne tidlig utnytte sine kulturelle forbindelser med det såkalte «Stor-Kina», som omfatter Hongkong, Taiwan og utenlandskinesere i Sørøst-Asia og i resten av verden.

Utviklingen av industrien er sårt avhengig av tilgang på utenlandsk teknologi. Som ledd i dette, har landet ønsket velkommen utenlandske partnere, enten i «joint ventures» eller som direkte utenlandsinvesteringer (DUI). En stor andel av DUI-ene er foretatt av landsmenn i Hongkong og Taiwan og av utenlandskinesere i Sørøst-Asia. Hongkong står alene for 35 prosent, mens Taiwan og resten av Asia står for ytterligere rundt 30 prosent. Hongkong-andelen inkluderer investeringer gjort av kinesere i Sørøst-Asia og Taiwan kanalisert gjennom Hongkong.

Vestlige investeringer begynte først å ankomme på midten av 1990-tallet. Mange av de vestlige investorene har, i likhet med de japanske, investert i bilindustrien og telekommunikasjonsindustrien.

En av drivkreftene i den industrielle veksten har vært det potensielt store hjemmemarkedet. Selv om en stor majoritet av befolkningen fortsatt må regnes som fattige – mange til dels svært fattige, har Kina likevel en stor og økende middelklasse som samlet sett har utviklet seg til å bli en av verdens mest kjøpekraftige. Det finnes derfor et stort hjemmemarked for all slags forbruksvarer fra elektriske husholdningsartikler til biler. Samtidig har stor tilgang på billig arbeidskraft gjort arbeidsintensive kinesiske produkter attraktive på verdensmarkedet.

Tilvirkningen av jern og stål utgjorde lenge en nøkkelfaktor i Kinas industri. Produksjonen er konsentrert til nøkkelforetak, derav elleve som er integrert med gruvedrift. De største stålverkene er i Anshan (Liaoning), Wuhan (Hubei), Baoshan (ved Shanghai), Ma'anshan (Anhui), Baotou (Indre Mongolia), Benxi (Liaoning) og Chongqing (Sichuan).

Moderniseringen av landet har ellers bidratt til en voldsom vekst i bygningsindustrien. Kina er blant annet en av verdens største sementprodusenter. Landet er også en av verdens ledende tilvirkere av papir selv om volumet per innbygger er lite sammenlignet med vestlige land.

Kjemisk industri er sterkt utbygd, med produksjon av blant annet gjødningsstoffer, plast og syntetiske fibrer. De store oljeforekomstene har dannet basis for oppbyggingen av en betydelig petrokjemisk industri med raffinerier i blant annet Lanzhou, Daqing, Dalian, Yanshan ved Beijing og Shanghai. Kina inklusive Hongkong er nest etter USA verdens største tilvirker av petroleumsprodukter. Den statskontrollerte petroleumsindustrien er omstrukturert til to konkurrerende statseide foretak. Kina begynte i 1960-årene å utnytte sine kullreserver i produksjon av ammoniakk, men metodene er senere søkt modernisert.

Mekanisk industri omfatter et bredt spekter av produkter, fra jernbaneutstyr, biler og sykler til kjøleskap og fjernsynsapparater. Denne industrien er lokalisert til et stort antall produksjonssteder over hele landet, med Shanghai, Beijing, Tianjin, Shenyang, Changchun og Guangdong-provinsen som de viktigste sentrene. Bilindustrien er i sterk vekst takket være import av utenlandsk teknologi og investeringer.

Den elektroniske industrien har, godt hjulpet av god tilgang på høyt kvalifisert personell, utviklet seg til å bli den raskest voksende industrigrenen. Kina er verdens fjerde største produsent av PC-er, men mange delkomponenter importeres fra USA via Hongkong. I 2001 hadde Kina mer enn 10 000 programvareselskaper med en samlet arbeidsstokk på rundt 400 000 arbeidere.

Tekstilindustrien er en annen viktig bransje. Kina er verdens største produsent av bomullsgarn og bomulls- og silketekstiler, samt en ledende produsent av ullgarn og ulltekstiler. Tekstilindustrien er spredt på et stort antall produksjonssteder hvorav mange er lokalisert til kystprovinsene, men også flere til Xinjiang.

Blant de aller mest vellykkede sektorene innen Kinas industrialisering har vært utviklingen av landsbygdforetakene, TVE-ene, i det sørlige Jiangsu og Changelvas deltaområde samt rundt Bohaibukta og i Guangdong. De fleste av disse er kollektivt eide eller rene familieforetak. Som eksempel kan nevnes en landsby på 920 familier med 300 tekstilfabrikker. Disse foretakene kan raskt tilpasse seg endringer i etterspørselen i markedet, og de kan øke og redusere produksjonen uten store følger for foretaket.

Kinas infrastruktur ble kraftig utbygd under reformperioden fra 1980-årene. Likevel må infrastrukturen fortsatt regnes som svakt utbygd, og den fungerer derfor som en bremsekloss i den økonomiske utviklingen. De største svakhetene er energinettet, transportnettet og telekommunikasjonene.

• skogbruk i Kina
• fiske i Kina
• Kinas utenrikshandel