Landets topografi virker hemmende på samferdselen, som er best utbygd i landets midtre deler. Både jernbane- og veinettet følger den chilenske lengdedal i retning nord-sør til Puerto Montt, hvor det fjell- og fjordrike landskapet vanskeliggjør videre utbygging. Jernbanenettet består av en ca. 3 300 km lang stamlinje fra nord til sør med en rekke sidebaner i øst-vestlig retning, tilsammen noe i underkant av 4 500 km. Flere forskjellige sporvidder hindrer en effektiv utnyttelse av jernbanene. Det vanligste framkomstmiddelet innad i Chile og med nabolandene er bil og buss. Bussystemet er relativt velutviklet i sammenligning med nabolandene.

Hovedveinettet har vært under rask utbygging. Den panamerikanske hovedveien er fullstendig asfaltert fra Arica helt i nord til Quellón på øya Chiloé sør for Puerto Montt. Også veien mellom Santiago og havnebyene Valparaíso og San Antonio er bygd ut; sideveiene for øvrig har for det meste en dårlig standard.

Den lange kystlinjen har gitt skipstrafikken en viktig rolle i landets utvikling. Kystrutene er fremdeles viktige for transport, og til de sørlige deler av landet kan man bare komme ved hjelp av båt eller fly. Valparaíso har vært landets viktigste havneby; andre viktige havner er Talcahuano, Antofagasta, San Antonio og Punta Arenas.

Den viktigste internasjonale lufthavnen ligger ved Santiago (Arturo Merino Benítez).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.