Salisbury (engelske adelstitler)

Salisbury er engelske adelstitler.

Tittelen earl of Salisbury er første gang omtalt på 1100-tallet. En utenomekteskapelig sønn av kong Henrik 2, William de Longespée (død 1226), fikk tittelen i 1198, men den døde ut med hans sønn i 1250. I 1337 fikk William de Montacute (1301–1344; se Montagu) tittelen earl of Salisbury. Ifølge en (trolig oppdiktet) tradisjon skal det ha vært hosebåndet til Montacutes svigerdatter Alice, som var Edvard 3s elskerinne, som gav opphavet til Hosebåndsordenens ordenstegn og devise (Honni soit qui mal y pense).

Denne gren av slekten Montagu døde ut på mannssiden med den fjerde earl i 1428, men earltittelen gikk i arv til hans datter Alice, som var gift med Richard Neville (1400–60). Deres sønn var Richard Neville (1428–1471), earl of Warwick and Salisbury, kalt «kongemakeren». Tittelen gikk i arv til hans datter Isabel, som var gift med Edvard 4s bror George (1449–1478), men døde ut på ny i 1541.

I 1605 gav Jakob 1 tittelen earl of Salisbury til Robert Cecil (1563–1612), annen sønn av Lord Burghley. I 1789 fikk den daværende (sjette) earl tittelen marquess of Salisbury; tittelen bæres fortsatt av overhodet for slekten Cecil.

Nåværende tittelinnehaver, den syvende marquess, eier slottene Hatfield House nord for London og Cranborne Manor i Dorset, med et gods på 55 000 dekar.