Økonomi og næringsliv i Iran

Oljeleting startet i Iran først på 1900-tallet, og de første drivverdige forekomster ble funnet i 1908. Utvinningen skjøt for alvor fart etter andre verdenskrig, da inntektene fra oljeeksporten gjorde sektoren politisk betydningsfull, med den følge av oljesektoren ble nasjonalisert i 1951. Dette førte til at britisk ekspertise ble trukket ut, og Storbritannia iverksatte en embargo mot kjøp av iransk olje og forbød salg av varer til landet. Iran fikk imidlertid medhold av den internasjonale domstolen i Haag. Internasjonale oljeselskap gikk sammen i et samarbeid med iranske myndigheter om utvinningen, mens eierskapet over forekomstene ble overdratt til National Iranian Oil Company (NIOC), som i 1973 tok kontrollen over hele industrien.

Iran har hatt betydelige inntekter fra oljeeksport siden 1950-årene, og disse la grunnlaget for et omfattende moderniseringsprogram, satt ut i livet av den daværende sjahen. Denne utviklingsprosessen omfattet både det økonomiske og sosiale liv, og inkluderte jordreformer og industrialisering, utbygging av infrastrukturen, samt utdanning. Ikke minst takket være sterkt stigende oljepriser fra 1973, ble inntekter fra oljesektoren fra midten av 1970-årene Irans klart største inntektskilde, hvilket blant annet medførte at jordbruket ble neglisjert.

Iran har betydelige mineralforekomster, og en viss gruvedrift. Utvinning av landets olje- og gassreserver dominerer sektoren og hele den iranske økonomien. Eksporten av olje står normalt for 80–90 prosent av samlede eksportinnekter. Irans kjente oljereserver utgjør cirka 12 prosent av verdens kjente forekomster (2021). I 2020 produserte Iran mindre enn to millioner fat olje per dag.

Det innenlandske forbruket er stigende, med økt folketall og økonomisk aktivitet, samt sterk subsidiering av petroleumsprodukter, og truer i noen grad eksportinntektene. Flere større funn er gjort de senere år, blant annet Azadegan- og Darkhovin-feltene, samt et stort offshore-felt, Dasht-e Abadan. Iran har muligens forekomster i Kaspiske hav, men det gjenstår å bli enig med nabolandene om delelinjer.

Størstedelen av Irans oljereserver finnes på land, hovedsakelig i den sørvestlige Khuzestan-provinsen, men også offshore i Persiske bukt. Mesteparten av oljen pumpes i rør til utskipningshavnen på øya Kharg i Persiske bukt; landets rørnettverk er på cirka 6000 kilometer. Iran hadde 2005 ni operative raffinerier, med en samlet kapasitet på cirka 1,5 millioner fat per dag. Disse er gamle og til dels slitte, og trenger, som resten av oljeindustrien, modernisering. I dag (2020) ligger landets kapasitet ved 3,8 millioner fat per dag, men produksjonen er langt lavere, ikke minst på grunn av USAs sanksjoner.

Iran har også betydelige forekomster av naturgass (cirka 16 prosent av verdens kjente reserver); med reserver i sørvest (Khuzestan), i nordøst (Khorasan) og i Elbursfjellene – hvor South Pars-feltet i Khuzestan er det største, og utviklingen av dette er Irans største energiprosjekt. Etter påviste reserver er Iran verdens nest største gassnasjon, etter Russland. Gass står for cirka 73 prosent av Irans energiforsyning, men landet er også i ferd med å bli en stor eksportør og eksporterer gass særlig til Irak og Tyrkia. Det statlige gassrørledningsnettet (IGAT) er blant de største i Midtøsten, og forsyner hovedstaden Teheran og andre større byer med gass. Gassen eksporteres ved hjelp av rørledning til Aserbajdsjan og som våtgass til Japan, med anlegg for nedfrysing av gassen på Kharg og i Bandar-e Mashur. I 1994 inngikk Iran og Turkmenistan en avtale om å bygge en 4000 kilometer lang gassrørledning til Europa, og en eksportavtale med Tyrkia involverer bygging av en ledning fra Tabriz i Iran til Eruzurum i Tyrkia, åpnet 2002.

Iran har også forekomster av blant annet kull, jernmalm, kobber, bly, sink, krom, magnesitt, gull, fosfat, uran og salt, samt av en del halvedelstener, men forekomstene er stort sett ennå lite utnyttet. Funn av uran var en årsak til planene, under sjahen, om å bygge 20 atomkraftverk. Atomprogrammet er skalert ned, men har fortsatt – og har bidratt til det anspente forholdet mellom USA og Iran.

Irans rike forekomster av olje og naturgass har i utstrakt grad vært nyttet til å produsere elektrisk energi. Installert produksjonskapasitet var i 2015 på cirka 74 GW. Produksjonen var 281 TWh, hvorav 79 prosent ble produsert ved hjelp av naturgass. Elektrisitetsproduksjonen ble sterkt rammet under krigen mot Irak i 1980-årene, men er bygd opp igjen og modernisert. I 2005 hadde Iran fem mindre kjernereaktorer. I 2013 ble landets første kommersielle kjernekraftverk tatt i bruk, som i 2015 bidro med 3,2 TWh.

• Les mer om kjernekraft i Iran

Iran bygde ut en bredt sammensatt industrisektor fra 1950-årene, som sammen med oljesektoren har bidratt til moderniseringen av landet. Store deler av Irans industri ble nasjonalisert etter revolusjonen, mens en viss grad av privatisering har funnet sted fra 1990-årene. Industrivirksomheten er i stor grad konsentrert til Teheran-området. Petrokjemisk og metallindustri er de viktigste sektorene. Industrien var i 1970-årene under meget rask oppbygging, men den ble i 1980-årene, liksom den øvrige økonomien, rammet av virkningene av krigen med Irak. Fortsatt er subsidiering av tapsbringende statsforetak en vesentlig offentlig utgiftspost.

Den petrokjemiske industrien ekspanderte spesielt sterkt før revolusjonen i 1979, og omfatter store anlegg i Abadan, Bandar-e Khomeini, Bandar-e Mashur og på øya Kharg. Anleggene ble imidlertid utsatt for store krigsødeleggelser. Tradisjonelle industrier omfatter produksjon av tekstiler (Esfahan, Tabriz, Teheran), næringsmiddel-, lærvare- og metallindustri, samt sementproduksjon. Produksjon av persiske tepper er fortsatt en betydelig virksomhet. Det finnes dessuten omfattende forbruksvareindustri, blant annet med montering av biler og produksjon av bildeler. De innenlandske forekomstene av kull og jernmalm har dannet grunnlaget for en moderne stålindustri i Esfahan, bygd ut i 1970-årene med sovjetisk hjelp.

Jordbruket bidrar med anslagsvis 9,6 prosent av bruttonasjonalproduktet (2016) og 16,3 prosent av sysselsettingen (2013). Selv om nesten en tredjedel av landets areal kan dyrkes opp, utgjør dyrket mark bare 12 prosent av arealet. Omkring halvparten av den dyrkede jorden blir kunstig vannet. Mesteparten av jorden var inntil 1962 eid av cirka 10 000 familier, som forpaktet den bort. Etter 1962 har eiendomsretten blitt overført til brukerne, og i dag drives jordbruket mange steder som kooperativer eller aksjeselskaper der bøndene selv sitter med aksjene. Produktiviteten i det iranske jordbruket er imidlertid lav, både på grunn av lite rasjonelle arbeidsmetoder, mangel på vann og dårlig tilgjengelighet til markeder. Produksjonen av matvarer er ikke tilstrekkelig til å dekke det innenlandske forbruk.

De viktigste jordbruksproduktene er hvete, sukkerbeter, tomater, bygg, poteter og ris; dessuten bomull, meloner, vindruer og andre frukter og grønnsaker. Ved kysten av Kaspiske hav dyrkes blant annet te, tobakk, sukkerrør, sydfrukter og morbærtrær, mens dadler dyrkes ved Persiske bukt. Landet er verdens største produsent av safran og pistasjnøtter. Opium var tidligere en viktig eksportvare, men dyrking (og røyking) ble forbudt i 1955. Av husdyr holdes særlig sau (en del avbestanden tilhører qashqaier, halvnomadiske stammefolk), høns, geiter og storfe.

Irans kompliserte topografi, sammen med den spredte bosetningen, gjør samferdselen vanskelig og kostbar.

• Irans historie
• Irans samtidshistorie
• Irans geografi
• Irans befolkning

• CIA World Factbook: Iran